Hei. Jeg heter Nina Furu. Eller, egentlig heter jeg Nina Elise Furu, det er bare at jeg aldri har brukt mellomnavnet mitt. Alle som kjenner meg vet dette, så når noen ringer og sier «Hei, er det Nina Elise?» så skjønner jeg at det er en selger og kan si at jeg ikke er hjemme.

Nina Furu har fungert bra for meg som navn så langt. Faktisk har Nina Furu oppnådd en hel del. Hvis du jobber med digitale medier, nettmarkedsføring, webkommunikasjon eller noe lignende, er sjansen stor for at du har hatt en av bøkene mine i studiet ditt, har vært på kurs med meg, eller kanskje har hørt meg snakke på en konferanse eller to. Kort sagt: Nina Furu funker.

Nina Furu på bransjefest – her med bransjekollega Astrid Valen-Utvik

Nina Elise Furu funker ikke like bra, dessverre. Da jeg begynte på skolen var det også en annen jente i min klasse som het Nina, og siden jeg hadde et mellomnavn i tillegg ble jeg hetende Nina Elise.

Nina Elise var ganske forsagt og engstelig av seg. Nina Elise syns at andre barn var skumle, og fikk en lapp som gjorde at hun fikk lov til å være alene på baksiden av skolen i friminuttene. Nina Elise levde i frykt for å bli sittende fast i heisen, og var kjemperedd for han gutten i 4. etasje. (Han ble dømt for drap noen år senere, så ryggmargsrefleksen var nok riktig akkurat der, i hvert fall.)

Nina Elise hadde det ikke særlig gøy de første årene på skolen. Nina Elise var enebarn med svært godt voksne foreldre, og syntes andre barn bråkte for mye og leste for lite. Det tok noen år før jeg fikk fotfeste.

Men etter hvert tok jeg grep og kunngjorde at jeg heretter bare ville bli kalt Nina. Jeg begynte å røyke og drikke og henge med de kule folka i klassen. Derfra gikk det bare oppover.

Nina og Nina Elise ble på en måte to forskjellige ting. Nina var alt jeg ville være; Nina Elise var det jeg ikke helt ville vedkjenne meg, men som likevel var der.

Nina var tøff og kul, syntes jeg selv i hvert fall. Nina drakk seg full på Danskebåten, dro på språkreise til England, begynte på Katta og jobbet med skoleavisa. Det var Nina som begynte å bruke herrejakker og slips og prøvde å stikke sikkerhetsnåler gjennom kinnet da punken kom. Og så var det Nina Elise som syntes at det gjorde skikkelig vondt, og at det egentlig var ganske koselig å spise grillkylling med potetgull sammen med mor og far på lørdagskvelden.

Nina hadde oppdrift og framdrift. Nina var ikke redd for å snakke i forsamlinger, drive politisk oppvigleri og starte egne selskaper. Ikke uventet gikk det ganske bra med Nina. Unntatt når det ikke gikk så bra. Men da brevene fra Skifteretten kom, sto det Nina Elise Furu på konvolutten. Så Nina Elise gikk konkurs et par ganger. Heldigvis lot ikke Nina seg stoppe av det.

Punke-Nina gjorde comeback med en liten gjesteopptreden sammen med Christine Calvert i Strømstad i 2017

Ellers har Nina og Nina Elise levd sammen ganske greit i årene som har gått. Nina fant en skikkelig bra fyr, og han likte Nina Elise også – eller tok henne bare med på kjøpet. Han har et mellomnavn selv. I høst har han og jeg holdt sammen i 40 år, så noe må vi uansett ha gjort riktig.

Sønnen vår er 24 nå, firmaet vårt blomstrer, og Nina Furu har egentlig fått alt hun har ønsket seg og mere til. Det kan man forresten tydelig se om man følger meg på sosiale medier.

Som alle andre hvite, middelaldrende kvinner bruker jeg nemlig Facebook (og litt Instagram) til å vise fram det perfekte livet mitt. Som jeg pleier å si i et forsøk på selvironi når jeg underviser: «Ikke et vinglass skal forbli udokumentert». Spesielt ikke om det nytes på en terrasse med vinranker oppover veggene og Middelhavet blinkende i bakgrunnen. Eller på St. Christophers Place i London, som her:

Typisk Facebook-bilde av meg

Og alle disse bildene er sanne. De er bare ikke HELE sannheten.

For jo eldre jeg blir, jo mer kommer Nina Elise tilbake til meg. Hun driver med ting jeg ikke har hatt tid til å fokusere på før nå, og hun har gjort det hele tiden.

Jeg er det du ser på Facebook, det du ser i klasserommet, det du ser i bøkene og det du ser på konferansescenen. Og så er jeg mer, og noe helt annet enn det. Noe mye mer politisk, mye mer åndelig, mye mer kreativt og mye mer sårbart. En side av meg som jeg vanligvis ikke ønsker å vise fram så mye. En side av meg som normalt er forbeholdt familie og nære venner.

Én dimensjon av dette er at jeg lager smykker. Det begynte jeg egentlig med fordi jeg ikke fant ting jeg likte i butikkene, og begynte å lage smykker til meg selv i stedet. Enkelte venner likte det jeg lagde, og ville ha maken, og så ballet det på seg.

Utdrag fra Instagram-profilen til Glimre Smykker
Et utsnitt fra Instagram-profilen til Glimre Smykker

Jeg har alltid hatt en kremmersjel. (Jeg tror det ligger i familien. Det er mange butikkeiere og andre gründere i slekta mi.) Så jeg klarte liksom ikke helt å la være å gjøre business på det heller, selv om jeg har vært nøye på å holde hovedfokuset på Webgruppen. Men en stund fikk du kjøpt Glimre-smykker i flere forskjellige butikker rundt i Norge. Og jeg var nøye med å fronte merkevaren og produktene, absolutt ikke mitt eget navn eller ansikt.

Jeg har til og med brukt Instagrammen til Glimre som eksempel når jeg underviser. Som regel nevner jeg ikke at det er min egen profil. Litt fordi det distraherer fra det som er hovedpoenget med å vise eksempelet. Men mest fordi jeg er flau.

OK, jeg sa det. Helt ærlig: Jeg er flau. Jeg vet ikke helt hvorfor heller, for det er jo ikke noe galt i å lage smykker. Det bare føles så … sårbart, kanskje. Og litt teit og forvirrende, siden folk allerede kjenner meg som Nina Furu, norges web-bestemor (for å sitere min egen Linkedin-profil). Nina Furu, smykkemaker, det passer liksom ikke helt. Dessuten er det ingen som har hørt om henne.

Så én dimensjon er Glimre. Men det finnes fler: Jeg har nemlig alltid vært interessert i meditasjon og åndelig/sjelelig vekst. Jeg begynte å meditere allerede da jeg var 14-15, og har gjort det av og på mesteparten av livet.

I 2015 fikk jeg muligheten til å dra på retreat med Deepak Chopra i California (en fantastisk opplevelse!). Der fikk jeg mitt personlige mantra, og siden har jeg meditert daglig. Og jo mer jeg mediterte, jo mer føltes det riktig å dreie den kreative virksomheten min i en åndelig retning.

Når jeg skulle finne på et navn til dette brandet, datt ordet Elyse ned i hodet på meg. Det var ikke før et par dager senere at det slo meg hvor nært det var mellomnavnet mitt. Denne siden av meg var Nina Elise og Nina Elyse. Og sånn ble Elyse Spiritual Jewellery født:

Utfrag fra Instagram-profilen til Elyse Spiritual Jewellery
Utdrag fra Instagram-profilen til Elyse Spiritual Jewellery

Elyse-brandet viste seg å være salgbart på forskjellige alternativmesser, så jeg begynte å stå der. For eksempel har jeg stått på Alternativmessen i Drammen mange ganger. Elyse er også innkjøpt av bokklubben Energica, så chakra-armbåndene mine sto i medlemsmagasinet der i fjor vår. Og så prøvde jeg meg som utstiller på den store alternativmessen på Lillestrøm i fjor høst; Body Mind Spirit. Det gav mersmak, så dit skal jeg igjen i år. Jeg skal til Drammen igjen til høsten også.

Detalj fra stativet med meditasjons-malaer som jeg lager

Men jo mer jeg sto på messer og markeder og solgte smykker, jo oftere skjedde det at noen kom forbi som hadde vært på kurs. Noen som kjente Nina Furu og ble ganske forbauset over å møte Nina Elyse sånn helt plutselig. Når slike møter skjedde ble jeg alltid litt satt ut, men jeg måtte jo bare innrømme at jo, jeg var hun Nina Furu som de hadde sett på Facebook. Og så sto jeg her og solgte smykker.

«Det er godt å gjøre noe litt mer håndfast innimellom» ble standardkommentaren min i sånne situasjoner. Det fikk det liksom til å høres litt mer sammenhengende ut.

For spriket har plaget meg. Jeg er liksom først og fremst web-Nina og så skal jeg plutselig være smykke-Nina og alternativ-Nina i tillegg. Og jeg har ikke engang begynt å snakke om matfrik-Nina, slanke-Nina, miljø-Nina, penge-Nina, grunneier-Nina, mamma-Nina og raddis-Nina.

Ikke at noen andre setter meg i bås, altså. Jeg bare klarer det veldig fint selv. For jeg er nemlig også matrisehue-Nina, som snakker varmt om klare konsepter, separate målgrupper, klare tilpasninger og tydelige profiler.

«Alt for alle er ingenting for noen. Våg å være noe for noen, selv om det betyr at du blir ikke noe for andre», sier web-Nina ofte når hun underviser.

Men web-Nina er ikke hele Nina. Akkurat som alternativ-Nina ikke er hele Nina. Ikke slanke-Nina heller, eller penge-Nina. Alle disse Ninaene er fasetter av meg, og ingen av dem er hele meg alene.

Og jeg har kommet fram til at jeg ønsker å være hele meg. Jeg ønsker å gi meg selv tillatelse til å være hele meg. Tøff og sjenert, moden og barnslig, uredd og engstelig, men meg. Hele meg.

Og jeg har lyst til at folk som ser meg skal få se meg som mer enn web-Nina alene. For web-Nina er en halvsannhet. (Selv om jeg fortsatt har tenkt å la det være henne som holder kurs i Webgruppen, altså.)

Så det er det denne bloggen er: En blogg for å være hele meg. For den prosessen det er å komme ut av skapet som en mangefasettert person. Og for å tillate meg å gjøre noe av det beste jeg vet, nemlig å skrive. Ikke bare om web, men om alt. Alt som interesserer meg, og det er egentlig ganske mye.

Og stikk i strid med mine egne råd er denne bloggen ikke et konsept. Den er et anti-konsept; den er alle mine konsepter i ett. Som kanskje betyr at det er et konsept likevel, men at konseptet i så fall er meg. Hele meg.

Så hva annet kunne bloggen hete enn hele navnet mitt? Nina Elise Furu.

Jeg vet allerede en del temaer jeg har lyst til å skrive om, men dette er ikke en temablogg. Jeg har allerede en temablogg, eller fagblogg. Den heter Nina Furu og handler om webkommunikasjon, digital markedsføring, sosiale medier og alt det som er dagjobben min. Dette er en blogg for resten.

Dette er en blogg forresten. I ordets rette forstand. En digital dagbok. En blogg fra mitt liv. Hans Jæger sier det i Anarkiets Bibel: Du skal skrive ditt liv. (Hei, der var jammen meg litteratur-Nina også.) Jeg har tenkt å ta ham på ordet, endelig.

Jeg aner ikke om noen har lyst til å lese denne bloggen. Jeg vet bare at jeg har lyst til å skrive. Det er et godt sted å starte.

Bli med i samtalen

12 kommentarer

  1. Hei til hele deg! Takk som deler enda mer, for du har alltid vært raus 🙂 Klem fra en annen Nina

  2. Jeg har definitivt lyst til å lese denne bloggen. Kjente meg igjen i mye. Flott innlegg! Gratulerer med ny blogg! Heia, heia!

  3. Så gøy å bli kjent med flere sider av deg – En av de mest fargerike personene jeg vet om

    Jeg gleder meg til å følge bloggen

  4. Kjempebra! Fortsett! Alle fasetter er like verdifulle. Du er ingen endimensjonal karakter, så presenter hele pakka. Du er verdifull.

  5. Hei Nina!
    Er det ikke deilig å bli så voksen at man skjønner at vi har mange fasetter, og disse fasettene må skinne sammen for å kunne være en hel diamant.
    Jeg husker deg best som Nina, og at jeg ble hetende NinaWiker.
    Bloggen din brakte mange minner tilbake. Takk!

    1. Det var veldig hyggelig å treffe deg igjen i voksen alder her for et par år siden! Du er jo virkelig midt i skapelsen av Nina/Nina Elise du!

  6. Så bra og levende skrevet.
    NB: Du er ikke web-Nina, smykke-Nina eller alternative-Nina, du er kule-Nina, alltid vært, vil alltid være!

    …og kule folk, det er ikke du du trodde var kule på videregående, de med Ford Escort og New York Yankees caps eller de med mange følgere på Insta. De er de som gir f**n i hva andre mener og gjør akkurat det de har lyst til 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *