Verdens dårligste slanker

Jeg er verdens dårligste slanker! Eller, kanskje ikke helt, for jeg går jo faktisk ned i vekt. Det er bare at det tar så sykt lang tid.

Jeg har gått på Grete Roede siden jeg fylte 50. Jeg mener hele tiden. Kurs etter kurs. Det er snart syv år med non-stop Roede-kurs, det. I løpet av de syv årene har jeg gått ned tolv kilo.

Tolv kilo på syv år! Jeg tror det må være en slags jumbo-rekord i Roede-systemet. Og la meg være helt tydelig på dette: Det er ikke Roede-metoden sin skyld. Det er min.

De første ti kiloene gikk jeg nemlig ned på de første to kursene. Det tok 2 x 8 uker, og på det første kurset skjønte jeg ikke hvorfor de andre damene snakket om at det var så vanskelig. Det gikk da som en lek!

Etter mer Roede-erfaring enn de fleste, har jeg nå forstått at alle har det sånn. Man raser ned til å begynne med, og så stopper det. Etter den første bratte nedgangen får man ikke mer gratis. Da må viljestyrke, gode vaner og gruppeterapi ta over.

For noen går dette ganske greit. De går ut etter et kurs eller fem; ti, tjue eller tredve kilo lettere, og ære være dem for det!

Min egen vektkurve de siste syv årene (etter den første suksessen) er omhyggelig nedtegnet i kursbøker, og den er sånn:

Vår: nedgang på 2-3 kilo. Sommer: Oppgang på 3-4 kilo. Høst: Nedgang på 2-3 kilo. Jul: Oppgang på 1-2 kilo.

Hvis du klarer litt rask hoderegning, ser du at det samlet sett blir på stedet hvil. Som er nesten nøyaktig summen av det jeg har oppnådd, etter den første nedgangen.

Akkurat nå har jeg sommerferie. Det er den verste tida, sommeren. Jeg elsker jo hvitvin og bobler og iskrem og grilling, og når jeg har fri vil jeg helst spise hele tiden.

Men i år skal det bli annerledes, for i år har jeg fått – for første gang i min syv år lange Roede-erfaring – tilbud om et sommerkurs! Ja, helt sant! Kurs midt i sommerferien!

Hver torsdag klokken 16.15 kan jeg møte opp på kurssted Løren og ha møte! I hele juli og halve august! Hvis du ikke har vært i samme situasjon, skjønner du ikke hvor fantastisk dette er.

Dette skjer med meg i år fordi jeg har fått en ny kursleder, og hun er endelig kurslederen jeg har drømt om hele tiden. Hun heter Ellen Hoel, og foruten å være Roede-kursleder på full tid, har hun også spesiell peiling på de mentale aspektene av overspising. På avhengighet knyttet til mat.

Det er derfor hun skjønner at åtte uker uten kurs er en katastofe for mange av oss.

Jeg skal ikke sykeliggjøre meg selv mer enn nødvendig, men når man bruker syv år på å gå ned tolv kilo, så har man et problem. Og det handler ikke om å spise mindre og mosjonere mer.

Mitt problem er at jeg er glad i mat. Veldig glad i mat. Veldig, veldig glad i mat. Jeg er glad i mat sånn som en alkoholiker er glad i alkohol. I hvert fall nesten.

Mat (og godteri, og is, og chips, og peanøtter, og bløtkaker, og konfekt, og, og og …) er simpelthen mitt foretrukne dop. Det gir meg intens nytelse. Det gjør at alt som er vondt og vanskelig i verden forsvinner, og erstattes av behag. Så lenge det varer. Munnfull til munnfull, måltid til måltid.

Jeg vet at det er flere som har det sånn. Jeg vet det, for jeg har møtt en del av dem på kurs. De blir drømmende i blikket når vi snakker om hvor mange kalorier det er i sjokolademousse, og så utveksler vi ivrig oppskrifter på lavkalori popcornsnacks. Vi gjenkjenner hverandre. Vi gjenkjenner nytelsen vi lever for, og sorgen når vi må la være. Ønsket om å bli bedre, og trangen til å ha det som det var.

Som regel snakker vi ikke om det. Ikke i klartekst. Men vi ser hverandre i øynene, og vi vet.

Vi vet at mat for oss handler om mer enn bensin for kroppen. Det handler om trygghet, trøst og glede. Det handler om å holde lokk på følelser vi ikke vil vedkjenne oss, og å spise opp vonde opplevelser. Det handler om en mestringsmekanisme som har tatt overhånd.

I likhet med alkoholikere trenger vi derfor å gå på møter. Hver uke, hver måned, året igjennom. Vi trenger det, for det å gå ned i vekt handler ikke om å gjøre ett godt valg. Det handler om å gjøre hundre gode valg. Hver dag. Året igjennom.

Det krever så vanvittig mye viljestyrke at uten jevnlige møter så går det simpelthen ikke.

Det å gå ned i vekt når man er mat-avhengig, handler om å si nei til seg selv hver gang man går forbi et bakeri. Hver gang man går forbi en kiosk. Hver gang man går forbi en restaurant.

Det handler om å «gjøre gode valg i butikken» – noe som høres enkelt ut, men som i praksis betyr å se en annen vei når man går fordi ostedisken; bakeriavdelingen og delikatessen. For ikke å snakke om snacks- og godteri-reolene.

Det handler om å lukke ørene for sirenesangen om «bare en eneste, liten sjokolade» og bygge opp en alldeles unaturlig interesse for riskaker.

Det handler om å gjøre gode valg hver gang man er på kino, hver gang man går ut og spiser, hver gang man sitter på et utested. Hver gang man er på besøk hos noen, hver gang det er fødselsdag på jobben, hver gang man er i kantina.

Jeg gjentar: Vi snakker ikke ett godt valg, vi snakker hundre gode valg hver dag. Uka, måneden og året igjennom.

Hvis du klarer det uten hjelp, så beundrer jeg deg. Jeg klarer det nemlig ikke. Jeg må møte andre og snakke med dem jevnlig. På ordentlig. Om hvor vanskelig det er. Om hvilke strategier vi kan bruke for å få det til. Jeg må dele seire og nederlag med noen som skjønner hva jeg snakker om.

Ellen skjønner hva jeg snakker om. Det gjør noen av de andre også. Enkelte gjør det ikke. Eller vil ikke skjønne, ikke enda, kanskje aldri. Og noen har simpelthen ikke sånne issues.

Men jeg har. Så jeg går på kurs. Og fortsetter å gå på kurs. År ut og år inn. Deler av tiden går det bra, andre ganger går det skeis. Hvert eneste møte er det noen (av og til meg) som har «gått på en smell», «ramla utpå» eller «mistet tråden». Alle metaforene betyr det samme:

Jeg vet jeg ikke skulle gjort det, men jeg gjorde det likevel.

Jeg spiste for mye, drakk for mye, valgte galt, falt for fristelsen. Jeg var lei meg, sliten, deppa – eller jeg hadde noe å feire, en hyggelig anledning. Jeg visste bedre, men jeg gjorde det likevel. Og jeg skammer meg. Samtidig som jeg nyter det, og vet at jeg kommer til å gjøre det om igjen.

Av de hundre gode valgene hver dag, er det nemlig alltid noen som glipper. Spørsmålet er bare hvor mange, hvor ofte og om du kan hente deg inn igjen.

Det er derfor det tar tid, skjønner du. I hvert fall for noen av oss.