Husker du hun kjerringa som alle syns var skikkelig sur og gretten? Hun som blandet seg borti alt og alle, og stadig skulle kjefte? – Jeg er blitt henne!

Jeg oppdaget det her forrige uke. Jeg skulle på Meny og handle middag som vanlig, og så utenfor inngangen sto et ungt par med barnevogn. De sto rett ved siden av en søplekasse. Moren åpnet en brusflaske (sånn som krever flaskeåpner), og bruskorken spratt av og falt på bakken. Uten å verdige den et blikk, rakk hun flaska til partneren og så trillet de avgårde.

Før jeg kunne stoppe meg selv, så satt jeg et strengt blikk i moren og utbrøt skarpt: – Syns du virkelig at den korken bare skal ligge der? Seriøst? (Det var nesten så jeg sa «serr???» bare sånn for å prøve å snakke på deres nivå, liksom.)

Jeg vet ikke om de ikke hørte meg eller bare valgte å late som ingenting. Uansett strente de bare videre. De fniste sikkert litt seg imellom, men de snudde seg ikke.

Så jeg gjorde det alle sånne kjerringer gjør i den typen situasjon: Plukket opp korken selv, demonstrativt, og passet på å overspille litt hvor stiv jeg var i knær og rygg når jeg bøyde meg for å ta den opp. Så kastet jeg korken i søplekassa, og utvekslet «ungdommen-nå-til-dags»-blikk med en eldre herre som hadde sett det hele.

Det var da jeg skjønte det: Nå har jeg blitt den kjerringa! Hun som blander seg borti og irettesetter vilt fremmede på gata. Hun som kjefter og smeller og maser. Hun er meg!!!

Det var litt av et sjokk, egentlig. Men puslespillbrikkene falt langsomt på plass i hodet mitt. De gangene jeg hoster demonstrativt når folk røyker i leskuret på trikkeholdeplassen! Nabo-oppslagene i oppgangen! Måten jeg veiver og skjenner med pekefingeren på folk som kjører inn i gata her mot kjøreretningen! Og alle de gangene jeg har kjeftet på folk som sniker i kassakø! (Unntatt når jeg gjør det selv, altså.)

Det er ikke tvil om det. Jeg er blitt den kjerringa!

Og jeg lurer på hvorfor? – At tida går er nå så sin sak, men jeg tror ikke det er alderen alene som gjør utslaget. Jeg syns det er verre med personlighets-transplantasjonen!

For jeg har da aldri vært sur og kjeftete jeg? – Jeg som smiler både fysisk og med emojis i alle sammenhenger, som er positiv og glad og elsker livet? En gang var det tross alt meg som slapp søppel på bakken og røykte overalt og syns kjeftekjerringa var en pest og en plage. Det er ikke så mange år siden heller. Eller vent … det var vel før Marius ble født, kanskje, så minst 25 år da … men det føles ikke så lenge siden, i hvert fall.

Men det er bare det at det ikke er noe fint. Med søppel og sånn, mener jeg.

Det er tross alt veldig lite pent med plast og papir som slenger over alt, og røyking er jo ikke innafor der andre ferdes lenger, og gærne folk i trafikken er en fare for både seg selv og andre , og …!

Oooops! Det er kanskje ikke bare at tida har gått. Det er kanskje at jeg faktisk har skiftet mening også. Eller egentlig at det som jeg i ungdommen så på som helt uviktig visvas over tid har vist seg å være … ikke så uviktig likevel.

Det spiller faktisk en rolle hvordan man oppfører seg overfor andre mennesker.

Man kan faktisk ikke bare ta seg til rette overalt. Det noen kaster på bakken må andre plukke opp, og det å bare gå ut fra at noen andre skal rydde opp etter en er bare … egoistisk. Dumt. Tankeløst. Hensynsløst.

Jeg liker ikke hensynsløse mennesker. Ikke arrogante kjekkaser heller. Når jeg tenker meg om så har jeg vel egentlig aldri gjort det. Jeg har bare fått lavere terskel for å trenge meg på og kommentere andres adferd. Sånn går det når man blir gammel nok.

Dorothy Sayers sa det slik: “Time and trouble will tame an advanced young woman, but an advanced old woman is uncontrollable by any earthly force.”

OK, men kanskje jeg bare skal omfavne det, da. Det er liksom meg i et nøtteskall: Finnes det ingen vei utenom, kan vi like gjerne gå helhjertet inn for saken. Så herved omfavner jeg min indre kjeftekjerring! Noen må tross alt holde en viss standard her i verden!

Så da erklærer jeg meg like godt som kjeftekjerring og stolt av det! Heretter skal jeg slå ned på søppelkasting, køsniking, drosjejuks, varmesløsing, nattebråk, feilparkerte sparksykler og ulåste oppgangsdører hver gang jeg ser det. Det gjør jeg egentlig allerede – forskjellen er at nå er jeg blitt bevisst på det.

Så bråkjekke ungdommer og frekkaser får bare passe på! – Jeg kommer snart til et nabolag nær dem!

(Og jeg vet den hemmeligheten som de ikke kommer til å oppdage før om mange år: Når de bare venter lenge nok, så blir de sånn selv også!)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *