Advarsel: Dette er et blogginnlegg om det utrolig banale. Men siden det er en enorm mengde banaliteter i en hvilken som helst dag i livet, tillater jeg meg å skrive det likevel. Hvis du hater det, er det bare å slutte midtveis, altså. Eller la være å begynne. Jeg lover å ikke bli lei meg!

Leser du fortsatt? – Du er advart. Men here goes:

Jeg vet ikke om du er sånn, men jeg er altså sånn at jeg blir sulten etter klokka. Faktisk så vet jeg at klokka er kvart på tolv når jeg kjenner et plutselig behov for lunsj. På Webgruppen er det nemlig alltid lunsj kvart på tolv. Da får vi mat brakt inn, både til kursdeltagerne og oss selv, og det er bare å gå til dekket bord.

Kroppen min har lært dette, og oppfører seg som en eksemplarisk Pavlovsk hund. Når klokka er kvart på tolv kjenner jeg at jeg er sulten. Hverdag som helg. Og det spiller ingen rolle om det er ferie og jeg spiste frokost en time før.

Lunsjtid på Webgruppen. Kondisjonerende for sultfølelsen.

Klokka kvart på tolv i dag var jeg imidlertid ikke på jobben. Webgruppen er stengt en uke til, så klokka kvart på tolv i dag var jeg faktisk på Glassmagasinet på Stortorvet. Jeg hadde utnyttet det svalere været til å dra til byen for å gå noen ærender.

Så der står jeg, midt i rulletrappa på Glassmagasinet, og kjenner at magen sier «Lunsj!» Og ikke en snill og forsiktig «Lunsj ..?» heller, men et skikkelig imperativ. Lunsj! Nå!

Jeg er sjelden en som lar meg be to ganger når det gjelder mat, så jeg tok rulletrappa en etasje høyere enn jeg hadde tenkt, og konstaterte at jeg hadde husket riktig. Det var en kafé der oppe. Den var ominnredet siden jeg var der sist (som sikkert er fire-fem år siden), og kalte seg selv nå «Restaurant». Men det var fortsatt kafémat i disken.

Nå er det sånn med meg at jeg ikke liker å kaste bort kalorier. Jeg driver jo med slanking, og selv om jeg er verdens dårligste slanker, så sløser jeg sjelden med kaloriene på mat jeg ikke har ordentlig lyst på.

Ikke for å ned-snakke kafémat, men påsmurte rundstykker og kanelboller koster mye kalorier og gir ganske lite moro, spør du meg. Skal jeg først bruke ekstra mye kalorier på å spise ute, vil jeg gjerne ha mer valuta for kaloriene.

Alle slankere vet nemlig at utelunsj er mer kaloririk enn hjemmelunsj. Dette skyldes delvis at man hjemme styrer selv hva man putter i maten, mens man ute må ta det man får; men den viktigste grunnen er egentlig at man gjerne velger forskjellig ute og hjemme.

For eksempel: Min faste hjemmeferie-lunsj er knekkebrød med magerost. Min faste uteferie-lunsj er noe varmt og fransk, gjerne ostebasert, ledsaget av (minst) ett glass vin og fulgt av kaffe og dessert. Kaloriinnhold for hjemmelunsj: 287. Kaloriinnhold for utelunsj: 1000-2000. Det er som sagt ikke så rart at det går tregt med slankinga i sommerferien.

Og skal jeg først bruke hele dagsbudsjettet på en eneste lunsj, så er det altså ikke karbonadesmørbrød som står øverst på ønskelista mi.

Der jeg sto foran kafédisken på Glassmagasinet visste jeg nemlig nøyaktig hva som sto øverst på ønskelista: Karibisk jerk chicken fulgt av banan-is med krem og oreos på Oslo Street Food. Oh, yeah!

I fall du skulle tro banan-is var noe sunt, så er det her denne typen ting vi snakker om, altså!

Det er ikke så langt unna heller. Det tar ca fire minutter å spasere to kvartaler bortover Torggata fra Glassmagasinet til gamle Torggata Bad. Nå kjent som Oslo Street Food – et paradis for oss mat-entusiaster.

Jeg overtalte meg selv på brøkdelen av et sekund, snudde ryggen til karbonadesmørbrødene og tok rulletrappa ned igjen.

Men så begynte jeg altså å tenke …

Karibisk kylling. Med ris, og ghee-basert jerk-saus. Banan- og sjokoladeis på Monkey, med krem og Nutella … Hm … det var nok gjerne mer enn et par hundre kalorier i det måltidet der … Nærmere et par tusen kanskje …

Og var det ikke noe med at jeg ikke egentlig er i «alt-er-lov»-modus akkurat nå, siden jeg altså går på sommerkurs på Roede i år ..? Kanskje det ikke var så veldig smart å kjøre på med en sånn lunsj akkurat i dag ..? – Når det tross alt bare er to dager til veiing ..?

Hm …

Det er rart hvordan impulsen til å velge jerk chicken og nutella-is er entusiastisk, helhjertet og høylytt. Den indre stemmen roper Yay! Kjør på! Hurra! Go, go, go! Impulsen til å la være er ikke hurra og tut og kjør. Den er mye mer tentativ; mer en forsiktig tvil. Kanskje, kanskje ikke ..?

Det skal mye til å høre på den forsiktige tvileren når hurrajenta hopper opp og ned og vifter med pomponger og flagg.

Men kjære leser: I dag klarte jeg det!

Ikke bare klarte jeg å la være å dra på Oslo Street Food. Jeg klarte å dra helt hjem før jeg spiste lunsj. Og da tok jeg ikke engang røkt makrell eller hvitløkspaté på brødskiva. Jeg tok skinke. Kokt skinke.

To skiver brød uten smør, med kokt skinke og en dash Dijon-sennep; det er 223 kalorier det, ifølge Roede-appen.

Det er så lite at jeg til og med hadde råd til to dadler til dessert!


Få varsel om nye blogginnlegg:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *