Det skjer liksom noe med folk når de kommer i femtiåra. For veldig mange er da ungene voksne nok til å klare seg selv, karrièren er på stell, økonomien er ryddig og scenen er satt. For den andre ungdommen.

Det er litt sånn briste-eller-bære tid. Noen oppdager at de ikke lenger har noe å si til hverandre når ungene ikke er der. Andre oppdager at de da kan ta opp tråden på den samtalen som glapp da livet tok over.

Jakob og jeg hører til den siste kategorien. Vi fikk en skikkelig ny oppblomstring da sønnen vår flyttet hjemmefra i 2017, og vi endelig kunne gjøre nøyaktig hva vi ville igjen, i alle rom i huset …

I tillegg har vi funnet igjen gamle venner. Eller, det har jo vært en gradvis prosess. Vi hang sammen da ungene var små også, men da var det liksom stort sett pannekaker og Tusenfryd det gikk i. Jeg husker fortsatt øyeblikket da vendepunktet kom:

Det var en deilig sommerkveld, sånn rundt 2013 eller deromkring. Vi hadde gode venner på besøk, og satt ute på balustraden hos oss og drakk vin (alltid en populær syssel!). Klokka var omtrent elleve på kvelden, og natta var fløyelsmyk. En summing av småprat fløt opp til oss fra utestedet vi deler bakgård med. Det anget av magnolia og solvarm asfalt, og Oslo der ute var på sitt aller, aller mest forlokkende.

En venninne satte ord på det: «Nei, nå skulle vi jammen meg dratt på byen!». Flere, inkludert meg, åpnet munnen for å svare varianter over temaet «ja, men det kan vi jo ikke», og så slo det oss som en slags kollektiv innsikt: Det kunne vi egentlig helt fint! Ungene var over alle hauger og passet seg selv. Det hadde de egentlig gjort lenge. Vi kunne gå akkurat hvor vi ville! Gjøre hva vi ville! Vi var fri igjen!!

Ikke misforstå. Mammarollen har gitt meg større gleder enn jeg ante at fantes. Men det står ikke til å nekte at mammarollen også har sine klare begrensninger.

Og nå var begrensningene faktisk borte! Som en hest bundet til en plaststol satt vi der i sommernatta og innså plutselig at det bare var å snu seg og gå. Gå hvor vi ville. Bli ute så lenge vi ville. Sjangle hjem i grålysninga. Bli i senga til middagstid neste dag. Tjo ho!! Med ett var vi 16, snart 52, alle sammen.

(Her er forresten memet, hvis du ikke tok den referansen i forrige avsnitt:)

I årene som fulgte har vi utforsket varianter av den andre ungdommen. Vi fant ut at vi likte å reise sammen, så vi har tatt noen turer. Vi liker å gå på byen, så det gjør vi ofte. Vi liker oss på barer og restauranter og i demonstrasjonstog, så alt dette hiver vi oss på med ny-ungdommelig fryd.

Noen av gjengen, gatelangs i Oslo
Noen av gjengen, ute i verden på tur

Faktisk så liker vi nå alt det vi likte i tjueåra. Vi kjente hverandre den gangen også, de fleste av oss. Og forskjellen på den gang og nå er at nå har vi bedre råd. Hurra!

Før spleiset vi på en halvliter på deling. Nå spleiser vi på en kasse cremant. Før bodde vi på gulvet hos venner. Nå leier vi store villaer med et soverom til hver. Før gikk vi på Syverkiosken og kjøpte pølse. Nå går vi på Chez Colin, og krangler om den er bedre enn Bon Lio eller ikke. Og så tar vi en tur på Syverkiosken også av og til, forresten, bare for nostalgiens skyld.

Ikke at vi er alt for nostalgiske, forresten. Vi er ikke helt der enda at alt var bedre før. Tvert imot er vi skjønt enige om at det meste er bedre nå. Vi husker Oslo før jappetida, da Ullevålsveien så ut som Albania (dengang) på en dårlig dag. Vi husker Oslo før maten ble god, den gang butikkene hadde hele tre forskjellige brødsorter til salgs. (Loff, alminnelig brød og helkorn, hvis du lurer. Alle tre smakte papp.)

Men vi syns også at det må være måte på. Ungene våre har et femtitalls varianter av legninger og identifiseringer de må velge mellom når det gjelder hvem de liker å kose med. I vår tid var det bare tre; hetero, homo og bi. Det var vanskelig nok det, for mange.

Og la oss ikke starte på politikk! Vi kan ikke fatte og begripe hvordan den oransje gærningen kunne bli valgt i USA! Ikke hvordan Høyre kunne tillate FRP i regjering her hjemme heller, forresten. Vi husker den gang Gro og Kåre diskuterte på TV, og avisredaksjonene stoppet de mest rabiate leserbrevene før de kom på trykk.

Så kort sagt: Alt er bedre nå, unntatt politikken. Den kunne godt ha stoppet et sted på søttitallet. Eller, egentlig ikke, for verden går videre. Og ingen av oss ville vært #metoo og sosiale medier foruten.

Det å være i bonusalderen, som vi er nå, betyr gjerne at man har mer tid, mer penger, større frihet og sterkere posisjoner. Dessuten gir man mer blaffen i hva andre syns og mener. Så flere av oss gjør ting vi alltid har hatt lyst til å gjøre. For en fantastisk luksus!

Selv begynte jeg jo å lage smykker. Det er virkelig noe jeg eeeeelsker å sitte og pusle med, nå som jeg faktisk har tid å pusle bort.

Jakob, for sin del, bestemte seg for å begynne å spille bass da han fylte 50. Det at han ikke hadde spilt noe instrument siden tubaen i skolekorpset heftet ham ikke det minste. Han kjøpte seg bare en bass og begynte å lære.

Jakob på Øvingshotellet. Sjekk ut bandet Stabeis for mer info!

Nå, syv år senere, spiller han i to forskjellige band, og elsker det! Han blir kanskje ikke like god som om han hadde startet tredve år før, men det er heller ikke poenget. Poenget er å gjøre noe man har lyst til, og ha det gøy med det.

Eller hva med venninne Benedikte, AKA Benny? På dagtid rådgiver i utdanningspolitikk, på kveldstid putedesigner. Og hvorfor ikke? (Hun lager kjempefine puter, forresten. Du kan se noen av dem her.)

Jeg mistenker at det er ganske mange rundt i landet som er som oss. Sykepleiere som underviser Yoga, lærere som håndlager økologisk såpe, bønder som har kunststudio i gamlelåven. Og jeg er villig til å vedde på at prosentandelen som driver med sånt er høyere over 50 enn under.

Så her er en skål for alle oss som bare har bestemt oss for at det aldri er for sent å oppfylle drømmer; at det aldri er for sent å lære noe nytt. Livet går ganske fort, og hvis du føler at du er ferdig utviklet, så er du egentlig bare ferdig.

Skål for den andre ungdommen!


Få varsel om nye blogginnlegg:

Bli med i samtalen

7 kommentarer

  1. Du kan få sagt det Nina! Veldig bra skrevet og morsomt å lesekjenner meg igjen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *