Hurra for meg som fyller mitt år :-)

Mitt 57. år, faktisk. Det er utrolig gammelt! Når jeg setter meg ned og tenker på det, så er det helt uforståelig at jeg skal være 57.

Jeg, på min 57-års dag, med mann og sønn.

(Jeg har bursdag i dag. Jeg har hatt en kjempefin dag med familien min, ute til lunsj og hjemme til middagsselskap, og nå sitter jeg her og føler ingen smerte. Bare glede, og takknemlighet, og et snev av nostalgi. 57. Virkelig?)

Jeg husker jeg snakket med svigermor om dette en gang, da hun var rundt min alder nå, og hun sa «det er så rart, for inne i meg er jeg 17.»

Jeg er ikke 17 inne i meg. Jeg var det nesten ikke den gangen jeg fysisk var 17 heller. Jeg føler at jeg er født noen-og-tredve, og det har jeg vært inne i meg mens jeg var barn (= veslevoksen) og det er jeg inne i meg nå også.

Noen og tredve.

Jeg er voksen, jeg har barn, jeg er ansvarlig, jeg har et vellykket firma, jeg har oppnådd en hel del ting. Det føles helt naturlig at jeg er noen-og-tredve.

Men kalenderen sier altså 57. Vi er voksne nå, alle. Mer enn voksne, vi er gamle. Jeg leser på nettet at Belle Delphine er utestengt fra Instagram for å ha solgt badevannet sitt, og er fornøyd med at jeg vet hvem hun er. Det er tross alt faget mitt.

Sønnen min sier at hun er et lærestykke i markedsføring. Jeg tror han har rett. Vi diskuterer hvordan unge målgrupper hater markedsførere, og jeg vet at mange voksne er enige. Jeg har et kurs om det senere i måneden. Det heter Rebel Marketing, og det handler om hvordan man markedsfører seg i den nye virkeligheten, der ikke bare ungdom, men også voksne, hater markedsføring.

Det er en spennende materie å jobbe med, for jeg hater jo egentlig markedsføring selv. Det står stadig klynger av unge folk med matchende T-skjorter og clip-boards på gata og skal stoppe meg. Jeg har perfeksjonert en manér der jeg unngår blikkontakt og bare smiler og sier «nei takk» på en høflig måte mens jeg fortsetter å gå. Unngår for enhver pris å sakne farten eller interagere med dem. Jeg har bedre ting å gjøre.

Jeg aner ikke hva de selger. Strøm? Medlemsskap i et parti? Fundraising for Amnesty? Jeg aner ikke. Det er sikkert en god sak, og et lønnsomt tilbud, men jeg bryr meg ikke. Jeg er på vei til noe annet, og jeg vil ikke bli forstyrret. Jeg, og alle andre.

Markedsføring er blitt et vanskelig fag. Ingen liker å bli forstyrret!

Jeg er 57 år gammel, og jeg jobber i en veldig ung bransje. Det er helt fint, for jeg har en fundamental forståelse for de grunnleggende disiplinene, og så har jeg en nysgjerrighet og en sultenhet for det nye. Det gjør at jeg henger med, en stund til.

Og så ser jeg på sønnen min og hans generasjon, og konkuderer med at de unge har et perspektiv som jeg ikke har. De snakker memer som morsmål, og de husker ikke noen verden uten internett. De er opptatt av The Vlog Squad vs the Clout Gang. Jeg er fornøyd med at jeg fikk med meg at Ninja ditcher Twitch for Microsoft Mixer.

Jeg er en gammel dame i en ung bransje. Men det fundamentet jeg har gjelder fortsatt. Så 57, eller 37, eller 47 … Det spiller ikke egentlig noen rolle. Det som spiller noen rolle er hva jeg tenker, hva jeg har forstått, hva jeg kan formidle. Det er det jeg lever av.

Så hurra for alderen, som gjør at vi skjønner ting i dybden. Og hurra for den ungdommelige nysgjerrigheten, for sultenheten på nye impulser og nye tanker, som gjør at vi kan utnytte fundamentet vårt på helt nye måter.

Min bursdagsskål med meg selv er denne: Måtte vi aldri slutte å lære, aldri slutte å være nysgjerrige, aldri slutte å utvikle oss videre. Den dagen vi føler vi er ferdig utviklet er vi egentlig bare ferdige. Og jeg føler meg langt fra ferdig enda.

Så skål, Nina Elise, og gratulerer med dagen! 🙂

Få varsel om nye blogginnlegg:

Gode valg (eller heia skinka!)

Advarsel: Dette er et blogginnlegg om det utrolig banale. Men siden det er en enorm mengde banaliteter i en hvilken som helst dag i livet, tillater jeg meg å skrive det likevel. Hvis du hater det, er det bare å slutte midtveis, altså. Eller la være å begynne. Jeg lover å ikke bli lei meg!

Leser du fortsatt? – Du er advart. Men here goes:

Jeg vet ikke om du er sånn, men jeg er altså sånn at jeg blir sulten etter klokka. Faktisk så vet jeg at klokka er kvart på tolv når jeg kjenner et plutselig behov for lunsj. På Webgruppen er det nemlig alltid lunsj kvart på tolv. Da får vi mat brakt inn, både til kursdeltagerne og oss selv, og det er bare å gå til dekket bord.

Kroppen min har lært dette, og oppfører seg som en eksemplarisk Pavlovsk hund. Når klokka er kvart på tolv kjenner jeg at jeg er sulten. Hverdag som helg. Og det spiller ingen rolle om det er ferie og jeg spiste frokost en time før.

Lunsjtid på Webgruppen. Kondisjonerende for sultfølelsen.

Klokka kvart på tolv i dag var jeg imidlertid ikke på jobben. Webgruppen er stengt en uke til, så klokka kvart på tolv i dag var jeg faktisk på Glassmagasinet på Stortorvet. Jeg hadde utnyttet det svalere været til å dra til byen for å gå noen ærender.

Så der står jeg, midt i rulletrappa på Glassmagasinet, og kjenner at magen sier «Lunsj!» Og ikke en snill og forsiktig «Lunsj ..?» heller, men et skikkelig imperativ. Lunsj! Nå!

Jeg er sjelden en som lar meg be to ganger når det gjelder mat, så jeg tok rulletrappa en etasje høyere enn jeg hadde tenkt, og konstaterte at jeg hadde husket riktig. Det var en kafé der oppe. Den var ominnredet siden jeg var der sist (som sikkert er fire-fem år siden), og kalte seg selv nå «Restaurant». Men det var fortsatt kafémat i disken.

Nå er det sånn med meg at jeg ikke liker å kaste bort kalorier. Jeg driver jo med slanking, og selv om jeg er verdens dårligste slanker, så sløser jeg sjelden med kaloriene på mat jeg ikke har ordentlig lyst på.

Ikke for å ned-snakke kafémat, men påsmurte rundstykker og kanelboller koster mye kalorier og gir ganske lite moro, spør du meg. Skal jeg først bruke ekstra mye kalorier på å spise ute, vil jeg gjerne ha mer valuta for kaloriene.

Alle slankere vet nemlig at utelunsj er mer kaloririk enn hjemmelunsj. Dette skyldes delvis at man hjemme styrer selv hva man putter i maten, mens man ute må ta det man får; men den viktigste grunnen er egentlig at man gjerne velger forskjellig ute og hjemme.

For eksempel: Min faste hjemmeferie-lunsj er knekkebrød med magerost. Min faste uteferie-lunsj er noe varmt og fransk, gjerne ostebasert, ledsaget av (minst) ett glass vin og fulgt av kaffe og dessert. Kaloriinnhold for hjemmelunsj: 287. Kaloriinnhold for utelunsj: 1000-2000. Det er som sagt ikke så rart at det går tregt med slankinga i sommerferien.

Og skal jeg først bruke hele dagsbudsjettet på en eneste lunsj, så er det altså ikke karbonadesmørbrød som står øverst på ønskelista mi.

Der jeg sto foran kafédisken på Glassmagasinet visste jeg nemlig nøyaktig hva som sto øverst på ønskelista: Karibisk jerk chicken fulgt av banan-is med krem og oreos på Oslo Street Food. Oh, yeah!

I fall du skulle tro banan-is var noe sunt, så er det her denne typen ting vi snakker om, altså!

Det er ikke så langt unna heller. Det tar ca fire minutter å spasere to kvartaler bortover Torggata fra Glassmagasinet til gamle Torggata Bad. Nå kjent som Oslo Street Food – et paradis for oss mat-entusiaster.

Jeg overtalte meg selv på brøkdelen av et sekund, snudde ryggen til karbonadesmørbrødene og tok rulletrappa ned igjen.

Men så begynte jeg altså å tenke …

Karibisk kylling. Med ris, og ghee-basert jerk-saus. Banan- og sjokoladeis på Monkey, med krem og Nutella … Hm … det var nok gjerne mer enn et par hundre kalorier i det måltidet der … Nærmere et par tusen kanskje …

Og var det ikke noe med at jeg ikke egentlig er i «alt-er-lov»-modus akkurat nå, siden jeg altså går på sommerkurs på Roede i år ..? Kanskje det ikke var så veldig smart å kjøre på med en sånn lunsj akkurat i dag ..? – Når det tross alt bare er to dager til veiing ..?

Hm …

Det er rart hvordan impulsen til å velge jerk chicken og nutella-is er entusiastisk, helhjertet og høylytt. Den indre stemmen roper Yay! Kjør på! Hurra! Go, go, go! Impulsen til å la være er ikke hurra og tut og kjør. Den er mye mer tentativ; mer en forsiktig tvil. Kanskje, kanskje ikke ..?

Det skal mye til å høre på den forsiktige tvileren når hurrajenta hopper opp og ned og vifter med pomponger og flagg.

Men kjære leser: I dag klarte jeg det!

Ikke bare klarte jeg å la være å dra på Oslo Street Food. Jeg klarte å dra helt hjem før jeg spiste lunsj. Og da tok jeg ikke engang røkt makrell eller hvitløkspaté på brødskiva. Jeg tok skinke. Kokt skinke.

To skiver brød uten smør, med kokt skinke og en dash Dijon-sennep; det er 223 kalorier det, ifølge Roede-appen.

Det er så lite at jeg til og med hadde råd til to dadler til dessert!


Få varsel om nye blogginnlegg:

Hopp, Karoline!

I går var jeg på Frognerbadet. Jeg går dit av og til på fine dager, og da liker jeg å være der litt tidlig, før det er stappfullt. Jeg skiftet i garderoben, og kom meg ut i det store bassenget. Begynte å svømme lengder, slik jeg pleier.

Det store bassenget på Frognerbadet, og stupetårnet med stupebassenget for enden.

Det var ganske tidlig på formiddagen, og fortsatt rom for å breie seg med hele svømmebanen for seg selv. Så jeg tok min tid, og nøt utsikten mens jeg holdt på. Strålende sol, blå himmel og knallblått vann. Hva kan vel være mer sommer?

Når man svømmer fra garderobe-siden og mot stupetårnet, har man glimrende utsikt til stuperne, og kan følge med på hva som skjer der. Jeg la merke til at det sto en jente på fem-meteren. Hun var kanskje 10-12 år gammel, litt valpelubben og ikledd en badedrakt i marineblått og oransje.

Ikke noe uvanlig med det, bortsett fra at hun bare fortsatte å stå der, ytterst på kanten. Folk hoppet fra 3, 7 og 10-meteren, men jenta på 5-meteren ble stående.

Hele kroppen hennes indikerte at hun planla å hoppe. Hun holdt seg for nesa med venstre hånd, og peilet på en måte avstanden ned til vannet med høyre. Tærne krøllet seg rundt kanten på stupebrettet, men jenta ble stående.

Bak henne begynte det å bygge seg opp en kø. Jenta trakk liksom pusten som for å hoppe, og så … lot hun være. Flere ganger. Til slutt resignerte hun og tok et skritt til siden, så de bak henne kunne komme til. Det kom et ras av glade unger over kanten, og så var jenta tilbake.

Samme positur, samme peiling av avstanden.

Jeg hadde nådd slutten av banen. I stedet for bare å snu i vannet, satte jeg føttene på den lille kanten og heiste meg litt opp. Håpet å få se jenta hoppe.

Hun hadde flere nye anslag, men det ble ikke noe av. Til slutt ga jeg opp og svømte tilbake med ryggen mot tårnet. Hele lengden tenkte jeg på at det var dumt jeg ikke fikk se at hun hoppet. Jeg heiet liksom litt på denne jentungen. Jeg vet at jeg aldri hadde turt å hoppe fra 5-meteren selv i den alderen. Ikke nå heller, for den sakens skyld.

Så kom jeg til enden på garderobesiden og snudde igjen. Og der sto jenta fortsatt! Holdt seg for nesa, peilet avstanden og lot være å hoppe. Jeg kunne se den indre dialogen på kroppsspråket hennes. Hun var sint på seg selv nå. Trampet irritert med bena når hun måtte resignere og la andre slippe forbi. Sto på siden, ved gelenderet, med en resignert luting et øyeblikk. Så tok hun en beslutning, kneiste med nakken, gikk tilbake til kanten og stilte seg opp.

Og lot være å hoppe.

Hele lengden holdt hun på slik. Nå snudde jeg bare med det samme, for det virket som dette uansett var et litt lengre prosjekt. Jeg svømte tilbake igjen, nøt sola, vannet og dagen. Snudde igjen og så mot stupetårnet.

Nå var jenta borte.

«Good for you!» tenkte jeg. Jeg håpet at hun hadde hoppet og ikke bare gått ned trappa igjen. Jeg har selv gått noen sånne resignerte trapper. Følelsen av ikke å tørre er ikke god!

Men så fikk jeg plutselig øye på henne. Denne gangen sto hun på tre-meteren. Hun holdt seg for nesa, peilet avstanden og hoppet! Dette hadde hun tydeligvis gjort før. Det var ingen spesiell utfordring i hoppet, ingen spesiell seier heller. Men hun hoppet. Og igjen: All ære til henne, for det er mer enn jeg noen gang har våget selv.

Jeg svømte nok en lengde tilbake med tankene fulle av jenta på stupebrettet, og på meg selv. På det å tørre, og det å ikke tørre.

Personlig er jeg nemlig usedvanlig fysisk pinglete. For eksempel elsker jeg fornøyelsesparker, men jeg tør nesten aldri å kjøre noe der. Det er blitt en stående vits i vennegjengen at Nina kjører finkarusellen og ikke noe mer. Og skal jeg være ærlig, så foretrekker jeg selv der å sitte i de store vognene, heller enn oppe på hesteryggen. Hestene går jo opp og ned!

Min sedvanlige utsikt på finkarusellen. Her fra Orleans, Frankrike, i fjor.

Samtidig står jeg foran et publikum på en daglig basis. Når man spør folk hva de tør og ikke tør, er det å snakke foran en forsamling på frykt-toppen. Folk er mer redde for å snakke foran en forsamling enn for å dø.

Jeg er ikke redd for å snakke foran en forsamling. Ikke for å si høyt det alle sitter og tenker heller. Jeg er ikke redd for å skulle klare meg uten en fast jobb, eller for å innrømme det når jeg tar feil.

Men jeg er redd for å kjøre berg- og dalbane. Og for å hoppe fra fem-meteren. Eller fra tre-meteren, for den sakens skyld.

Så tilbake til Frognerbadet. For der drev jeg og svømte lengder, og der drev jenta og hoppet. Fra 3-meteren nå.

Slik gikk det noen lengder, før jeg til min glede så at jenta var tilbake på femmer-plattformen. Hun stilte seg opp, peilet inn avstanden, tok ansats … og lot være å hoppe.

Gang etter gang. Akkurat som sist.

Men hun ga seg ikke.

På den tiden jeg var i bassenget så jeg henne gå tilbake til tre-meteren og hoppe derfra flere ganger, sikkert for å bekrefte for seg selv hva hun faktisk våget. Og så var det opp på fem-meteren igjen.

Til slutt var jeg kald og sliten, så jeg gikk opp av vannet og tilbake i garderoben. I løpet av den tiden jeg var på Frognerbadet så jeg aldri at jenta hoppet fra 5-meteren. Men det spiller egentlig ikke så stor rolle heller.

Ikke så lenge hun fortsetter å prøve.

For så lenge man fortsetter å prøve er det en sjanse for å lykkes en dag. Hvilket minner meg på at jeg kunne tenke meg en tur på Tusenfryd i sommer.


Få varsel om nye blogginnlegg:

Verdens dårligste slanker

Jeg er verdens dårligste slanker! Eller, kanskje ikke helt, for jeg går jo faktisk ned i vekt. Det er bare at det tar så sykt lang tid.

Meg, på Mathallen på Torggata Bad, med en bubble waffle, på Valentines Day. Mens jeg slanker meg. Føler det sier det meste. (Og ja, selvfølgelig spiste jeg den!)

Jeg har gått på Grete Roede siden jeg fylte 50. Jeg mener hele tiden. Kurs etter kurs. Det er snart syv år med non-stop Roede-kurs, det. I løpet av de syv årene har jeg gått ned tolv kilo.

Tolv kilo på syv år! Jeg tror det må være en slags jumbo-rekord i Roede-systemet. Og la meg være helt tydelig på dette: Det er ikke Roede-metoden sin skyld. Det er min.

De første ti kiloene gikk jeg nemlig ned på de første to kursene. Det tok 2 x 8 uker, og på det første kurset skjønte jeg ikke hvorfor de andre damene snakket om at det var så vanskelig. Det gikk da som en lek!

Etter mer Roede-erfaring enn de fleste, har jeg nå forstått at alle har det sånn. Man raser ned til å begynne med, og så stopper det. Etter den første bratte nedgangen får man ikke mer gratis. Da må viljestyrke, gode vaner og gruppeterapi ta over.

For noen går dette ganske greit. De går ut etter et kurs eller fem; ti, tjue eller tredve kilo lettere, og ære være dem for det!

Min egen vektkurve de siste syv årene (etter den første suksessen) er omhyggelig nedtegnet i kursbøker, og den er sånn:

Vår: nedgang på 2-3 kilo. Sommer: Oppgang på 3-4 kilo. Høst: Nedgang på 2-3 kilo. Jul: Oppgang på 1-2 kilo.

Hvis du klarer litt rask hoderegning, ser du at det samlet sett blir på stedet hvil. Som er nesten nøyaktig summen av det jeg har oppnådd, etter den første nedgangen.

Akkurat nå har jeg sommerferie. Det er den verste tida, sommeren. Jeg elsker jo hvitvin og bobler og iskrem og grilling, og når jeg har fri vil jeg helst spise hele tiden.

Men i år skal det bli annerledes, for i år har jeg fått – for første gang i min syv år lange Roede-erfaring – tilbud om et sommerkurs! Ja, helt sant! Kurs midt i sommerferien!

Hver torsdag klokken 16.15 kan jeg møte opp på kurssted Løren og ha møte! I hele juli og halve august! Hvis du ikke har vært i samme situasjon, skjønner du ikke hvor fantastisk dette er.

Dette skjer med meg i år fordi jeg har fått en ny kursleder, og hun er endelig kurslederen jeg har drømt om hele tiden. Hun heter Ellen Hoel, og foruten å være Roede-kursleder på full tid, har hun også spesiell peiling på de mentale aspektene av overspising. På avhengighet knyttet til mat.

Det er derfor hun skjønner at åtte uker uten kurs er en katastofe for mange av oss.

Meg og Ellen Hoel. Digger den dama!

Jeg skal ikke sykeliggjøre meg selv mer enn nødvendig, men når man bruker syv år på å gå ned tolv kilo, så har man et problem. Og det handler ikke om å spise mindre og mosjonere mer.

Mitt problem er at jeg er glad i mat. Veldig glad i mat. Veldig, veldig glad i mat. Jeg er glad i mat sånn som en alkoholiker er glad i alkohol. I hvert fall nesten.

Mat (og godteri, og is, og chips, og peanøtter, og bløtkaker, og konfekt, og, og og …) er simpelthen mitt foretrukne dop. Det gir meg intens nytelse. Det gjør at alt som er vondt og vanskelig i verden forsvinner, og erstattes av behag. Så lenge det varer. Munnfull til munnfull, måltid til måltid.

Jeg vet at det er flere som har det sånn. Jeg vet det, for jeg har møtt en del av dem på kurs. De blir drømmende i blikket når vi snakker om hvor mange kalorier det er i sjokolademousse, og så utveksler vi ivrig oppskrifter på lavkalori popcornsnacks. Vi gjenkjenner hverandre. Vi gjenkjenner nytelsen vi lever for, og sorgen når vi må la være. Ønsket om å bli bedre, og trangen til å ha det som det var.

Som regel snakker vi ikke om det. Ikke i klartekst. Men vi ser hverandre i øynene, og vi vet.

Vi vet at mat for oss handler om mer enn bensin for kroppen. Det handler om trygghet, trøst og glede. Det handler om å holde lokk på følelser vi ikke vil vedkjenne oss, og å spise opp vonde opplevelser. Det handler om en mestringsmekanisme som har tatt overhånd.

I likhet med alkoholikere trenger vi derfor å gå på møter. Hver uke, hver måned, året igjennom. Vi trenger det, for det å gå ned i vekt handler ikke om å gjøre ett godt valg. Det handler om å gjøre hundre gode valg. Hver dag. Året igjennom.

Det krever så vanvittig mye viljestyrke at uten jevnlige møter så går det simpelthen ikke.

Det å gå ned i vekt når man er mat-avhengig, handler om å si nei til seg selv hver gang man går forbi et bakeri. Hver gang man går forbi en kiosk. Hver gang man går forbi en restaurant.

Det handler om å «gjøre gode valg i butikken» – noe som høres enkelt ut, men som i praksis betyr å se en annen vei når man går fordi ostedisken; bakeriavdelingen og delikatessen. For ikke å snakke om snacks- og godteri-reolene.

Det handler om å lukke ørene for sirenesangen om «bare en eneste, liten sjokolade» og bygge opp en alldeles unaturlig interesse for riskaker.

Det handler om å gjøre gode valg hver gang man er på kino, hver gang man går ut og spiser, hver gang man sitter på et utested. Hver gang man er på besøk hos noen, hver gang det er fødselsdag på jobben, hver gang man er i kantina.

Jeg gjentar: Vi snakker ikke ett godt valg, vi snakker hundre gode valg hver dag. Uka, måneden og året igjennom.

Hvis du klarer det uten hjelp, så beundrer jeg deg. Jeg klarer det nemlig ikke. Jeg må møte andre og snakke med dem jevnlig. På ordentlig. Om hvor vanskelig det er. Om hvilke strategier vi kan bruke for å få det til. Jeg må dele seire og nederlag med noen som skjønner hva jeg snakker om.

Ellen skjønner hva jeg snakker om. Det gjør noen av de andre også. Enkelte gjør det ikke. Eller vil ikke skjønne, ikke enda, kanskje aldri. Og noen har simpelthen ikke sånne issues.

Men jeg har. Så jeg går på kurs. Og fortsetter å gå på kurs. År ut og år inn. Deler av tiden går det bra, andre ganger går det skeis. Hvert eneste møte er det noen (av og til meg) som har «gått på en smell», «ramla utpå» eller «mistet tråden». Alle metaforene betyr det samme:

Jeg vet jeg ikke skulle gjort det, men jeg gjorde det likevel.

Jeg spiste for mye, drakk for mye, valgte galt, falt for fristelsen. Jeg var lei meg, sliten, deppa – eller jeg hadde noe å feire, en hyggelig anledning. Jeg visste bedre, men jeg gjorde det likevel. Og jeg skammer meg. Samtidig som jeg nyter det, og vet at jeg kommer til å gjøre det om igjen.

Av de hundre gode valgene hver dag, er det nemlig alltid noen som glipper. Spørsmålet er bare hvor mange, hvor ofte og om du kan hente deg inn igjen.

Det er derfor det tar tid, skjønner du. I hvert fall for noen av oss.

Den andre ungdommen

Det skjer liksom noe med folk når de kommer i femtiåra. For veldig mange er da ungene voksne nok til å klare seg selv, karrièren er på stell, økonomien er ryddig og scenen er satt. For den andre ungdommen.

Det er litt sånn briste-eller-bære tid. Noen oppdager at de ikke lenger har noe å si til hverandre når ungene ikke er der. Andre oppdager at de da kan ta opp tråden på den samtalen som glapp da livet tok over.

Jakob og jeg hører til den siste kategorien. Vi fikk en skikkelig ny oppblomstring da sønnen vår flyttet hjemmefra i 2017, og vi endelig kunne gjøre nøyaktig hva vi ville igjen, i alle rom i huset …

I tillegg har vi funnet igjen gamle venner. Eller, det har jo vært en gradvis prosess. Vi hang sammen da ungene var små også, men da var det liksom stort sett pannekaker og Tusenfryd det gikk i. Jeg husker fortsatt øyeblikket da vendepunktet kom:

Det var en deilig sommerkveld, sånn rundt 2013 eller deromkring. Vi hadde gode venner på besøk, og satt ute på balustraden hos oss og drakk vin (alltid en populær syssel!). Klokka var omtrent elleve på kvelden, og natta var fløyelsmyk. En summing av småprat fløt opp til oss fra utestedet vi deler bakgård med. Det anget av magnolia og solvarm asfalt, og Oslo der ute var på sitt aller, aller mest forlokkende.

En venninne satte ord på det: «Nei, nå skulle vi jammen meg dratt på byen!». Flere, inkludert meg, åpnet munnen for å svare varianter over temaet «ja, men det kan vi jo ikke», og så slo det oss som en slags kollektiv innsikt: Det kunne vi egentlig helt fint! Ungene var over alle hauger og passet seg selv. Det hadde de egentlig gjort lenge. Vi kunne gå akkurat hvor vi ville! Gjøre hva vi ville! Vi var fri igjen!!

Ikke misforstå. Mammarollen har gitt meg større gleder enn jeg ante at fantes. Men det står ikke til å nekte at mammarollen også har sine klare begrensninger.

Og nå var begrensningene faktisk borte! Som en hest bundet til en plaststol satt vi der i sommernatta og innså plutselig at det bare var å snu seg og gå. Gå hvor vi ville. Bli ute så lenge vi ville. Sjangle hjem i grålysninga. Bli i senga til middagstid neste dag. Tjo ho!! Med ett var vi 16, snart 52, alle sammen.

(Her er forresten memet, hvis du ikke tok den referansen i forrige avsnitt:)

I årene som fulgte har vi utforsket varianter av den andre ungdommen. Vi fant ut at vi likte å reise sammen, så vi har tatt noen turer. Vi liker å gå på byen, så det gjør vi ofte. Vi liker oss på barer og restauranter og i demonstrasjonstog, så alt dette hiver vi oss på med ny-ungdommelig fryd.

Noen av gjengen, gatelangs i Oslo
Noen av gjengen, ute i verden på tur

Faktisk så liker vi nå alt det vi likte i tjueåra. Vi kjente hverandre den gangen også, de fleste av oss. Og forskjellen på den gang og nå er at nå har vi bedre råd. Hurra!

Før spleiset vi på en halvliter på deling. Nå spleiser vi på en kasse cremant. Før bodde vi på gulvet hos venner. Nå leier vi store villaer med et soverom til hver. Før gikk vi på Syverkiosken og kjøpte pølse. Nå går vi på Chez Colin, og krangler om den er bedre enn Bon Lio eller ikke. Og så tar vi en tur på Syverkiosken også av og til, forresten, bare for nostalgiens skyld.

Ikke at vi er alt for nostalgiske, forresten. Vi er ikke helt der enda at alt var bedre før. Tvert imot er vi skjønt enige om at det meste er bedre nå. Vi husker Oslo før jappetida, da Ullevålsveien så ut som Albania (dengang) på en dårlig dag. Vi husker Oslo før maten ble god, den gang butikkene hadde hele tre forskjellige brødsorter til salgs. (Loff, alminnelig brød og helkorn, hvis du lurer. Alle tre smakte papp.)

Men vi syns også at det må være måte på. Ungene våre har et femtitalls varianter av legninger og identifiseringer de må velge mellom når det gjelder hvem de liker å kose med. I vår tid var det bare tre; hetero, homo og bi. Det var vanskelig nok det, for mange.

Og la oss ikke starte på politikk! Vi kan ikke fatte og begripe hvordan den oransje gærningen kunne bli valgt i USA! Ikke hvordan Høyre kunne tillate FRP i regjering her hjemme heller, forresten. Vi husker den gang Gro og Kåre diskuterte på TV, og avisredaksjonene stoppet de mest rabiate leserbrevene før de kom på trykk.

Så kort sagt: Alt er bedre nå, unntatt politikken. Den kunne godt ha stoppet et sted på søttitallet. Eller, egentlig ikke, for verden går videre. Og ingen av oss ville vært #metoo og sosiale medier foruten.

Det å være i bonusalderen, som vi er nå, betyr gjerne at man har mer tid, mer penger, større frihet og sterkere posisjoner. Dessuten gir man mer blaffen i hva andre syns og mener. Så flere av oss gjør ting vi alltid har hatt lyst til å gjøre. For en fantastisk luksus!

Selv begynte jeg jo å lage smykker. Det er virkelig noe jeg eeeeelsker å sitte og pusle med, nå som jeg faktisk har tid å pusle bort.

Jakob, for sin del, bestemte seg for å begynne å spille bass da han fylte 50. Det at han ikke hadde spilt noe instrument siden tubaen i skolekorpset heftet ham ikke det minste. Han kjøpte seg bare en bass og begynte å lære.

Jakob på Øvingshotellet. Sjekk ut bandet Stabeis for mer info!

Nå, syv år senere, spiller han i to forskjellige band, og elsker det! Han blir kanskje ikke like god som om han hadde startet tredve år før, men det er heller ikke poenget. Poenget er å gjøre noe man har lyst til, og ha det gøy med det.

Eller hva med venninne Benedikte, AKA Benny? På dagtid rådgiver i utdanningspolitikk, på kveldstid putedesigner. Og hvorfor ikke? (Hun lager kjempefine puter, forresten. Du kan se noen av dem her.)

Jeg mistenker at det er ganske mange rundt i landet som er som oss. Sykepleiere som underviser Yoga, lærere som håndlager økologisk såpe, bønder som har kunststudio i gamlelåven. Og jeg er villig til å vedde på at prosentandelen som driver med sånt er høyere over 50 enn under.

Så her er en skål for alle oss som bare har bestemt oss for at det aldri er for sent å oppfylle drømmer; at det aldri er for sent å lære noe nytt. Livet går ganske fort, og hvis du føler at du er ferdig utviklet, så er du egentlig bare ferdig.

Skål for den andre ungdommen!


Få varsel om nye blogginnlegg:

Hva betyr egentlig et mellomnavn?

Hei. Jeg heter Nina Furu. Eller, egentlig heter jeg Nina Elise Furu, det er bare at jeg aldri har brukt mellomnavnet mitt. Alle som kjenner meg vet dette, så når noen ringer og sier «Hei, er det Nina Elise?» så skjønner jeg at det er en selger og kan si at jeg ikke er hjemme.

Nina Furu har fungert bra for meg som navn så langt. Faktisk har Nina Furu oppnådd en hel del. Hvis du jobber med digitale medier, nettmarkedsføring, webkommunikasjon eller noe lignende, er sjansen stor for at du har hatt en av bøkene mine i studiet ditt, har vært på kurs med meg, eller kanskje har hørt meg snakke på en konferanse eller to. Kort sagt: Nina Furu funker.

Nina Furu på bransjefest – her med bransjekollega Astrid Valen-Utvik

Nina Elise Furu funker ikke like bra, dessverre. Da jeg begynte på skolen var det også en annen jente i min klasse som het Nina, og siden jeg hadde et mellomnavn i tillegg ble jeg hetende Nina Elise.

Nina Elise var ganske forsagt og engstelig av seg. Nina Elise syns at andre barn var skumle, og fikk en lapp som gjorde at hun fikk lov til å være alene på baksiden av skolen i friminuttene. Nina Elise levde i frykt for å bli sittende fast i heisen, og var kjemperedd for han gutten i 4. etasje. (Han ble dømt for drap noen år senere, så ryggmargsrefleksen var nok riktig akkurat der, i hvert fall.)

Nina Elise hadde det ikke særlig gøy de første årene på skolen. Nina Elise var enebarn med svært godt voksne foreldre, og syntes andre barn bråkte for mye og leste for lite. Det tok noen år før jeg fikk fotfeste.

Men etter hvert tok jeg grep og kunngjorde at jeg heretter bare ville bli kalt Nina. Jeg begynte å røyke og drikke og henge med de kule folka i klassen. Derfra gikk det bare oppover.

Nina og Nina Elise ble på en måte to forskjellige ting. Nina var alt jeg ville være; Nina Elise var det jeg ikke helt ville vedkjenne meg, men som likevel var der.

Nina var tøff og kul, syntes jeg selv i hvert fall. Nina drakk seg full på Danskebåten, dro på språkreise til England, begynte på Katta og jobbet med skoleavisa. Det var Nina som begynte å bruke herrejakker og slips og prøvde å stikke sikkerhetsnåler gjennom kinnet da punken kom. Og så var det Nina Elise som syntes at det gjorde skikkelig vondt, og at det egentlig var ganske koselig å spise grillkylling med potetgull sammen med mor og far på lørdagskvelden.

Nina hadde oppdrift og framdrift. Nina var ikke redd for å snakke i forsamlinger, drive politisk oppvigleri og starte egne selskaper. Ikke uventet gikk det ganske bra med Nina. Unntatt når det ikke gikk så bra. Men da brevene fra Skifteretten kom, sto det Nina Elise Furu på konvolutten. Så Nina Elise gikk konkurs et par ganger. Heldigvis lot ikke Nina seg stoppe av det.

Punke-Nina gjorde comeback med en liten gjesteopptreden sammen med Christine Calvert i Strømstad i 2017

Ellers har Nina og Nina Elise levd sammen ganske greit i årene som har gått. Nina fant en skikkelig bra fyr, og han likte Nina Elise også – eller tok henne bare med på kjøpet. Han har et mellomnavn selv. I høst har han og jeg holdt sammen i 40 år, så noe må vi uansett ha gjort riktig.

Sønnen vår er 24 nå, firmaet vårt blomstrer, og Nina Furu har egentlig fått alt hun har ønsket seg og mere til. Det kan man forresten tydelig se om man følger meg på sosiale medier.

Som alle andre hvite, middelaldrende kvinner bruker jeg nemlig Facebook (og litt Instagram) til å vise fram det perfekte livet mitt. Som jeg pleier å si i et forsøk på selvironi når jeg underviser: «Ikke et vinglass skal forbli udokumentert». Spesielt ikke om det nytes på en terrasse med vinranker oppover veggene og Middelhavet blinkende i bakgrunnen. Eller på St. Christophers Place i London, som her:

Typisk Facebook-bilde av meg

Og alle disse bildene er sanne. De er bare ikke HELE sannheten.

For jo eldre jeg blir, jo mer kommer Nina Elise tilbake til meg. Hun driver med ting jeg ikke har hatt tid til å fokusere på før nå, og hun har gjort det hele tiden.

Jeg er det du ser på Facebook, det du ser i klasserommet, det du ser i bøkene og det du ser på konferansescenen. Og så er jeg mer, og noe helt annet enn det. Noe mye mer politisk, mye mer åndelig, mye mer kreativt og mye mer sårbart. En side av meg som jeg vanligvis ikke ønsker å vise fram så mye. En side av meg som normalt er forbeholdt familie og nære venner.

Én dimensjon av dette er at jeg lager smykker. Det begynte jeg egentlig med fordi jeg ikke fant ting jeg likte i butikkene, og begynte å lage smykker til meg selv i stedet. Enkelte venner likte det jeg lagde, og ville ha maken, og så ballet det på seg.

Utdrag fra Instagram-profilen til Glimre Smykker
Et utsnitt fra Instagram-profilen til Glimre Smykker

Jeg har alltid hatt en kremmersjel. (Jeg tror det ligger i familien. Det er mange butikkeiere og andre gründere i slekta mi.) Så jeg klarte liksom ikke helt å la være å gjøre business på det heller, selv om jeg har vært nøye på å holde hovedfokuset på Webgruppen. Men en stund fikk du kjøpt Glimre-smykker i flere forskjellige butikker rundt i Norge. Og jeg var nøye med å fronte merkevaren og produktene, absolutt ikke mitt eget navn eller ansikt.

Jeg har til og med brukt Instagrammen til Glimre som eksempel når jeg underviser. Som regel nevner jeg ikke at det er min egen profil. Litt fordi det distraherer fra det som er hovedpoenget med å vise eksempelet. Men mest fordi jeg er flau.

OK, jeg sa det. Helt ærlig: Jeg er flau. Jeg vet ikke helt hvorfor heller, for det er jo ikke noe galt i å lage smykker. Det bare føles så … sårbart, kanskje. Og litt teit og forvirrende, siden folk allerede kjenner meg som Nina Furu, norges web-bestemor (for å sitere min egen Linkedin-profil). Nina Furu, smykkemaker, det passer liksom ikke helt. Dessuten er det ingen som har hørt om henne.

Så én dimensjon er Glimre. Men det finnes fler: Jeg har nemlig alltid vært interessert i meditasjon og åndelig/sjelelig vekst. Jeg begynte å meditere allerede da jeg var 14-15, og har gjort det av og på mesteparten av livet.

I 2015 fikk jeg muligheten til å dra på retreat med Deepak Chopra i California (en fantastisk opplevelse!). Der fikk jeg mitt personlige mantra, og siden har jeg meditert daglig. Og jo mer jeg mediterte, jo mer føltes det riktig å dreie den kreative virksomheten min i en åndelig retning.

Når jeg skulle finne på et navn til dette brandet, datt ordet Elyse ned i hodet på meg. Det var ikke før et par dager senere at det slo meg hvor nært det var mellomnavnet mitt. Denne siden av meg var Nina Elise og Nina Elyse. Og sånn ble Elyse Spiritual Jewellery født:

Utfrag fra Instagram-profilen til Elyse Spiritual Jewellery
Utdrag fra Instagram-profilen til Elyse Spiritual Jewellery

Elyse-brandet viste seg å være salgbart på forskjellige alternativmesser, så jeg begynte å stå der. For eksempel har jeg stått på Alternativmessen i Drammen mange ganger. Elyse er også innkjøpt av bokklubben Energica, så chakra-armbåndene mine sto i medlemsmagasinet der i fjor vår. Og så prøvde jeg meg som utstiller på den store alternativmessen på Lillestrøm i fjor høst; Body Mind Spirit. Det gav mersmak, så dit skal jeg igjen i år. Jeg skal til Drammen igjen til høsten også.

Detalj fra stativet med meditasjons-malaer som jeg lager

Men jo mer jeg sto på messer og markeder og solgte smykker, jo oftere skjedde det at noen kom forbi som hadde vært på kurs. Noen som kjente Nina Furu og ble ganske forbauset over å møte Nina Elyse sånn helt plutselig. Når slike møter skjedde ble jeg alltid litt satt ut, men jeg måtte jo bare innrømme at jo, jeg var hun Nina Furu som de hadde sett på Facebook. Og så sto jeg her og solgte smykker.

«Det er godt å gjøre noe litt mer håndfast innimellom» ble standardkommentaren min i sånne situasjoner. Det fikk det liksom til å høres litt mer sammenhengende ut.

For spriket har plaget meg. Jeg er liksom først og fremst web-Nina og så skal jeg plutselig være smykke-Nina og alternativ-Nina i tillegg. Og jeg har ikke engang begynt å snakke om matfrik-Nina, slanke-Nina, miljø-Nina, penge-Nina, grunneier-Nina, mamma-Nina og raddis-Nina.

Ikke at noen andre setter meg i bås, altså. Jeg bare klarer det veldig fint selv. For jeg er nemlig også matrisehue-Nina, som snakker varmt om klare konsepter, separate målgrupper, klare tilpasninger og tydelige profiler.

«Alt for alle er ingenting for noen. Våg å være noe for noen, selv om det betyr at du blir ikke noe for andre», sier web-Nina ofte når hun underviser.

Men web-Nina er ikke hele Nina. Akkurat som alternativ-Nina ikke er hele Nina. Ikke slanke-Nina heller, eller penge-Nina. Alle disse Ninaene er fasetter av meg, og ingen av dem er hele meg alene.

Og jeg har kommet fram til at jeg ønsker å være hele meg. Jeg ønsker å gi meg selv tillatelse til å være hele meg. Tøff og sjenert, moden og barnslig, uredd og engstelig, men meg. Hele meg.

Og jeg har lyst til at folk som ser meg skal få se meg som mer enn web-Nina alene. For web-Nina er en halvsannhet. (Selv om jeg fortsatt har tenkt å la det være henne som holder kurs i Webgruppen, altså.)

Så det er det denne bloggen er: En blogg for å være hele meg. For den prosessen det er å komme ut av skapet som en mangefasettert person. Og for å tillate meg å gjøre noe av det beste jeg vet, nemlig å skrive. Ikke bare om web, men om alt. Alt som interesserer meg, og det er egentlig ganske mye.

Og stikk i strid med mine egne råd er denne bloggen ikke et konsept. Den er et anti-konsept; den er alle mine konsepter i ett. Som kanskje betyr at det er et konsept likevel, men at konseptet i så fall er meg. Hele meg.

Så hva annet kunne bloggen hete enn hele navnet mitt? Nina Elise Furu.

Jeg vet allerede en del temaer jeg har lyst til å skrive om, men dette er ikke en temablogg. Jeg har allerede en temablogg, eller fagblogg. Den heter Nina Furu og handler om webkommunikasjon, digital markedsføring, sosiale medier og alt det som er dagjobben min. Dette er en blogg for resten.

Dette er en blogg forresten. I ordets rette forstand. En digital dagbok. En blogg fra mitt liv. Hans Jæger sier det i Anarkiets Bibel: Du skal skrive ditt liv. (Hei, der var jammen meg litteratur-Nina også.) Jeg har tenkt å ta ham på ordet, endelig.

Jeg aner ikke om noen har lyst til å lese denne bloggen. Jeg vet bare at jeg har lyst til å skrive. Det er et godt sted å starte.