I dag er det siste dag av ferien min. Vi har holdt oss i Norge i år, og har fått masse tid til bare å tusle rundt og gjøre ingenting. Det tror jeg er veldig sunt! Jeg føler meg i hvert fall avslappet, uthvilt og klar til en ny kurssesong.

En av de tingene jeg skal ta opp igjen kommende uke er trening. Ordentlig trening, ikke «trening». Det er nemlig en forskjell på de to. Mer om dette straks.

Et par svette og utkjørte privatmeldings-selfier fra trikken etter trening. Jeg føler meg akkurat like ille som jeg ser ut.

La meg bare først være helt åpen om dette: Jeg hater å trene! Jeg hater å bli svett og andpusten og kvalm. Trening får meg til å føle meg som en fisk på land og en elefant i en porselensbutikk. Trening har jeg alltid sett på som noe for «sportsfrosker» (som vi pleide å kalle dem) – de merkelige folka som lever livet sitt i 2XU-tights og stadig instagrammer seg selv på en eller annen fjelltopp. Jeg er definitivt ikke en av dem.

På skolen var gym det absolutt verste faget jeg hadde. Jeg hatet gymtimene! Jeg hadde år etter år med kjipe opplevelser av typen å ikke komme over bukken, ikke klare å klatre opp i tauene og alltid løpe treigest på 60-meteren. Jeg var den tjukke jenta som alltid ble valgt sist på laget. År ut og år inn. Gymtimene var simpelthen min barndoms største mareritt.

Ikke så rart at da jeg kom på Katta ble jeg sentral i organisasjonen Folkefronten Mot Gym. (Vi hadde folkefronter for og mot alt mulig på den tida. Det var på 70-tallet og vi var raddiser.) Organisasjonen var på en måte ironisk, men egentlig ikke. Jeg pleide å påberobe meg mensen et par-tre uker i måneden, og vår svært tilårskomne mannlige gymlærer rødmet bare man sa «mens» til ham, så han stilte ingen spørsmål. Eller kanskje han bare var snill mot meg, jeg vet egentlig ikke.

Og sånn gikk no dagan.

Da jeg var ferdig med videregående, og ikke lenger hadde obligatoriske gymtimer, var det en stor lettelse! Så fra den dagen sluttet jeg bare simpelthen å røre på meg. I hvert fall utover sånn å tøfle bedagelig fra den ene dagen til den andre. Sønnen min fikk holde på i lekeapparatene mens jeg satt og så på, og min lengste «tur i skogen» var å trille barnevogna rundt Sognsvann. Sånn et par ganger i året. Da følte jeg meg skikkelig flink!

Jeg husker en gang sent på åttitallet, da jeg hadde kontor i Dronningens gate. Der var det et «treningssenter» som hadde maskiner som gjorde bevegelsene for deg! Du kunne legge deg på benken og bli spent fast, og så gjorde maskinen all verdens benløft og bøyninger mens du bare lå der. Hun som drev salongen røyket selv, så det var helt OK å ta en blås mens det holdt på. Det høres jo helt perverst ut i dag, men det er helt sant!

Jeg var der et par ganger, men selv jeg klarte ikke å overbevise meg selv om at det var noen effekt å hente av dette. Det var vel den første av mine «trenings»-opplevelser. De skulle etter hvert bli flere, og alt de hadde til felles var at det eneste som ble slankere var lommeboka.

Men jeg kunne liksom late som om jeg «trente» både overfor meg selv og andre. Jeg løftet for eksempel litt vekter av og til. Siden jeg hadde en guttunge å bære rundt på, så var jeg ikke så verst sterk i armene de årene. Jeg likte å bade også, så jeg skaffet meg abonnement på Artesia på Majorstua og svømte noen lengder der av og til. Bassenget var lite og stemningsbelyst, og de hadde pan pipe moods over lydanlegget. Det var ikke så mye av en svømmehall som et spa, egentlig. Så mer «trening» i gåseøyne.

I 2005 sluttet jeg å røyke. Det gjorde underverker for formen min. Plutselig kunne jeg gå et helt kvartal uten å bli andpusten. Vi bodde i 3. etasje uten heis, så det var fantastisk å kunne ta trappene uten å måtte hvile underveis.

Da klinte jeg til og begynte på Pilates. Men jeg passet på å si at jeg hadde litt problemer med ryggen, så jeg kunne ikke ta i så hardt, altså. Men jeg kunne ligge på ryggen og løfte bena litt. Kanskje stå på alle fire og skyte rygg litt av og til.

Etter hvert ble det litt yoga også. Myk yoga, selvfølgelig. Mediyoga og yin yoga – kanskje et snev av Kundalini av og til. Så fortsatt «trening».

All min trening, siden ungdomsskolen, hadde vært «trening».

Det året jeg fylte 50 begynte jeg på Grete Roede. Da var jeg blitt så gammel at det var «use it or lose it». Jeg tenkte jeg fikk prøve å gjøre noe, for å beholde kroppen min litt lenger i hvert fall.

Jeg husker de første kursene, hvor enkelte av damene snakket om at de trente. På ordentlig. Helt uten gåseøyne. Jeg syns de var gærne!

For eksempel Aud. Aud møtte stadig opp på kurskveldene i treningsjakke og tights. Da hadde hun vært på spinning først. Og Vibeke drev faktisk med sånn helt ordentlig jogging og løping i skogen og på gata. Egentlig skjønte jeg ikke hva hun gjorde på kurs overhodet, for hun var jo slank og smekker som bare det! Etter hvert forsto jeg at hun hadde gått der lenge, og at hun hadde vært 40 kilo tyngre da hun startet.

Det begynte liksom å sige på meg også. Fordi det ble en slags treningsvibb på den gruppa, så tenkte jeg at jeg skulle strekke meg en kilometer eller to ut av komfortsonen selv. Jeg begynte å gå opp og ned i trappene her i gården hvor vi bor. Og jeg fortsatte å gå i trappene, opp og ned, selv om jeg ble svett og andpusten. Det var kanskje ikke helt trening, men det var mer enn «trening» i hvert fall.

Så kom tanken om å prøve å løpe på gata. Min gamle bestevenninne pleide å løpe i BUL, så jeg visste jo litt om jogging og løping og at det gikk an. Ikke for meg, kanskje, men for henne i hvert fall. Og kanskje jeg kunne prøve litt jeg også, bare ingen så meg …

En periode lot jeg som om jeg løp etter trikken. På flere holdeplasser etter hverandre. Jeg hadde ikke treningstøy på, så hvis noen så det, så kunne de bare tro at jeg var sent ute. Joggesko og tights gikk jeg jo med hele tida uansett. Jeg smugtrente!

En dag kjøpte jeg en joggejakke på Hennes og Mauritz. Og et par svarte tights. De så ganske like ut de tightsene jeg vanligvis gikk med, men de hadde glidelås på leggen.

Det var en milepæl å få ordentlige joggesko! Det var Lene (hun som løp i BUL) som tipset meg om Løplabbet, og sa rett ut at jeg som var så tung ikke burde utsette leddene mine for løping uten skikkelig demping. Det er riktig, selvfølgelig.

Dama på Løplabbet plasserte meg på en tredemølle, videofilmet føttene mine og sa at jeg overpronerte. Jeg aner fremdeles ikke hva det betyr, men de joggeskoene hun solgte meg bruker jeg fortsatt, og de er gullebra!

Så meldte jeg meg på KK-mila. Ja, jeg gjorde det. Jeg visste godt at jeg ikke kunne løpe en mil, men jeg kunne gå. Og selv om de kalte det KK-mila, var det mulig å velge en halvmils-distanse i stedet. Gå (og småløpe litt) 5 kilometer i bygater er jo ingen veldig stor kunst. Dessuten fikk man champagne og goodie-bag ved målgang. Slik overtalte jeg meg selv.

Men det var tøft å hente det første startnummeret. Skikkelig posttraumatisk tøft, faktisk. Startnummeret måtte hentes tidligere på løpsdagen på Bislett Stadion, og jeg fikk ordentlig angst-hjertebank av å gå inn der. Lukta av trening og garderobe gjorde meg fysisk kvalm. Hundrevis av gamle nederlag ble dagsferske igjen, og frykten drønnet som torden i kroppen. Dette var seriøst umulig. Jeg kom ikke til å klare det.

Hvis det ikke hadde vært for selfie-veggen, tror jeg faktisk jeg hadde snudd og gått ut igjen, selv om jeg hadde registrert meg og betalt og ville måtte forklare meg for resten av Roede-gruppa mi på mandag.

Som det var, så hadde jeg en mulighet til å gjøre litt seriøs Instagram-posering for første gang i mitt liv. Så jeg svelget angsten, tok en selfie, hentet startnummeret mitt, og gikk løpet. Gikk, mer enn løp, men det var en skikkelig seier!

Selfien som hindret meg i å snu. Ganske langt utenfor komfortsonen, ja.
Litt mer eplekjekk etter målgang. Komfortpoeng for boblene!

Så traff jeg Lina, som i LinaBlirBedre på Instagram. Lina og jeg hadde truffet hverandre på det gamle kursstedet også, men den gangen hadde hun falt av. Så havnet vi i samme gruppe igjen et års tid senere, og da hadde hun fullt fokus.

Hvis du vil se inspirasjon i slanking, så se på hennes Instagram-konto! Hun har nå gått ned over 50 kilo!! Du må scrolle helt ned i starten av kontoen hennes for å se hvor mye det er.

Lina er som meg, bare 25 år yngre og vesentlig mer vellykket i slankeprosessen. Men i likhet med meg så prøver og feiler hun. Hun kan ha utskeielser, men hun hanker seg inn igjen og går videre. Alt i alt så lykkes hun noe så til de grader, og jeg digger henne!

Det var Lina som tipset om Hans & Olav Fysioterapi og Torggata Treningssenter. Hun hadde begynt å trene der, og hun utfordret en del av oss andre damene til å prøve også, under fortelle-om-din-uke-runden på en kurskveld. De fleste så en annen vei og lot som om de ikke hørte. (Det er veldig vanlig på Roede-kurs. Jeg har gjort det selv flere ganger enn jeg kan telle. Men altså ikke denne gangen.) Jeg og en annen tok utfordringen.

Vi dro dit sammen første gangen uka etter, hun andre og jeg. Hun var nok mindre høy i hatten enn meg – jeg hadde tross alt nå gått KK-mila to ganger allerede. Men vi møtte opp sammen og holdt hverandre i hånden, mentalt om ikke fysisk.

Hans & Olav var et sjokk! Der hvor Artesia er lekkert interiør, vakre mennesker og begrenset med trening, så er Hans & Olav det stikk motsatte. Det ser ut som en gammel gymsal der, med haugevis av treningsmaskiner av varierende alder og slitenhet. Kundene er skakke og skjeve og unge og gamle, med varierende grad av lyter. De er tjukke og tynne og skinnmagre, og går i T-skjorter og joggebukser og flekkete grilldress. De er opptatt av å bli bedre, ikke av å se bedre ut. Og i en verden som ellers er befolket av lycra-damer, føles det fantastisk befriende!

Vi møtte opp til Torggata Treningssenters lavterskeltilbud: Sirkeltrening styrketrening, på drop-inn til 50 kroner. Det er hver onsdag klokka 17.30.

Jeg og min Roede-venninne møtte opp en halvtime før, og drakk kaffe i pauserommet mens vi ventet. (Tenk deg et treningssenter der de har selvbetjenings kaffetrakter!)

Og så, kjære leser, ble det trening. Helt uten gåseøyne. De som leder timene er fysioterapi-studenter, og de passer på at du ikke skader deg. Dessuten tilpasser de øvelsene til hva du får til. Noen tar pushups på én hånd på matta, noen tar pushups på knærne, noen tar pushups mot veggen.

Den første gangen var det mye stående varianter på min venninne, litt mer utfordrende for meg. (Stolt av at jeg klarte mer enn henne, da. Selv om de fleste på gruppa klarte mer enn meg igjen. For konkurranseinstinkt det har jeg faktisk, selv om det aldri har gitt seg idrettslig utslag tidligere.) Og det jeg oppdaget da jeg først kom i gang, var at hvis jeg først skulle gjøre reinspikka, gammeldags trening, så kunne jeg like gjerne ta’n helt ut!

Det er et titalls forskjellige poster, og så er det 50 sekunder øvelse og 15 sekunder på å gå videre til neste post. Jeg oppdaget at jeg faktisk kan klare ganske mye når det bare er for 50 sekunder. Og så er det tre hele runder med pauser mellom hver runde, og så er vi ferdig. Helt ferdig! Det pleier å ta en femti minutters tid fra start til slutt, inkludert oppvarming. Gammeldags løpe-rundt-i-gymsalen-og-sparke-seg-selv-i-rompa-oppvarming. Noen av de sprekeste løper litt mer etter sirkeltreningen også. Jeg er ikke der enda.

Etter den første timen var jeg ødelagt. Virkelig ødelagt. Jeg måtte ta 12-trikken i stedet for 11-trikken hjem, slik at jeg fikk sitte stille litt lenger før jeg måtte reise meg og gå av. Beina ville ikke bære meg! De føltes som kokt spaghetti å stå på. Jeg var sprutrød i hele hodet, og spyferdig i kroppen. Men jeg kjente at jeg levde, for pokker!

Nei, jeg skal ikke påberope meg noen serotonin-opplevelse eller noen lykkefølelse etter treninga. Men jeg kjente noe i kroppen, noe som jeg ikke hadde kjent siden gymtimene på ungdomsskolen. Jeg kjente at jeg trente. Ordentlig trente. Ikke «trente». Ikke lot som. Men faktisk løp, tok i, slet meg ut, heiste meg opp, hoppet rundt og brukte kroppen min. Og så syns jeg at det var innmari deilig når det holdt opp!

Det syns jeg fortsatt. For etter den første gangen gikk jeg tilbake hver uke. Min venninne droppet ut etter den første gangen. Jeg fortsatte, i et halvt år. Så var det sommerferie, og julistengt.

Men fra og med neste uke er de i gang igjen, tror jeg. Det står ikke noe om oppstartsdato på webben – det sto ikke noe om julistengt der heller. Det er dessverre ikke alle som får til å oppdatere websidene sine. Av og til gjør det ikke så mye.

Jeg har uansett tenkt å møte opp onsdag klokka halv seks. Til trening. Uten gåseøyne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *