Kommentarfelt-mobberne

Jeg syns det er flaut å si det, men jeg må innrømme at jeg lar være å kommentere på en rekke Facebook-innlegg jeg egentlig har lyst til å støtte. Årsaken er kommentarfelt-mobberne.

Kommentarfelt-mobberne hater syklister, vegetarianere, miljøvernere, muslimer, feminister og Greta Thunberg. Hvis noe av dette nevnes, selv om det bare er i forbifarten, går de fullstendig av skaftet. Da freser de i vei om «grønnsaksnazister», «sykkelstalinister», «hjernevaskede idioter» og akker og oier seg om hvordan gamle og syke ikke kommer seg til byen.

Jeg har lyst til å si at ingen noen gang har foreslått å utestenge taxi, vareleveringer, syketransport og handicap-kjøretøy fra bykjernen. Jeg bare vet at hvis jeg gjør det, så må jeg bruke resten av kvelden til å prøve å stagge en ustoppelig strøm av edder og galle, og det orker jeg bare ikke. Så jeg lar være. Og føler meg som en skikkelig feiging.

Jeg beundrer damer som Lan Marie Nguyen Berg og Sumaya Jirde Ali som daglig står i en møkkastorm på sosiale medier som få ville taklet. Og som orker å svare, saklig og gjennomtenkt, gang etter gang. Som orker å ta debatten, selv når «debatten» fra motpartens side kun består av alle æreskjellinger det norske språk gir rom for, og noen til.

Jeg ser ikke en brøkdel av hva disse damene ser. (Og takk og lov for det!) Men likevel ser jeg nok til å stoppe kjeften min, og så skammer jeg meg fordi jeg ikke er tøffere. Jeg som aldri har hatt noe imot å si hva jeg mener, jeg som har gått i demonstrasjoner og streiket og lagd bråk. Jeg som til og med jobber med sosiale medier. Og så skal det ikke mere til for å få meg til å holde tåta enn en remse med kommentarfeltmobbing av denne typen her:

(Eksempelet under er fra kommentarene under et debattinnlegg på Vårt Oslo om at reduksjon i kjøttforbruk i den vestlige verden gir miljøgevinst:)

For dette er jo ikke debatt, eller påstand, eller argumentasjon, eller noe som helst annet som er logisk eller rasjonelt. Det er bare blindt, dustete, angstbitersk oppgulp. Og uansett hva man svarer en person med en sånn holdning, så vil man alltid ende opp med svarteper. Det går ikke an å vinne i en diskusjon som ikke er rasjonell.

Det eneste man kan gjøre er å la være å delta, hvilket jeg gjør. Jeg, og – mistenker jeg – stadig flere andre. I hvert fall har jeg snakket med mange de siste ukene som føler den samme oppgittheten som jeg gjør. Og som heller ikke gidder å deale med mobberne lenger.

Men det er ikke noen god løsning det heller, fordi kommentarfeltmobberne stadig oftere blir stående uimotsagt. Og så tror de at de vinner, og at andre er enige med dem. Men vi er ikke enige, vi bare orker ikke å bakse i deres uttømming.

Så kanskje vi bare skal snakke med stemmeseddelen i stedet. Eller med forbrukermakta, og med pengepungen. For det er jo faktisk ikke på Facebook den virkelige kampen står. Den står ute i verden, og det er verden som står på spill nå.

Og morgendagens verden tilhører ikke mobberne.

Når jeg tenker meg om, er det kanskje det de vet. Så kanskje det er derfor de er så illsinte.

En daglig praksis

Første gangen jeg hørte om en daglig praksis var i California. Jeg var på retreat med Deepak Chopra på hans Chopra Center, og en av de andre deltagerne spurte meg om jeg hadde en praksis der oppe i Norge.

Jeg sa nei, for jeg trodde hun mente noe ala en legepraksis eller en advokatpraksis. Men i løpet av dagene som fulgte forsto jeg bedre.

En praksis er et åndelig rituale som du gjennomfører jevnlig, typisk daglig. Det kan bestå av yoga, meditasjon, affirmasjoner, bønn, takknemlighet, pusteøvelser og mye annet.

En praksis er systematisk, åndelig egenpleie. Det er tanketrening, stressmestring og mentalhygiene. Det er det du gjør for å få ro, energi og fokus. Det er det som holder deg i vater.

Jeg traff ikke damen som hadde spurt igjen, og det plaget meg litt at jeg hadde løyet til henne. For da jeg først skjønte hva en praksis var, innså jeg jo at jeg har hatt en praksis i mange, mange år. Faktisk helt siden jeg var i tenårene.

Praksisen min har endret seg opp gjennom livet. Det har også vært perioder – særlig da jeg var småbarnsmor – hvor jeg ikke har praktisert på månedsvis. Men i en eller annen form og på en eller annen måte har jeg alltid kommet tilbake. Tilbake til praksisen, og tilbake til meg selv.

Meditasjon er kjernen

For meg har meditasjon alltid vært kjernen i praksisen. Jeg og min bestevenninne Lene begynte på Skandinavisk Yoga- og Meditasjonsskole en gang på søttitallet. Vi var frikerjenter, og innimellom å smugrøyke og vanne ut min fars barskap, drømte vi om å reise til India. Det ble med drømmen den gangen, men vi skaffet oss i det minste afghanerpelser og dro på meditasjonskurs.

Lene pleide å sovne under de lange, liggende meditasjonene. Jeg pleide å våkne. Jeg oppdaget endeløse landskaper inne i meg. Jeg sanset farger og former, grønne jungler og blå laguner, bølgende sanddyner og uendelige stjernehimler. Jeg kunne blitt der inne i timesvis.

De første meditasjonsteknikkene jeg brukte, lærte jeg der. Pusteøvelser som roer kroppen, kroppsskanning som får musklene til å slappe av, og guidede rundturer i det indre landskapet.

Senere har jeg lært en rekke andre teknikker, og har satt sammen et fast knippe som jeg bruker daglig. Nøyaktig hvilke og hvordan har endret seg langsomt opp gjennom årene, men praksisen har alltid vært med meg.

Til California

Min tur til California startet egentlig med en 21-day Meditation Experience sånn i 2010 eller deromkring.

Jeg har alltid vært en stor fan av Oprah Winfrey, og på hennes websider oppdaget jeg de guidede meditasjonene som hun holder sammen med Deepak Chopra.

Jeg husker ikke hvilken jeg startet med, men det ble flere etter hvert. 21-day Meditation Experience-appen ble min faste venn på iPad’en. I 2015 var jeg klar for neste nivå, så jeg valgte meg retreaten Seduction of Spirit og dro til California.

Det ble en tur som har formet meg veldig! Der ble vi kjent med en rekke forskjellige praksiser fra yoga til pranayama (pusteteknikker), vedaene (gamle hinduistiske skrifter), ayurvedisk kosthold, doshaer (kroppstyper), chakraer (energisentre i kroppen) og mye mer.

gruppe som gjør seg klare til morgenmeditasjon
Her gjør vi oss klare til soloppgangsmeditasjon på plenen utenfor Chopra Center.

I tillegg fikk vi alle vårt personlige mantra. Det var en vakker seremoni for hver og en av oss, med blomster, sang og røkelse. Mantraet fikk vi hvisket inn i øret.

Den teknikken jeg kom hjem med heter Primordial Sound Meditation. Vi bruker mantraer som er basert på lyden av universet i det øyeblikket vi ble født; vår hjemstavnslyd i dette livet.

Det er lyden av planeten jorden, lyden av hjem, eller kanskje lyden av oss selv.

Tilbake til deg selv

Dette mantraet er kjernen i min daglige meditasjonspraksis i dag. Men det er andre elementer i min praksis også. De fire sjelespørsmålene, som jeg prøver å besvare hver dag. Takknemlighet. Metoder for å gå dypere i eget sinn. Noen ganger sutraer. Og i stadig økende grad akkurat nå: Biofeedback. Men alt dette skal jeg blogge om en annen dag.

For egentlig begynte jeg å skrive dette blogginnlegget for å oppfordre deg til å etablere din egen praksis, hvis du ikke alt har en.

En praksis kan være så enkel som å sette en intensjon for dagen som kommer, eller gjøre noen yogaøvelser av og til. Vil du gjøre mer ut av det, kan du laste ned en app som Calm eller velge en meditasjonspraksis å prøve i denne artikkelen om meditasjonsteknikker som min venninne Ragna har skrevet. (Der er det også en livesending hun og jeg gjorde sammen om mala-meditasjon.)

Poenget med en praksis er at du gjør det for deg selv. For din sjelelige utvikling. Det er et pustehull i livet, et rom som er bare for deg. Og kanskje enda viktigere: En praksis hjelper deg å leve med vilje. Livet er for kort for noe annet.

I tillegg er meditasjon en veldig inkluderende praksis. Du trenger ikke å tenke på om du gjør det riktig, eller om du er flink nok. Hvis du bare gjør det, så gjør du det riktig. Poenget er bare å starte, for ingen blir noen gang utlært. Vi bare øver.

Eller som de pleide å si i California: «We call it a practice, not a perfect.»

Det holder det.

Meg og to av de andre damene jeg traff der borte. Jeg er tydeligvis litt utenfor sjals-moten. 😊

Få varsel om nye blogginnlegg:

Hverdags-Oslo

Og så var sommeren over for denne gang, og høstregnet satte inn. Det er helt i orden for meg! Faktisk så liker jeg egentlig Oslo sånn som dette. Hverdags-Oslo. Det er det som er mitt Oslo, føler jeg.

Ikke misforstå meg. Det er flott med turist-Oslo når det er sol og blå himmel over Aker Brygge, og festningen ligger som en postkort-kulisse bak Bygdøy-båten. Det er latter og utepils og selfies over en lav sko, det.

Men det er og blir en kulisse, for det er ikke ekte. Det er Oslo for turistene, ikke Oslo for oss som bor her.

Vi som bor her vet at Aker Brygge en novemberdag er noe av det mest trøstesløse som finnes. Det er en spøkelsesby for de rike, og det skjer ingenting på gateplan mellom iskremsesong og juleshopping. Men en novemberdag i Bogstadveien, i Markveien, i Grønlandsleiret og i Torggata er yrende folkeliv. Det er butikker og kaféer og skravling og sykkelbjeller, unger og narkiser og fine fruer og sparkesykler i en salig røre. Det er det som er ekte byliv.

Det finnes mye stygt i byen vår. Regjeringskvartalet ligger som et uleget sår fremdeles. Bjørvika er en eneste, langsomt forflyttende byggeplass. Øvre kvadraturen er 50/50 merkevarebutikker og hull i bakken. For ikke å snakke om at hele Storgata er et kaos av grushauger, gravemaskiner og ompenset trikk akkurat nå.

Men det er på en måte det en by er, tenker jeg mens jeg rusler til jobben. (I småregnet, under blygrå himmel, og uten å se en eneste kinesisk turist på Slottsplassen.) En by er i stadig endring, i stadig utvikling.

En by er ikke alltid turist-pen, fordi den ikke først og fremst er til å se på. Den er til å bo i. Til å jobbe i. Til å leve i.

Og den må vokse og utvikle og endre seg i takt med oss som bor her. Det gamle må vike, og det nye slippe til. Sånn er livets gang, for både folk og byer. Å leve i verden er uansett et pågående forbedringsprosjekt.

Og jeg liker Oslo sånn. Litt sliten, litt styggpen, men levende og i endring. Trygg og kjent, og samtidig alltid ny. Min by, og alle andres by. Vår by.

På vei til jobben ser jeg at valgbodene har dukket opp i Studenterlunden. I høst skal vi igjen bestemme hvordan vi vil ha det i vår by. Jeg håper de som faktisk klarer å frakte en vase fra Glassmagasinet til Gyldenløves gate uten å ta bilen vinner. Og at de som heller vil ha mer til de rike ikke gjør det.

Men uansett hvordan valget går, vet jeg at én ting er sikkert: Denne høsten vil det være byggearbeider og hoiing og overfylte søplekasser som vanlig. Og jeg vil kunne rusle hjemmefra til jobb i sol og regn og snøvær, mens jeg tenker at i denne byen vil jeg uansett bo.

Fordi jeg elsker gode, gamle hverdags-Oslo. ❤️

Få varsel om nye blogginnlegg:

Evig #ikkespons 😊

I går fikk jeg en hyggelig telefon fra min Roede-kursleder. Hun fortalte meg at hun hadde delt mitt innlegg «Verdens dårligste slanker» med en del andre i Roede-systemet, og at Roede nå ønsket å dele mitt innlegg i sosiale medier fra sine egne kontoer. Men først ville hun spørre meg om dette var greit for meg.

Det vil jeg selvfølgelig gjerne! Jeg elsker å skrive, og jeg elsker at folk leser det jeg har skrevet, så sånn sett er det bare hyggelig at de deler. MEN: Jeg ba henne presisere at jeg absolutt IKKE vil ha noe vederlag eller honorar på noen måte. Aller helst vil jeg egentlig at de gjør det helt klart når de deler at mitt innlegg ikke på noen som helst måte er sponset av dem.

Ikke at det ikke hadde vært kult å få et gratis kurs eller to – det koster tross alt noen kroner å gå på Roede-kurs hele tiden. Men det øyeblikket jeg tar penger for å skrive noe sånt, så har jeg egentlig undergravd min egen troverdighet. Og hvis jeg ikke har troverdighet på at jeg mener det jeg sier, hvorfor skulle du gidde å høre på meg da?

Noen av det fantastiske med å blogge er jo nettopp at man kan si det man vil. Jeg kan skrive det jeg har lyst til å skrive, både her og på fagbloggen min (på ninafuru.no). Jeg har aldri tatt en krone fra noen for å skrive i noen av disse flatene, og det føles veldig ryddig og godt!

Så bare for å gjøre det enkelt, så erklærer jeg det herved som min uttalte policy for meg selv som blogger: Jeg er evig #ikkespons.

Ikke at jeg disser bloggere som lar seg sponse, altså. Dem om det. Men jeg personlig vil ikke at det skal være noen som helst tvil om hvorvidt jeg faktisk mener det jeg sier eller ikke.

Jeg skriver det jeg vil skrive. Jeg mener alltid det jeg sier, og det står ikke for noen annens regning enn min egen.

Det føles rett og slett bare enklere sånn.

Få varsel om nye blogginnlegg:

En hobby-netthandlers bekjennelser

Jeg har startet ny nettbutikk denne sommeren, og jeg er skikkelig stolt! Som jeg tidligere har nevnt, så driver jeg jo med å lage smykker på fritiden, og jeg selger dem på messer litt her og der.

Men siden jeg tross alt jobber profesjonelt med markedsføring på nett, så var det jo naturlig for meg å lage en nettbutikk også.

Jeg brukte noen dager av sommerferien min til å sette opp butikken på Elyse.no, og lanserte den 3. august. Forrige helg kjørte jeg min første mikro-promo på Facebook, og solgte 7 armbånd på rappen! Jeg ble kjempeglad!!

Noen av armbåndene jeg lager

Ja, jeg vet det. 7 armbånd er ikke akkurat noen business å skryte av. 😂 Men av en eller annen grunn er jeg stoltere av de 7 armbåndene jeg solgte sist helg enn av den hundremillionerkronersomsetningen jeg vet jeg har bidratt til i mange kundebedrifter.

Og kanskje det er fordi målestokken her ikke egentlig er penger. Målestokken er glede! Jeg har laget noe med mine egne hender, og noen liker det godt nok til å betale penger for det. Det føles veldig godt!

Det er nemlig noe med sånne kjøkkenbenk-virksomheter som blir spesielt nært og personlig. Jeg kaller det «hjertebarns-business» i mitt eget hode, fordi poenget er ikke egentlig så mye det at det er en business, men at det er noe du virkelig brenner for. Noe du elsker å drive med. Noe du bruker fritida di på.

Min venninne Benedikte designer stoffer og syr puter. Jakob spiller bass i to band, og designer dessuten platecovere for musikervenner. Noen underviser i yoga, andre lager porselenskopper, skriver fan-fiction, maler bilder eller koker såpe.

Mange hjertebarns-businesser er kreative. Noen er idealistiske. Det som driver oss er ikke først og fremst økonomien i det, men det å få uttrykke seg, ha det gøy og kanskje til og med bidra til en bedre verden. Og så er det en kjempebonus at det blir penger av det i tillegg.

Jeg har ikke tenkt å leve av å selge smykker. Jeg har tenkt å fortsette å leve av å holde kurs, men jeg elsker å lage smykker i tillegg. Og så syns jeg det er gøy å pusle med en nettbutikk som bare er for kos.

Sånn ser det ut når jeg har fotoshoot av produkter til nettbutikken.

Tror du ikke at det er koselig å sitte og oppdatere nettbutikk, sier du? – Nei, kanskje ikke så mye når det er jobb; men jo, veldig, når det er hobby.

Og nettbutikken min er selvfølgelig bare en hobby.

Men det er en hobby jeg varmt kan anbefale! Publiseringsløsningen WordPress med netthandels-utvidelsen WooCommerce som jeg bruker er begge gratis, så nettbutikken koster meg samlet en snau tusenlapp i året for domene og webhotell. Det er alt. Betalingsløsningen Pay Pal tar i tillegg 3% av omsetningen når folk betaler med kort, men det er greit nok. Det koster ingen ting å sette opp betalingsløsningen, ikke fast pris for å drive heller – så det er bare transaksjonskostnaden det er snakk om.

Kort sagt så skal jeg altså ikke selge så veldig mange armbånd før det hele går i pluss. Og i tillegg får jeg noe veldig gøy å drive med.

Så kanskje du, eller noen du kjenner, også burde ha en nettbutikk? I så fall kan du gjerne si fra til meg, for jeg lurer på å starte Facebook-gruppe for oss som driver hjertebarnsbusiness på si’.

Jeg er sikker på at det finnes ganske mange av oss!

Hobby-netthandleren er storforbruker av sine egne varer. Her sammen med bassisten og coverdesigneren. Foto: Vigdis Bjørnøy

Få varsel om nye blogginnlegg:

Om trening og «trening»

I dag er det siste dag av ferien min. Vi har holdt oss i Norge i år, og har fått masse tid til bare å tusle rundt og gjøre ingenting. Det tror jeg er veldig sunt! Jeg føler meg i hvert fall avslappet, uthvilt og klar til en ny kurssesong.

En av de tingene jeg skal ta opp igjen kommende uke er trening. Ordentlig trening, ikke «trening». Det er nemlig en forskjell på de to. Mer om dette straks.

Et par svette og utkjørte privatmeldings-selfier fra trikken etter trening. Jeg føler meg akkurat like ille som jeg ser ut.

La meg bare først være helt åpen om dette: Jeg hater å trene! Jeg hater å bli svett og andpusten og kvalm. Trening får meg til å føle meg som en fisk på land og en elefant i en porselensbutikk. Trening har jeg alltid sett på som noe for «sportsfrosker» (som vi pleide å kalle dem) – de merkelige folka som lever livet sitt i 2XU-tights og stadig instagrammer seg selv på en eller annen fjelltopp. Jeg er definitivt ikke en av dem.

På skolen var gym det absolutt verste faget jeg hadde. Jeg hatet gymtimene! Jeg hadde år etter år med kjipe opplevelser av typen å ikke komme over bukken, ikke klare å klatre opp i tauene og alltid løpe treigest på 60-meteren. Jeg var den tjukke jenta som alltid ble valgt sist på laget. År ut og år inn. Gymtimene var simpelthen min barndoms største mareritt.

Ikke så rart at da jeg kom på Katta ble jeg sentral i organisasjonen Folkefronten Mot Gym. (Vi hadde folkefronter for og mot alt mulig på den tida. Det var på 70-tallet og vi var raddiser.) Organisasjonen var på en måte ironisk, men egentlig ikke. Jeg pleide å påberobe meg mensen et par-tre uker i måneden, og vår svært tilårskomne mannlige gymlærer rødmet bare man sa «mens» til ham, så han stilte ingen spørsmål. Eller kanskje han bare var snill mot meg, jeg vet egentlig ikke.

Og sånn gikk no dagan.

Da jeg var ferdig med videregående, og ikke lenger hadde obligatoriske gymtimer, var det en stor lettelse! Så fra den dagen sluttet jeg bare simpelthen å røre på meg. I hvert fall utover sånn å tøfle bedagelig fra den ene dagen til den andre. Sønnen min fikk holde på i lekeapparatene mens jeg satt og så på, og min lengste «tur i skogen» var å trille barnevogna rundt Sognsvann. Sånn et par ganger i året. Da følte jeg meg skikkelig flink!

Jeg husker en gang sent på åttitallet, da jeg hadde kontor i Dronningens gate. Der var det et «treningssenter» som hadde maskiner som gjorde bevegelsene for deg! Du kunne legge deg på benken og bli spent fast, og så gjorde maskinen all verdens benløft og bøyninger mens du bare lå der. Hun som drev salongen røyket selv, så det var helt OK å ta en blås mens det holdt på. Det høres jo helt perverst ut i dag, men det er helt sant!

Jeg var der et par ganger, men selv jeg klarte ikke å overbevise meg selv om at det var noen effekt å hente av dette. Det var vel den første av mine «trenings»-opplevelser. De skulle etter hvert bli flere, og alt de hadde til felles var at det eneste som ble slankere var lommeboka.

Men jeg kunne liksom late som om jeg «trente» både overfor meg selv og andre. Jeg løftet for eksempel litt vekter av og til. Siden jeg hadde en guttunge å bære rundt på, så var jeg ikke så verst sterk i armene de årene. Jeg likte å bade også, så jeg skaffet meg abonnement på Artesia på Majorstua og svømte noen lengder der av og til. Bassenget var lite og stemningsbelyst, og de hadde pan pipe moods over lydanlegget. Det var ikke så mye av en svømmehall som et spa, egentlig. Så mer «trening» i gåseøyne.

I 2005 sluttet jeg å røyke. Det gjorde underverker for formen min. Plutselig kunne jeg gå et helt kvartal uten å bli andpusten. Vi bodde i 3. etasje uten heis, så det var fantastisk å kunne ta trappene uten å måtte hvile underveis.

Da klinte jeg til og begynte på Pilates. Men jeg passet på å si at jeg hadde litt problemer med ryggen, så jeg kunne ikke ta i så hardt, altså. Men jeg kunne ligge på ryggen og løfte bena litt. Kanskje stå på alle fire og skyte rygg litt av og til.

Etter hvert ble det litt yoga også. Myk yoga, selvfølgelig. Mediyoga og yin yoga – kanskje et snev av Kundalini av og til. Så fortsatt «trening».

All min trening, siden ungdomsskolen, hadde vært «trening».

Det året jeg fylte 50 begynte jeg på Grete Roede. Da var jeg blitt så gammel at det var «use it or lose it». Jeg tenkte jeg fikk prøve å gjøre noe, for å beholde kroppen min litt lenger i hvert fall.

Jeg husker de første kursene, hvor enkelte av damene snakket om at de trente. På ordentlig. Helt uten gåseøyne. Jeg syns de var gærne!

For eksempel Aud. Aud møtte stadig opp på kurskveldene i treningsjakke og tights. Da hadde hun vært på spinning først. Og Vibeke drev faktisk med sånn helt ordentlig jogging og løping i skogen og på gata. Egentlig skjønte jeg ikke hva hun gjorde på kurs overhodet, for hun var jo slank og smekker som bare det! Etter hvert forsto jeg at hun hadde gått der lenge, og at hun hadde vært 40 kilo tyngre da hun startet.

Det begynte liksom å sige på meg også. Fordi det ble en slags treningsvibb på den gruppa, så tenkte jeg at jeg skulle strekke meg en kilometer eller to ut av komfortsonen selv. Jeg begynte å gå opp og ned i trappene her i gården hvor vi bor. Og jeg fortsatte å gå i trappene, opp og ned, selv om jeg ble svett og andpusten. Det var kanskje ikke helt trening, men det var mer enn «trening» i hvert fall.

Så kom tanken om å prøve å løpe på gata. Min gamle bestevenninne pleide å løpe i BUL, så jeg visste jo litt om jogging og løping og at det gikk an. Ikke for meg, kanskje, men for henne i hvert fall. Og kanskje jeg kunne prøve litt jeg også, bare ingen så meg …

En periode lot jeg som om jeg løp etter trikken. På flere holdeplasser etter hverandre. Jeg hadde ikke treningstøy på, så hvis noen så det, så kunne de bare tro at jeg var sent ute. Joggesko og tights gikk jeg jo med hele tida uansett. Jeg smugtrente!

En dag kjøpte jeg en joggejakke på Hennes og Mauritz. Og et par svarte tights. De så ganske like ut de tightsene jeg vanligvis gikk med, men de hadde glidelås på leggen.

Det var en milepæl å få ordentlige joggesko! Det var Lene (hun som løp i BUL) som tipset meg om Løplabbet, og sa rett ut at jeg som var så tung ikke burde utsette leddene mine for løping uten skikkelig demping. Det er riktig, selvfølgelig.

Dama på Løplabbet plasserte meg på en tredemølle, videofilmet føttene mine og sa at jeg overpronerte. Jeg aner fremdeles ikke hva det betyr, men de joggeskoene hun solgte meg bruker jeg fortsatt, og de er gullebra!

Så meldte jeg meg på KK-mila. Ja, jeg gjorde det. Jeg visste godt at jeg ikke kunne løpe en mil, men jeg kunne gå. Og selv om de kalte det KK-mila, var det mulig å velge en halvmils-distanse i stedet. Gå (og småløpe litt) 5 kilometer i bygater er jo ingen veldig stor kunst. Dessuten fikk man champagne og goodie-bag ved målgang. Slik overtalte jeg meg selv.

Men det var tøft å hente det første startnummeret. Skikkelig posttraumatisk tøft, faktisk. Startnummeret måtte hentes tidligere på løpsdagen på Bislett Stadion, og jeg fikk ordentlig angst-hjertebank av å gå inn der. Lukta av trening og garderobe gjorde meg fysisk kvalm. Hundrevis av gamle nederlag ble dagsferske igjen, og frykten drønnet som torden i kroppen. Dette var seriøst umulig. Jeg kom ikke til å klare det.

Hvis det ikke hadde vært for selfie-veggen, tror jeg faktisk jeg hadde snudd og gått ut igjen, selv om jeg hadde registrert meg og betalt og ville måtte forklare meg for resten av Roede-gruppa mi på mandag.

Som det var, så hadde jeg en mulighet til å gjøre litt seriøs Instagram-posering for første gang i mitt liv. Så jeg svelget angsten, tok en selfie, hentet startnummeret mitt, og gikk løpet. Gikk, mer enn løp, men det var en skikkelig seier!

Selfien som hindret meg i å snu. Ganske langt utenfor komfortsonen, ja.
Litt mer eplekjekk etter målgang. Komfortpoeng for boblene!

Så traff jeg Lina, som i LinaBlirBedre på Instagram. Lina og jeg hadde truffet hverandre på det gamle kursstedet også, men den gangen hadde hun falt av. Så havnet vi i samme gruppe igjen et års tid senere, og da hadde hun fullt fokus.

Hvis du vil se inspirasjon i slanking, så se på hennes Instagram-konto! Hun har nå gått ned over 50 kilo!! Du må scrolle helt ned i starten av kontoen hennes for å se hvor mye det er.

Lina er som meg, bare 25 år yngre og vesentlig mer vellykket i slankeprosessen. Men i likhet med meg så prøver og feiler hun. Hun kan ha utskeielser, men hun hanker seg inn igjen og går videre. Alt i alt så lykkes hun noe så til de grader, og jeg digger henne!

Det var Lina som tipset om Hans & Olav Fysioterapi og Torggata Treningssenter. Hun hadde begynt å trene der, og hun utfordret en del av oss andre damene til å prøve også, under fortelle-om-din-uke-runden på en kurskveld. De fleste så en annen vei og lot som om de ikke hørte. (Det er veldig vanlig på Roede-kurs. Jeg har gjort det selv flere ganger enn jeg kan telle. Men altså ikke denne gangen.) Jeg og en annen tok utfordringen.

Vi dro dit sammen første gangen uka etter, hun andre og jeg. Hun var nok mindre høy i hatten enn meg – jeg hadde tross alt nå gått KK-mila to ganger allerede. Men vi møtte opp sammen og holdt hverandre i hånden, mentalt om ikke fysisk.

Hans & Olav var et sjokk! Der hvor Artesia er lekkert interiør, vakre mennesker og begrenset med trening, så er Hans & Olav det stikk motsatte. Det ser ut som en gammel gymsal der, med haugevis av treningsmaskiner av varierende alder og slitenhet. Kundene er skakke og skjeve og unge og gamle, med varierende grad av lyter. De er tjukke og tynne og skinnmagre, og går i T-skjorter og joggebukser og flekkete grilldress. De er opptatt av å bli bedre, ikke av å se bedre ut. Og i en verden som ellers er befolket av lycra-damer, føles det fantastisk befriende!

Vi møtte opp til Torggata Treningssenters lavterskeltilbud: Sirkeltrening styrketrening, på drop-inn til 50 kroner. Det er hver onsdag klokka 17.30.

Jeg og min Roede-venninne møtte opp en halvtime før, og drakk kaffe i pauserommet mens vi ventet. (Tenk deg et treningssenter der de har selvbetjenings kaffetrakter!)

Og så, kjære leser, ble det trening. Helt uten gåseøyne. De som leder timene er fysioterapi-studenter, og de passer på at du ikke skader deg. Dessuten tilpasser de øvelsene til hva du får til. Noen tar pushups på én hånd på matta, noen tar pushups på knærne, noen tar pushups mot veggen.

Den første gangen var det mye stående varianter på min venninne, litt mer utfordrende for meg. (Stolt av at jeg klarte mer enn henne, da. Selv om de fleste på gruppa klarte mer enn meg igjen. For konkurranseinstinkt det har jeg faktisk, selv om det aldri har gitt seg idrettslig utslag tidligere.) Og det jeg oppdaget da jeg først kom i gang, var at hvis jeg først skulle gjøre reinspikka, gammeldags trening, så kunne jeg like gjerne ta’n helt ut!

Det er et titalls forskjellige poster, og så er det 50 sekunder øvelse og 15 sekunder på å gå videre til neste post. Jeg oppdaget at jeg faktisk kan klare ganske mye når det bare er for 50 sekunder. Og så er det tre hele runder med pauser mellom hver runde, og så er vi ferdig. Helt ferdig! Det pleier å ta en femti minutters tid fra start til slutt, inkludert oppvarming. Gammeldags løpe-rundt-i-gymsalen-og-sparke-seg-selv-i-rompa-oppvarming. Noen av de sprekeste løper litt mer etter sirkeltreningen også. Jeg er ikke der enda.

Etter den første timen var jeg ødelagt. Virkelig ødelagt. Jeg måtte ta 12-trikken i stedet for 11-trikken hjem, slik at jeg fikk sitte stille litt lenger før jeg måtte reise meg og gå av. Beina ville ikke bære meg! De føltes som kokt spaghetti å stå på. Jeg var sprutrød i hele hodet, og spyferdig i kroppen. Men jeg kjente at jeg levde, for pokker!

Nei, jeg skal ikke påberope meg noen serotonin-opplevelse eller noen lykkefølelse etter treninga. Men jeg kjente noe i kroppen, noe som jeg ikke hadde kjent siden gymtimene på ungdomsskolen. Jeg kjente at jeg trente. Ordentlig trente. Ikke «trente». Ikke lot som. Men faktisk løp, tok i, slet meg ut, heiste meg opp, hoppet rundt og brukte kroppen min. Og så syns jeg at det var innmari deilig når det holdt opp!

Det syns jeg fortsatt. For etter den første gangen gikk jeg tilbake hver uke. Min venninne droppet ut etter den første gangen. Jeg fortsatte, i et halvt år. Så var det sommerferie, og julistengt.

Men fra og med neste uke er de i gang igjen, tror jeg. Det står ikke noe om oppstartsdato på webben – det sto ikke noe om julistengt der heller. Det er dessverre ikke alle som får til å oppdatere websidene sine. Av og til gjør det ikke så mye.

Jeg har uansett tenkt å møte opp onsdag klokka halv seks. Til trening. Uten gåseøyne.

Hurra for meg som fyller mitt år :-)

Mitt 57. år, faktisk. Det er utrolig gammelt! Når jeg setter meg ned og tenker på det, så er det helt uforståelig at jeg skal være 57.

Jeg, på min 57-års dag, med mann og sønn.

(Jeg har bursdag i dag. Jeg har hatt en kjempefin dag med familien min, ute til lunsj og hjemme til middagsselskap, og nå sitter jeg her og føler ingen smerte. Bare glede, og takknemlighet, og et snev av nostalgi. 57. Virkelig?)

Jeg husker jeg snakket med svigermor om dette en gang, da hun var rundt min alder nå, og hun sa «det er så rart, for inne i meg er jeg 17.»

Jeg er ikke 17 inne i meg. Jeg var det nesten ikke den gangen jeg fysisk var 17 heller. Jeg føler at jeg er født noen-og-tredve, og det har jeg vært inne i meg mens jeg var barn (= veslevoksen) og det er jeg inne i meg nå også.

Noen og tredve.

Jeg er voksen, jeg har barn, jeg er ansvarlig, jeg har et vellykket firma, jeg har oppnådd en hel del ting. Det føles helt naturlig at jeg er noen-og-tredve.

Men kalenderen sier altså 57. Vi er voksne nå, alle. Mer enn voksne, vi er gamle. Jeg leser på nettet at Belle Delphine er utestengt fra Instagram for å ha solgt badevannet sitt, og er fornøyd med at jeg vet hvem hun er. Det er tross alt faget mitt.

Sønnen min sier at hun er et lærestykke i markedsføring. Jeg tror han har rett. Vi diskuterer hvordan unge målgrupper hater markedsførere, og jeg vet at mange voksne er enige. Jeg har et kurs om det senere i måneden. Det heter Rebel Marketing, og det handler om hvordan man markedsfører seg i den nye virkeligheten, der ikke bare ungdom, men også voksne, hater markedsføring.

Det er en spennende materie å jobbe med, for jeg hater jo egentlig markedsføring selv. Det står stadig klynger av unge folk med matchende T-skjorter og clip-boards på gata og skal stoppe meg. Jeg har perfeksjonert en manér der jeg unngår blikkontakt og bare smiler og sier «nei takk» på en høflig måte mens jeg fortsetter å gå. Unngår for enhver pris å sakne farten eller interagere med dem. Jeg har bedre ting å gjøre.

Jeg aner ikke hva de selger. Strøm? Medlemsskap i et parti? Fundraising for Amnesty? Jeg aner ikke. Det er sikkert en god sak, og et lønnsomt tilbud, men jeg bryr meg ikke. Jeg er på vei til noe annet, og jeg vil ikke bli forstyrret. Jeg, og alle andre.

Markedsføring er blitt et vanskelig fag. Ingen liker å bli forstyrret!

Jeg er 57 år gammel, og jeg jobber i en veldig ung bransje. Det er helt fint, for jeg har en fundamental forståelse for de grunnleggende disiplinene, og så har jeg en nysgjerrighet og en sultenhet for det nye. Det gjør at jeg henger med, en stund til.

Og så ser jeg på sønnen min og hans generasjon, og konkuderer med at de unge har et perspektiv som jeg ikke har. De snakker memer som morsmål, og de husker ikke noen verden uten internett. De er opptatt av The Vlog Squad vs the Clout Gang. Jeg er fornøyd med at jeg fikk med meg at Ninja ditcher Twitch for Microsoft Mixer.

Jeg er en gammel dame i en ung bransje. Men det fundamentet jeg har gjelder fortsatt. Så 57, eller 37, eller 47 … Det spiller ikke egentlig noen rolle. Det som spiller noen rolle er hva jeg tenker, hva jeg har forstått, hva jeg kan formidle. Det er det jeg lever av.

Så hurra for alderen, som gjør at vi skjønner ting i dybden. Og hurra for den ungdommelige nysgjerrigheten, for sultenheten på nye impulser og nye tanker, som gjør at vi kan utnytte fundamentet vårt på helt nye måter.

Min bursdagsskål med meg selv er denne: Måtte vi aldri slutte å lære, aldri slutte å være nysgjerrige, aldri slutte å utvikle oss videre. Den dagen vi føler vi er ferdig utviklet er vi egentlig bare ferdige. Og jeg føler meg langt fra ferdig enda.

Så skål, Nina Elise, og gratulerer med dagen! 🙂

Få varsel om nye blogginnlegg:

Gode valg (eller heia skinka!)

Advarsel: Dette er et blogginnlegg om det utrolig banale. Men siden det er en enorm mengde banaliteter i en hvilken som helst dag i livet, tillater jeg meg å skrive det likevel. Hvis du hater det, er det bare å slutte midtveis, altså. Eller la være å begynne. Jeg lover å ikke bli lei meg!

Leser du fortsatt? – Du er advart. Men here goes:

Jeg vet ikke om du er sånn, men jeg er altså sånn at jeg blir sulten etter klokka. Faktisk så vet jeg at klokka er kvart på tolv når jeg kjenner et plutselig behov for lunsj. På Webgruppen er det nemlig alltid lunsj kvart på tolv. Da får vi mat brakt inn, både til kursdeltagerne og oss selv, og det er bare å gå til dekket bord.

Kroppen min har lært dette, og oppfører seg som en eksemplarisk Pavlovsk hund. Når klokka er kvart på tolv kjenner jeg at jeg er sulten. Hverdag som helg. Og det spiller ingen rolle om det er ferie og jeg spiste frokost en time før.

Lunsjtid på Webgruppen. Kondisjonerende for sultfølelsen.

Klokka kvart på tolv i dag var jeg imidlertid ikke på jobben. Webgruppen er stengt en uke til, så klokka kvart på tolv i dag var jeg faktisk på Glassmagasinet på Stortorvet. Jeg hadde utnyttet det svalere været til å dra til byen for å gå noen ærender.

Så der står jeg, midt i rulletrappa på Glassmagasinet, og kjenner at magen sier «Lunsj!» Og ikke en snill og forsiktig «Lunsj ..?» heller, men et skikkelig imperativ. Lunsj! Nå!

Jeg er sjelden en som lar meg be to ganger når det gjelder mat, så jeg tok rulletrappa en etasje høyere enn jeg hadde tenkt, og konstaterte at jeg hadde husket riktig. Det var en kafé der oppe. Den var ominnredet siden jeg var der sist (som sikkert er fire-fem år siden), og kalte seg selv nå «Restaurant». Men det var fortsatt kafémat i disken.

Nå er det sånn med meg at jeg ikke liker å kaste bort kalorier. Jeg driver jo med slanking, og selv om jeg er verdens dårligste slanker, så sløser jeg sjelden med kaloriene på mat jeg ikke har ordentlig lyst på.

Ikke for å ned-snakke kafémat, men påsmurte rundstykker og kanelboller koster mye kalorier og gir ganske lite moro, spør du meg. Skal jeg først bruke ekstra mye kalorier på å spise ute, vil jeg gjerne ha mer valuta for kaloriene.

Alle slankere vet nemlig at utelunsj er mer kaloririk enn hjemmelunsj. Dette skyldes delvis at man hjemme styrer selv hva man putter i maten, mens man ute må ta det man får; men den viktigste grunnen er egentlig at man gjerne velger forskjellig ute og hjemme.

For eksempel: Min faste hjemmeferie-lunsj er knekkebrød med magerost. Min faste uteferie-lunsj er noe varmt og fransk, gjerne ostebasert, ledsaget av (minst) ett glass vin og fulgt av kaffe og dessert. Kaloriinnhold for hjemmelunsj: 287. Kaloriinnhold for utelunsj: 1000-2000. Det er som sagt ikke så rart at det går tregt med slankinga i sommerferien.

Og skal jeg først bruke hele dagsbudsjettet på en eneste lunsj, så er det altså ikke karbonadesmørbrød som står øverst på ønskelista mi.

Der jeg sto foran kafédisken på Glassmagasinet visste jeg nemlig nøyaktig hva som sto øverst på ønskelista: Karibisk jerk chicken fulgt av banan-is med krem og oreos på Oslo Street Food. Oh, yeah!

I fall du skulle tro banan-is var noe sunt, så er det her denne typen ting vi snakker om, altså!

Det er ikke så langt unna heller. Det tar ca fire minutter å spasere to kvartaler bortover Torggata fra Glassmagasinet til gamle Torggata Bad. Nå kjent som Oslo Street Food – et paradis for oss mat-entusiaster.

Jeg overtalte meg selv på brøkdelen av et sekund, snudde ryggen til karbonadesmørbrødene og tok rulletrappa ned igjen.

Men så begynte jeg altså å tenke …

Karibisk kylling. Med ris, og ghee-basert jerk-saus. Banan- og sjokoladeis på Monkey, med krem og Nutella … Hm … det var nok gjerne mer enn et par hundre kalorier i det måltidet der … Nærmere et par tusen kanskje …

Og var det ikke noe med at jeg ikke egentlig er i «alt-er-lov»-modus akkurat nå, siden jeg altså går på sommerkurs på Roede i år ..? Kanskje det ikke var så veldig smart å kjøre på med en sånn lunsj akkurat i dag ..? – Når det tross alt bare er to dager til veiing ..?

Hm …

Det er rart hvordan impulsen til å velge jerk chicken og nutella-is er entusiastisk, helhjertet og høylytt. Den indre stemmen roper Yay! Kjør på! Hurra! Go, go, go! Impulsen til å la være er ikke hurra og tut og kjør. Den er mye mer tentativ; mer en forsiktig tvil. Kanskje, kanskje ikke ..?

Det skal mye til å høre på den forsiktige tvileren når hurrajenta hopper opp og ned og vifter med pomponger og flagg.

Men kjære leser: I dag klarte jeg det!

Ikke bare klarte jeg å la være å dra på Oslo Street Food. Jeg klarte å dra helt hjem før jeg spiste lunsj. Og da tok jeg ikke engang røkt makrell eller hvitløkspaté på brødskiva. Jeg tok skinke. Kokt skinke.

To skiver brød uten smør, med kokt skinke og en dash Dijon-sennep; det er 223 kalorier det, ifølge Roede-appen.

Det er så lite at jeg til og med hadde råd til to dadler til dessert!


Få varsel om nye blogginnlegg:

Hopp, Karoline!

I går var jeg på Frognerbadet. Jeg går dit av og til på fine dager, og da liker jeg å være der litt tidlig, før det er stappfullt. Jeg skiftet i garderoben, og kom meg ut i det store bassenget. Begynte å svømme lengder, slik jeg pleier.

Det store bassenget på Frognerbadet, og stupetårnet med stupebassenget for enden.

Det var ganske tidlig på formiddagen, og fortsatt rom for å breie seg med hele svømmebanen for seg selv. Så jeg tok min tid, og nøt utsikten mens jeg holdt på. Strålende sol, blå himmel og knallblått vann. Hva kan vel være mer sommer?

Når man svømmer fra garderobe-siden og mot stupetårnet, har man glimrende utsikt til stuperne, og kan følge med på hva som skjer der. Jeg la merke til at det sto en jente på fem-meteren. Hun var kanskje 10-12 år gammel, litt valpelubben og ikledd en badedrakt i marineblått og oransje.

Ikke noe uvanlig med det, bortsett fra at hun bare fortsatte å stå der, ytterst på kanten. Folk hoppet fra 3, 7 og 10-meteren, men jenta på 5-meteren ble stående.

Hele kroppen hennes indikerte at hun planla å hoppe. Hun holdt seg for nesa med venstre hånd, og peilet på en måte avstanden ned til vannet med høyre. Tærne krøllet seg rundt kanten på stupebrettet, men jenta ble stående.

Bak henne begynte det å bygge seg opp en kø. Jenta trakk liksom pusten som for å hoppe, og så … lot hun være. Flere ganger. Til slutt resignerte hun og tok et skritt til siden, så de bak henne kunne komme til. Det kom et ras av glade unger over kanten, og så var jenta tilbake.

Samme positur, samme peiling av avstanden.

Jeg hadde nådd slutten av banen. I stedet for bare å snu i vannet, satte jeg føttene på den lille kanten og heiste meg litt opp. Håpet å få se jenta hoppe.

Hun hadde flere nye anslag, men det ble ikke noe av. Til slutt ga jeg opp og svømte tilbake med ryggen mot tårnet. Hele lengden tenkte jeg på at det var dumt jeg ikke fikk se at hun hoppet. Jeg heiet liksom litt på denne jentungen. Jeg vet at jeg aldri hadde turt å hoppe fra 5-meteren selv i den alderen. Ikke nå heller, for den sakens skyld.

Så kom jeg til enden på garderobesiden og snudde igjen. Og der sto jenta fortsatt! Holdt seg for nesa, peilet avstanden og lot være å hoppe. Jeg kunne se den indre dialogen på kroppsspråket hennes. Hun var sint på seg selv nå. Trampet irritert med bena når hun måtte resignere og la andre slippe forbi. Sto på siden, ved gelenderet, med en resignert luting et øyeblikk. Så tok hun en beslutning, kneiste med nakken, gikk tilbake til kanten og stilte seg opp.

Og lot være å hoppe.

Hele lengden holdt hun på slik. Nå snudde jeg bare med det samme, for det virket som dette uansett var et litt lengre prosjekt. Jeg svømte tilbake igjen, nøt sola, vannet og dagen. Snudde igjen og så mot stupetårnet.

Nå var jenta borte.

«Good for you!» tenkte jeg. Jeg håpet at hun hadde hoppet og ikke bare gått ned trappa igjen. Jeg har selv gått noen sånne resignerte trapper. Følelsen av ikke å tørre er ikke god!

Men så fikk jeg plutselig øye på henne. Denne gangen sto hun på tre-meteren. Hun holdt seg for nesa, peilet avstanden og hoppet! Dette hadde hun tydeligvis gjort før. Det var ingen spesiell utfordring i hoppet, ingen spesiell seier heller. Men hun hoppet. Og igjen: All ære til henne, for det er mer enn jeg noen gang har våget selv.

Jeg svømte nok en lengde tilbake med tankene fulle av jenta på stupebrettet, og på meg selv. På det å tørre, og det å ikke tørre.

Personlig er jeg nemlig usedvanlig fysisk pinglete. For eksempel elsker jeg fornøyelsesparker, men jeg tør nesten aldri å kjøre noe der. Det er blitt en stående vits i vennegjengen at Nina kjører finkarusellen og ikke noe mer. Og skal jeg være ærlig, så foretrekker jeg selv der å sitte i de store vognene, heller enn oppe på hesteryggen. Hestene går jo opp og ned!

Min sedvanlige utsikt på finkarusellen. Her fra Orleans, Frankrike, i fjor.

Samtidig står jeg foran et publikum på en daglig basis. Når man spør folk hva de tør og ikke tør, er det å snakke foran en forsamling på frykt-toppen. Folk er mer redde for å snakke foran en forsamling enn for å dø.

Jeg er ikke redd for å snakke foran en forsamling. Ikke for å si høyt det alle sitter og tenker heller. Jeg er ikke redd for å skulle klare meg uten en fast jobb, eller for å innrømme det når jeg tar feil.

Men jeg er redd for å kjøre berg- og dalbane. Og for å hoppe fra fem-meteren. Eller fra tre-meteren, for den sakens skyld.

Så tilbake til Frognerbadet. For der drev jeg og svømte lengder, og der drev jenta og hoppet. Fra 3-meteren nå.

Slik gikk det noen lengder, før jeg til min glede så at jenta var tilbake på femmer-plattformen. Hun stilte seg opp, peilet inn avstanden, tok ansats … og lot være å hoppe.

Gang etter gang. Akkurat som sist.

Men hun ga seg ikke.

På den tiden jeg var i bassenget så jeg henne gå tilbake til tre-meteren og hoppe derfra flere ganger, sikkert for å bekrefte for seg selv hva hun faktisk våget. Og så var det opp på fem-meteren igjen.

Til slutt var jeg kald og sliten, så jeg gikk opp av vannet og tilbake i garderoben. I løpet av den tiden jeg var på Frognerbadet så jeg aldri at jenta hoppet fra 5-meteren. Men det spiller egentlig ikke så stor rolle heller.

Ikke så lenge hun fortsetter å prøve.

For så lenge man fortsetter å prøve er det en sjanse for å lykkes en dag. Hvilket minner meg på at jeg kunne tenke meg en tur på Tusenfryd i sommer.


Få varsel om nye blogginnlegg:

Verdens dårligste slanker

Jeg er verdens dårligste slanker! Eller, kanskje ikke helt, for jeg går jo faktisk ned i vekt. Det er bare at det tar så sykt lang tid.

Meg, på Mathallen på Torggata Bad, med en bubble waffle, på Valentines Day. Mens jeg slanker meg. Føler det sier det meste. (Og ja, selvfølgelig spiste jeg den!)

Jeg har gått på Grete Roede siden jeg fylte 50. Jeg mener hele tiden. Kurs etter kurs. Det er snart syv år med non-stop Roede-kurs, det. I løpet av de syv årene har jeg gått ned tolv kilo.

Tolv kilo på syv år! Jeg tror det må være en slags jumbo-rekord i Roede-systemet. Og la meg være helt tydelig på dette: Det er ikke Roede-metoden sin skyld. Det er min.

De første ti kiloene gikk jeg nemlig ned på de første to kursene. Det tok 2 x 8 uker, og på det første kurset skjønte jeg ikke hvorfor de andre damene snakket om at det var så vanskelig. Det gikk da som en lek!

Etter mer Roede-erfaring enn de fleste, har jeg nå forstått at alle har det sånn. Man raser ned til å begynne med, og så stopper det. Etter den første bratte nedgangen får man ikke mer gratis. Da må viljestyrke, gode vaner og gruppeterapi ta over.

For noen går dette ganske greit. De går ut etter et kurs eller fem; ti, tjue eller tredve kilo lettere, og ære være dem for det!

Min egen vektkurve de siste syv årene (etter den første suksessen) er omhyggelig nedtegnet i kursbøker, og den er sånn:

Vår: nedgang på 2-3 kilo. Sommer: Oppgang på 3-4 kilo. Høst: Nedgang på 2-3 kilo. Jul: Oppgang på 1-2 kilo.

Hvis du klarer litt rask hoderegning, ser du at det samlet sett blir på stedet hvil. Som er nesten nøyaktig summen av det jeg har oppnådd, etter den første nedgangen.

Akkurat nå har jeg sommerferie. Det er den verste tida, sommeren. Jeg elsker jo hvitvin og bobler og iskrem og grilling, og når jeg har fri vil jeg helst spise hele tiden.

Men i år skal det bli annerledes, for i år har jeg fått – for første gang i min syv år lange Roede-erfaring – tilbud om et sommerkurs! Ja, helt sant! Kurs midt i sommerferien!

Hver torsdag klokken 16.15 kan jeg møte opp på kurssted Løren og ha møte! I hele juli og halve august! Hvis du ikke har vært i samme situasjon, skjønner du ikke hvor fantastisk dette er.

Dette skjer med meg i år fordi jeg har fått en ny kursleder, og hun er endelig kurslederen jeg har drømt om hele tiden. Hun heter Ellen Hoel, og foruten å være Roede-kursleder på full tid, har hun også spesiell peiling på de mentale aspektene av overspising. På avhengighet knyttet til mat.

Det er derfor hun skjønner at åtte uker uten kurs er en katastofe for mange av oss.

Meg og Ellen Hoel. Digger den dama!

Jeg skal ikke sykeliggjøre meg selv mer enn nødvendig, men når man bruker syv år på å gå ned tolv kilo, så har man et problem. Og det handler ikke om å spise mindre og mosjonere mer.

Mitt problem er at jeg er glad i mat. Veldig glad i mat. Veldig, veldig glad i mat. Jeg er glad i mat sånn som en alkoholiker er glad i alkohol. I hvert fall nesten.

Mat (og godteri, og is, og chips, og peanøtter, og bløtkaker, og konfekt, og, og og …) er simpelthen mitt foretrukne dop. Det gir meg intens nytelse. Det gjør at alt som er vondt og vanskelig i verden forsvinner, og erstattes av behag. Så lenge det varer. Munnfull til munnfull, måltid til måltid.

Jeg vet at det er flere som har det sånn. Jeg vet det, for jeg har møtt en del av dem på kurs. De blir drømmende i blikket når vi snakker om hvor mange kalorier det er i sjokolademousse, og så utveksler vi ivrig oppskrifter på lavkalori popcornsnacks. Vi gjenkjenner hverandre. Vi gjenkjenner nytelsen vi lever for, og sorgen når vi må la være. Ønsket om å bli bedre, og trangen til å ha det som det var.

Som regel snakker vi ikke om det. Ikke i klartekst. Men vi ser hverandre i øynene, og vi vet.

Vi vet at mat for oss handler om mer enn bensin for kroppen. Det handler om trygghet, trøst og glede. Det handler om å holde lokk på følelser vi ikke vil vedkjenne oss, og å spise opp vonde opplevelser. Det handler om en mestringsmekanisme som har tatt overhånd.

I likhet med alkoholikere trenger vi derfor å gå på møter. Hver uke, hver måned, året igjennom. Vi trenger det, for det å gå ned i vekt handler ikke om å gjøre ett godt valg. Det handler om å gjøre hundre gode valg. Hver dag. Året igjennom.

Det krever så vanvittig mye viljestyrke at uten jevnlige møter så går det simpelthen ikke.

Det å gå ned i vekt når man er mat-avhengig, handler om å si nei til seg selv hver gang man går forbi et bakeri. Hver gang man går forbi en kiosk. Hver gang man går forbi en restaurant.

Det handler om å «gjøre gode valg i butikken» – noe som høres enkelt ut, men som i praksis betyr å se en annen vei når man går fordi ostedisken; bakeriavdelingen og delikatessen. For ikke å snakke om snacks- og godteri-reolene.

Det handler om å lukke ørene for sirenesangen om «bare en eneste, liten sjokolade» og bygge opp en alldeles unaturlig interesse for riskaker.

Det handler om å gjøre gode valg hver gang man er på kino, hver gang man går ut og spiser, hver gang man sitter på et utested. Hver gang man er på besøk hos noen, hver gang det er fødselsdag på jobben, hver gang man er i kantina.

Jeg gjentar: Vi snakker ikke ett godt valg, vi snakker hundre gode valg hver dag. Uka, måneden og året igjennom.

Hvis du klarer det uten hjelp, så beundrer jeg deg. Jeg klarer det nemlig ikke. Jeg må møte andre og snakke med dem jevnlig. På ordentlig. Om hvor vanskelig det er. Om hvilke strategier vi kan bruke for å få det til. Jeg må dele seire og nederlag med noen som skjønner hva jeg snakker om.

Ellen skjønner hva jeg snakker om. Det gjør noen av de andre også. Enkelte gjør det ikke. Eller vil ikke skjønne, ikke enda, kanskje aldri. Og noen har simpelthen ikke sånne issues.

Men jeg har. Så jeg går på kurs. Og fortsetter å gå på kurs. År ut og år inn. Deler av tiden går det bra, andre ganger går det skeis. Hvert eneste møte er det noen (av og til meg) som har «gått på en smell», «ramla utpå» eller «mistet tråden». Alle metaforene betyr det samme:

Jeg vet jeg ikke skulle gjort det, men jeg gjorde det likevel.

Jeg spiste for mye, drakk for mye, valgte galt, falt for fristelsen. Jeg var lei meg, sliten, deppa – eller jeg hadde noe å feire, en hyggelig anledning. Jeg visste bedre, men jeg gjorde det likevel. Og jeg skammer meg. Samtidig som jeg nyter det, og vet at jeg kommer til å gjøre det om igjen.

Av de hundre gode valgene hver dag, er det nemlig alltid noen som glipper. Spørsmålet er bare hvor mange, hvor ofte og om du kan hente deg inn igjen.

Det er derfor det tar tid, skjønner du. I hvert fall for noen av oss.