I går fikk jeg en hyggelig telefon fra min Roede-kursleder. Hun fortalte meg at hun hadde delt mitt innlegg «Verdens dårligste slanker» med en del andre i Roede-systemet, og at Roede nå ønsket å dele mitt innlegg i sosiale medier fra sine egne kontoer. Men først ville hun spørre meg om dette var greit for meg.
Det vil jeg selvfølgelig gjerne! Jeg elsker å skrive, og jeg elsker at folk leser det jeg har skrevet, så sånn sett er det bare hyggelig at de deler. MEN: Jeg ba henne presisere at jeg absolutt IKKE vil ha noe vederlag eller honorar på noen måte. Aller helst vil jeg egentlig at de gjør det helt klart når de deler at mitt innlegg ikke på noen som helst måte er sponset av dem.
Ikke at det ikke hadde vært kult å få et gratis kurs eller to – det koster tross alt noen kroner å gå på Roede-kurs hele tiden. Men det øyeblikket jeg tar penger for å skrive noe sånt, så har jeg egentlig undergravd min egen troverdighet. Og hvis jeg ikke har troverdighet på at jeg mener det jeg sier, hvorfor skulle du gidde å høre på meg da?
Noen av det fantastiske med å blogge er jo nettopp at man kan si det man vil. Jeg kan skrive det jeg har lyst til å skrive, både her og på fagbloggen min (på ninafuru.no). Jeg har aldri tatt en krone fra noen for å skrive i noen av disse flatene, og det føles veldig ryddig og godt!
Så bare for å gjøre det enkelt, så erklærer jeg det herved som min uttalte policy for meg selv som blogger: Jeg er evig #ikkespons.
Ikke at jeg disser bloggere som lar seg sponse, altså. Dem om det. Men jeg personlig vil ikke at det skal være noen som helst tvil om hvorvidt jeg faktisk mener det jeg sier eller ikke.
Jeg skriver det jeg vil skrive. Jeg mener alltid det jeg sier, og det står ikke for noen annens regning enn min egen.
Det føles rett og slett bare enklere sånn.