Denne helgen har jeg endelig fått gått meg en tur i skogen! Jeg har tenkt på det veldig lenge, og jeg vet jo at mange springer til skogs både titt og ofte, men jeg er altså ikke en av dem.

Da jeg var barn ble jeg dratt ut på tur så ofte at jeg virkelig fikk mer enn nok. Så med en gang jeg var gammel nok skiftet jeg gir til at tur i helgen betydde kafé- og galleribesøk. Og slik har årene gått.

Men i det siste har jeg altså hørt naturen kalle. Og denne helgen fortalte mine hekse-venninner (ja, jeg har noen) at det var mabon, altså wicca-høytiden for den siste innhøstingen og feiringen av markens grøde.

Jeg er ikke spesielt på wicca-tankegangen, men markens grøde kan jeg definitivt forholde meg til. Og så fikk jeg veldig lyst til å lage meg en høstkrans å henge på inngangsdøren min. Særlig etter at en av heksevenninnene delte en ekstremt lekker dørdekorasjon i form av et korn- og løvpyntet pentagram. (Ja, sosiale medier kan inspirere til så mangt!)

Så jeg begynte å tenke på dørkranser, og så tenkte jeg på rognebær. De oransjerøde bærene sier liksom både jordens overflod og høst, og så googlet jeg hvor i Oslo-området det vokste rogn. I Nordmarka fra Maridalsvannet, påsto Google. Det viste seg senere å være løgn, men det fikk meg til å google videre etter Maridalsvannet, for jeg vet at folk går på tur der hele tiden, men jeg har altså aldri vært der før.

Noen timer senere satt jeg på bussen til Kjelsås Stasjon. Der gikk jeg av, og prøvde å se etter dette Maridalsvannet da. Kunne ikke se det. (Ærlig talt, ville det tatt livet av dem å sette opp et skilt??)

Etter å ha ringt en venn, konsultert Google Maps på telefonen min, gått to ganger rundt Teknisk Museum og til slutt spurt en person med fleece-jakke, ble jeg pekt i riktig retning. Så off we go!

Hm … var jo bare grusvei dette da. Jeg ser Akerselva, jeg ser byggeplass, jeg ser parkeringsplass, jeg ser brakker. Skulle det ikke være skog, da?

Et par kom i motsatt retning med turbukser og hund. De så definitivt ut som de hadde vært på tur. Jeg tenkte jeg kunne spørre dem. Som tenkt så gjort: «Unnskyld, men er dette riktig vei til Maridalsvannet?» spurte jeg.

Dama så på mannen, og mannen så på dama.

Eh … Maridalsvannet er der, sa dama og pekte over skulderen min. Og så snudde jeg meg, og der var det et vann, ja! Et skikkelig digert et også, og det hadde jeg altså ikke sett! Jeg ble ganske flau. Men i hvert fall var jeg på riktig sted.

Etter råd fra de to med hunden, gikk jeg oppover langs grusveien. Det skulle være veldig fin utsikt fra den øvre veien, visst. Utsikt er bra, tenkte jeg, og så for meg fine Instagram-bilder. (Det ble det også – her er ett av dem:)

Så jeg travet avgårde med godt mot, og speidet i trekronene etter rognebær. Jeg så riktignok et par trær ved starten av skogsveien, men trærne sto langt ned i skråningen, og bærkvistene hang høyt på treet. Så selv om jeg hadde klart å klatre ned til dem, så hadde jeg ikke klart å klatre opp til dem, for å si det sånn.

Men det var godt å være i skogen, da. Så godt at da jeg så en sti som tok av fra grusveien, tenkte jeg at jo mer natur jo bedre når jeg først er her, og valgte den.

Stien gikk ikke mange metrene før grusveien var ute av syne, og det bare var skogen og meg. Fy søren så stille det var! Eller, jeg hørte fugler. Og noe krafsing i krattet som kunne vært en hare. Eller kanskje en hund.

Over meg tårnet bartrærne. Jeg kom inn i et område som var sånn glissen barskog der skogbunnen er dekket av granbar og treleggene står som spredte påler i sandjorda. Solskinnet nådde ikke ned til bakken og soldagen var plutselig dunkel.

Så kom jeg til en liten slette. Den lå også i skygge under trekronene, men det sto et bord med benker der, og noen hadde satt ut en søplekasse. Jeg så rester av et bål også, så det var tydelig at dette var et sted det gikk an å spise.

Egentlig hadde jeg håpet på en rasteplass med utsikt til vannet, men i denne trolske skogsverdenen var det også ganske fint. Dessuten hadde den lange bussturen og all vimingen rundt Teknisk museum gjort at det var langt over lunsjtid, så jeg var sulten.

Jeg hadde tatt med meg mat, selvfølgelig.

Jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke vet noe om turer i skogen, men mat har jeg ganske bra peiling på. Jeg hadde med meg hjemmebakt brød med salami, plommer og en termos med te. Så jeg satt meg ved bordet og spiste maten min, mens jeg altså helt bokstavelig talt følte skogens ro.

Og så begynte jeg å føle at det kanskje var litt vel rolig, også, når det kom til stykket. Var det ingen andre mennesker her, liksom? Tenk om det kunne komme noen, eller: Guri malla, tenk om det kom noen som var slemme?! Plutselig slo det meg at jeg var helt alene, midt i skogen og helt uten snev av ferdigheter innen kampsport og selvforsvar.

Ja, jeg vet at sjansen for å bli overfalt sånn er ganske liten. Men tenk om jeg gled på steinene og brakk beinet, da? OK, jeg har mobiltelefon med meg, så helt krise hadde det sikkert ikke vært, men likevel … I mitt vanlige liv tenker jeg aldri på at jeg er fysisk sårbar, men det gjorde jeg altså plutselig her.

Bare sånn på trass fulgte jeg stien litt lenger. Jeg kunne høre et tog forbausende nært, og noen som ropte på en hund et stykke unna, og så følte jeg meg ikke så alene lenger. Men vanlige joggesko er ikke det ideelle fottøyet for rullesteiner og elveleie, så for sikkerhets skyld snudde jeg og gikk den samme stien tilbake til grusveien igjen.

(Jeg hadde sikkert funnet opp på veien igjen et stykke lenger nede også, men jeg er litt «geographically challenged», så jeg tok ikke sjansen. En gang gikk jeg meg bort på en do. Helt sant!)

Grusveien fungerte fint den. Der var det folk og hunder, og massevis av gærne syklister (hva er det med middelaldrende menn på offroad-sykler egentlig??), og jeg følte meg mindre alene og sårbar.

Så alt i alt ble jeg gående og vime i nærmere fire timer i den fantastisk fine høstlørdagen! Sola skinte, himmelen var blå, og skogen anget av mose og bregner, av sandbakke og tørt løv. Jeg fikk plukket med meg litt av hvert til kransen min på veien, men altså ikke rognebær.

Eller vent, rett før jeg var nede ved Kjelsås igjen fikk jeg øye på en vissen gren i skogbunnen, med en bladløs kvist med bær på. Røde bær.

Jeg tror det var rognebær, men det kunne vært rødhyll eller noe annet. Jeg vet ikke forskjell hvis jeg ikke ser bladene (og knapt nok om jeg ser dem heller, hvis jeg skal være ærlig.)

Jeg aner ikke hva kvisten med bær gjorde der – kanskje noen andre hadde plukket den og kastet den fra seg. Det var ikke noe tre som passet i nærheten. Men det var altså en enkelt klynge med røde bær, og det var egentlig alt jeg trengte til kransen min. Jeg hadde uansett for lengst redesignet den mentalt til noe som ikke krevde store mengder rogn. Men en liten klase var et perfekt kirsebær på toppen!

Så jeg fikk med meg en pose blader og bar, noen strå som kunne illudere korn, litt lyng og noen myke kvister å forme krans av. For jeg hadde sett på YouTube at man kunne lage kransgrunnlaget på denne måten.

Og da jeg kom hjem så bandt jeg mitt livs aller første dørkrans fra scratch. Slik ble den:

Legg merke til klyngen av røde bær nederst. Og gresstråene som stikker opp. Jada, jeg vet den ble litt skjev og rar, men jeg syns ikke det var verst for et første forsøk.

Og da jeg endelig satte meg i sofaen etter middag var jeg skikkelig sliten. Jeg mener skikkelig sliten. Lår og rygg verket etter å ha gått i terreng (som det viser seg at er noe helt annet enn å gå på asfalt), og huden kjentes varm av sol og vind. Og så følte jeg meg sånn i kroppen som jeg følte meg når jeg hadde vært ute hele dagen som barn. En fin følelse, egentlig.

Så jeg la meg tidlig, og jeg sov som en stein! Og det fine med dèt er jo at jeg kan stå opp tidlig og skrive blogginnlegg før resten av huset våkner.

Men nå er croissantene ferdig stekt og espressomaskinen varm, så nå er det kanskje på tide å tenke søndagsfrokost for husbonden.

Frua er i hvert fall rimelig fornøyd med både turen og kransen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *