God første søndag i advent! Her hos meg er det stille i huset og mørkt ute fortsatt. Jeg har ikke tent det første adventslyset enda, for jeg tenkte jeg skulle vente til noen andre sto opp. I mellomtiden nøyer jeg meg med lampelyset, og spiser min morgenyoghurt med litt blogging til.

I går var vi på 60-års lag hos en meget fargerik slektning. Når han samler til fest, er det det nærmeste jeg føler jeg har kommet Kristiania-bohemen i levende live. I hans store og trekkfulle leilighet på Skillebekk stuer han inn så mange unge og gamle som arealet tåler, og en halv gang til. Så setter han fram særdeles rikholdige mengder børst, en diger gryte med noe godt og en haug hjemmebakt flatbrød. Og så er det fest. Eller blotsgilde. Eller litterær salong. Det føles som alt dette.

I går var ikke noe unntak. Og som det sømmer seg i sekstiårslag var det taler. Mer spesifikt jubilantens mor, som fremdeles er med oss. Hun er en meget staut frue fra Voss, som har en dialekt som synger og en dugelig utestemme.

Hun forærte sin sønn en kokebok med tradisjonsmat. (Den ble sendt på rundgang i stua, og inneholdt et ualminnelig høyt antall varianter av lefser, sveler og kling.) Og en takke. Jo, en lefsetakke. En skikkelig stor en også. Jubilanten løftet den høyt over hodet så alle fikk se – han er kanskje seksti, men absolutt ingen svekling, for å si det sånn.

Moren talte varmt om tradisjonsmaten, om kvinnefellesskapene i bygde-norge og bakstedagene der kjerringene står skulder ved skulder og svetter over svelene. På Vossamålet ble det rent som en eventyrfortelling, der det anget av ysting og støl.

Og varm av vin og gryte lot jeg meg gladelig rive med. Det er jo selve den urnorske matromantikken dette; melkesjokolade-kuene på beite, den fjellfeite mjølka og smøret som perler. Rømmegrauten og fenalåret. Fjellørreten og mandelpotetene. Og jeg elsker det!

Jeg elsker det så mye at jeg ofte får lyst til å prøve. Jeg har tross alt både gård og seter selv, og av og til leker jeg med tanken på å leve det bonderomantiske bygdelivet. Det går imidlertid fort over. For de bøndene jeg kjenner har en hverdag som jeg vet er veldig langt fra romantisk.

Men en liten smak av gårdskjerringlivet kan jeg få. For her jeg sitter i morgenkåpa, så har jeg faktisk allerede et brett med canneller i ovnen, og et annet klar til å gå inn. Pluss at jeg har satt en gjærdeig til heving.

Canneller, i fall du lurte på hva det er. OK, det heter egentlig Caneles de Bordeaux, vi bare fornorsker navnet.

I dag er det nemlig to forskjellige bordsetninger her hos oss. Først kommer datter av en gammel venninne på brunsj sammen med sin nye kjæreste. De skal få hjemmebakt brød med skinke og eggerøre, ostefat og altså caneller. Med Lìf Laga epleslang-most fra Groruddalen å drikke til. Og så har jeg noen vaktelegg og noe røkt sild fra Reko-ringen, som jeg tenkte å prøve på dem.

Deretter skal Jakobs bror få fødselsdagsmiddag hos oss. (Hele den familien har fødselsdager i desember. Det er veldig upraktisk med jul og alt, men sånn er det altså.) Han skal få Stangekylling med ovnsbakte rotgrønnsaker og iskake. Og canneller til kaffen der også. Pluss en hjemmebakt krydderkake med ingefær og glaserte pekannøtter på toppen. Den bakte jeg i går kveld, etter sekstiårsdagen.

Jeg tenkte det faktisk før vi gikk i går, at alle i jubilantens del av familien er enten lærere eller hotellfolk. Jakob og jeg snakket om det på vei hjem. Og det slo meg ikke før senere at jeg egentlig er en av dem selv. For jeg står jo og underviser på en daglig basis, og jeg elsker å fylle huset med gjester i helgene. Jeg tar riktignok ikke betalt for det siste, men det er noe med vertskaps-rollen som føles veldig naturlig for meg.

Så kanskje eplet ikke faller så langt fra stammen, egentlig. Og kanskje det er noe av det positive med den norske folkeflyttingen fra bygd til by at vi som dro (eller er etterkommere av de som dro) kan beholde de hyggelige delene av tradisjonene, men slippe de mest slitsomme. Og så trenger vi å gjøre forholdene levelige for de som ble igjen også.

Men enten du baker selv, eller kjøper i butikken (begge deler bidrar til å holde økonomien i gang, så jeg moraliserer ikke!) så må det kaker til nå før jul. Og mine er straks klare.

Neste gang tror jeg imidlertid at jeg skal kle på meg før jeg drar i gang. Morgenkåpe med meldryss kler ikke noen, for å si det sånn.

God advent!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *