Jeg må bare innrømme det: Jeg har nok skikkelig gammeldags smak! I hvert fall er det sånn at de tingene jeg liker og bruker ofte forsvinner ut av sortimentet i butikken.
Ett eksempel er dette med hårfargen. Jeg har oransjerødt hår, og det har jeg hatt siden jeg først farget det med henna circa 1975. På åttitallet kom det kjemiske hårfarger i klare, sterke farger, og oransjerødt var en av dem. Dette var farger som var så peroxidbaserte og etsende at hvis du ikke var forsiktig, kunne håret falle av i store tjafser. Men hvis håret ikke falt av, så ble det skikkelig fargerikt i hvert fall.
Det var den gangen. Siden ble det moderne med naturlig hår, og min oransjerøde hårfarge har for lengst gått av moten. Det betyr også at produktene forsvinner. Min frisør (som jeg har gått til siden åttitallet), har hele veien klart å finne nye blandinger og leverandører til meg, så jeg fortsatt kan farge meg knallrødt på toppen. Men det blir vanskeligere og vanskeligere, og krever mer og mer research.
Shampoen likeså. Jeg liker Aussie Color Care, men den finnes ikke lenger. (Ikke så rart kanskje, siden det omtrent bare er meg som bruker hårfarge som faktisk trenger spesialpleie nå.)
Og som ikke dette var nok, ser det nå ut til at hårsprayen følger etter. I morges tenkte jeg å stikke innom Vita og kjøpe en flaske Clynol hårspray, men for første gang siden langt tilbake i forrige årtusen informerte jenta bak disken meg om at nei, den hadde de ikke.
Hva da har ikke, liksom?? Vita har solgt Clynol siden kjeden åpnet, og så skal de liksom ikke ha det?? Det er jo noe alle vet at Clynol er det eneste som er stivt og syntetisk nok til å holde en hanekam oppe, og ikke kom med det pinglete jojoba-kjøret ditt til meg, for jeg vet bedre!! Tenkte jeg inni meg. Høyt sa jeg «jaha, ja da så» og lusket ut igjen. Jeg har tross alt oppdragelse.
Og det er altså ikke bare håret som lider under tiltagende produktmangel. Leppestiftfarger, mascaramerker, øyenskygger, parfymer og mye mer tas ut av sortimentet produkt for produkt. Nå er det nesten bare Rimmel som holder stand. Heather Shimmer har vært deres bestselgende leppestift siden 80-tallet, og er fortsatt å få tak i, så lenge det varer. Den er fremdeles min go-to hverdagsfarge, og kler meg like godt nå som i 1982. Syns jeg da. Mulig verden er uenig, men det er tross alt mine lepper. Så hver gang jeg er i UK kjøper jeg en haug av dem. Jeg gruer meg til den dagen det er tomt.
Faktisk er det kommet til det punktet hvor jeg nesten er redd for å like et produkt, fordi alt jeg liker forvinner ut av hyllene. Man kan føle seg alvorlig avleggs av mindre.
Derfor var det så spesielt hyggelig tidligere i uka, hvor jeg var innom Boots Apotek på jakt etter nok et utgått produkt. Det fant jeg ikke, men mens jeg ruslet langs reolene kom en ung og trendy dame opp til meg. Hun presenterte seg som «casting-ansvarlig» i modellbyrå og lurte på om jeg kunne tenke meg å stå i listene deres, siden de stadig var ute etter folk med «særpreget utseende».
Jeg takket nei, siden jeg allerede bruker mitt særpregede utseende selv, og dessuten har proklamert meg evig #ikkespons. Da virker det unektelig litt rart å plutselig skulle fremstå i en reklamefilm for Norsk Tipping, eller hva nå enn de bruker «særpregede» gamle damer til i reklamebransjen for tida. Men det var uansett veldig hyggelig å bli spurt. Det er jo ikke alle som får modelltilbud i femtiåra, mener jeg. 🥰
Ikke at modelljobbing er nytt for meg, altså. Vi gjorde flere statistjobber for TV-produksjoner og denslags på åttitallet, og er vi i det rette humøret, ser vi dem omigjen på NRK nett-tv og mimrer om gamle dager. Men for det meste syns vi egentlig at livet er bedre nå.
Hvis de altså bare kunne la være å fjerne alle de bra produktene fra butikkhyllene!
Det var egentlig bare det jeg ville si.