Jeg syns det er flaut å si det, men jeg må innrømme at jeg lar være å kommentere på en rekke Facebook-innlegg jeg egentlig har lyst til å støtte. Årsaken er kommentarfelt-mobberne.
Kommentarfelt-mobberne hater syklister, vegetarianere, miljøvernere, muslimer, feminister og Greta Thunberg. Hvis noe av dette nevnes, selv om det bare er i forbifarten, går de fullstendig av skaftet. Da freser de i vei om «grønnsaksnazister», «sykkelstalinister», «hjernevaskede idioter» og akker og oier seg om hvordan gamle og syke ikke kommer seg til byen.
Jeg har lyst til å si at ingen noen gang har foreslått å utestenge taxi, vareleveringer, syketransport og handicap-kjøretøy fra bykjernen. Jeg bare vet at hvis jeg gjør det, så må jeg bruke resten av kvelden til å prøve å stagge en ustoppelig strøm av edder og galle, og det orker jeg bare ikke. Så jeg lar være. Og føler meg som en skikkelig feiging.
Jeg beundrer damer som Lan Marie Nguyen Berg og Sumaya Jirde Ali som daglig står i en møkkastorm på sosiale medier som få ville taklet. Og som orker å svare, saklig og gjennomtenkt, gang etter gang. Som orker å ta debatten, selv når «debatten» fra motpartens side kun består av alle æreskjellinger det norske språk gir rom for, og noen til.
Jeg ser ikke en brøkdel av hva disse damene ser. (Og takk og lov for det!) Men likevel ser jeg nok til å stoppe kjeften min, og så skammer jeg meg fordi jeg ikke er tøffere. Jeg som aldri har hatt noe imot å si hva jeg mener, jeg som har gått i demonstrasjoner og streiket og lagd bråk. Jeg som til og med jobber med sosiale medier. Og så skal det ikke mere til for å få meg til å holde tåta enn en remse med kommentarfeltmobbing av denne typen her:
(Eksempelet under er fra kommentarene under et debattinnlegg på Vårt Oslo om at reduksjon i kjøttforbruk i den vestlige verden gir miljøgevinst:)

For dette er jo ikke debatt, eller påstand, eller argumentasjon, eller noe som helst annet som er logisk eller rasjonelt. Det er bare blindt, dustete, angstbitersk oppgulp. Og uansett hva man svarer en person med en sånn holdning, så vil man alltid ende opp med svarteper. Det går ikke an å vinne i en diskusjon som ikke er rasjonell.
Det eneste man kan gjøre er å la være å delta, hvilket jeg gjør. Jeg, og – mistenker jeg – stadig flere andre. I hvert fall har jeg snakket med mange de siste ukene som føler den samme oppgittheten som jeg gjør. Og som heller ikke gidder å deale med mobberne lenger.
Men det er ikke noen god løsning det heller, fordi kommentarfeltmobberne stadig oftere blir stående uimotsagt. Og så tror de at de vinner, og at andre er enige med dem. Men vi er ikke enige, vi bare orker ikke å bakse i deres uttømming.
Så kanskje vi bare skal snakke med stemmeseddelen i stedet. Eller med forbrukermakta, og med pengepungen. For det er jo faktisk ikke på Facebook den virkelige kampen står. Den står ute i verden, og det er verden som står på spill nå.
Og morgendagens verden tilhører ikke mobberne.
Når jeg tenker meg om, er det kanskje det de vet. Så kanskje det er derfor de er så illsinte.
Veldig bra skrevet Nina. Jeg tenker det samme, jeg kommenterer ikke. Jeg orker ikke all dritten som følger
Veldig bra Nina. Men jeg er ikke enig på det punktet at man skal la være. Da gir man arenaen til trollene. Heller bedre å stå frem med nyanserte argumenter. Det er ikke lett. Men det er bedre enn la disse overta debatten helt.
Det Nina sa
Veldig bra. Og jeg forstår hva du mener, men jeg er en av dem som fremdeles ikke klarer å la være å motsi alle de hatefulle kommentarene. Jeg prøver å holde meg kald og saklig, men noen ganger er det man reagerer på så undermåls at man bare vil hyle!
Takk for at du gidder å gi uttrykk for frustrasjonen, Nina.