Jeg elsker netthandel! Det fungerer kjempefint, og særlig i koronatid er det behagelig å shoppe fra sofakroken og få varene hjem. Men det finnes dessverre også en del smartinger i bransjen som opererer med ganske underhånds metoder.

Dette blogginnlegget handler om dem. De fleste av dem er ikke norske, de er ikke store og veletablerte, men de er ute etter pengene dine, og de vet hvordan de skal gå fram. Her er noen av de vanligste lurendreierne:

Drop-shipperne

Vi starter pent: Drop-shipping er ikke det verste lurendreiertrikset. Faktisk så finnes det en godt organisert og langt på vei legitim del av netthandelsbransjen som er lagt opp til nettopp drop-shipping som distribusjonsmetode. Men i siste instans betyr det at kunden betaler mange ganger så mye som produktet egentlig koster, uten at det kommer produsenten til gode.

Drop-shipping betyr altså at produsenten av en vare (gjerne i Kina eller andre lavkostland) sender varene enkeltvis direkte til nettbutikkens kunder, uten at butikken behøver å holde lager selv. Dermed kan hvem som helst starte en nettbutikk, uten verken å importere, fortolle, holde lager eller noe som helst.

Alt man trenger å gjøre for å starte nettbutikk med drop-shipping produkter, er å sette opp en nettbutikk-fasade og drive markedsføring ut mot kundene. De bakenforliggende systemene, som i mange tilfeller er veldig godt automatisert, ordner resten.

Du vil dermed ofte se annonser i nyhetsfeed, gjerne på Instagram, for enkeltprodukter som utgir seg for å være butikkens egne, men som i virkeligheten drop-shippes. Butikken gir seg ut for å være amerikansk eller europeisk, men varene sendes fra Kina. Eksempler på produkter jeg selv har sett solgt slik er magnetiske løsvipper, aloe vera leppestift, håndvesker, flisrens og kull-tannpasta.

Hvis du klikker deg inn på annonsen, vil du oppdage at varen har en kurant pris i forhold til norsk prisnivå. Den fargeskiftende Aloe Vera-leppestiften var til salgs for $ 14,90, altså rundt 150 kroner. Prisen oppgis alltid som tilbudspris, gjerne med en super rabatt, ofte 50 % eller deromkring, uten at den noen gang er solgt til den høyere prisen. (Dette er jo villendende markedsføring, og ikke tillatt i Norge, men her snakker vi om selskaper som ikke forholder seg til slike bagateller.) Husker jeg riktig, sto Aloe Vera-annonsen med pris som var «før $ 29,90 nå kun $ 14,90». På toppen av dette tilbys du ofte fri frakt.

Hvis du ønsker å kjøpe den til denne prisen, er det jo ikke noen stor skade skjedd. Du har sikkert råd til det. Men hvis du ikke har lyst til føle deg lurt, kan du jo gjøre et kjapt søk i AliExpress-appen og finne ut hva varen egentlig koster.

Når det gjaldt leppestiften kostet den altså i virkeligheten 7 kroner og 40 øre:

Det var til og med de samme bildene på produktet i appen som i annonsen, og de fleste leverandørene i AliExpress sender også med fri frakt.

Så hvordan vet du at en nettbutikk driver på denne måten? – Selv er jeg platinum-kunde på AliExpress, så jeg kjenner liksom igjen bildestilen og følelsen. I tillegg er jeg med i flere internasjonale netthandelsgrupper på nettet, der det også finnes massevis av drop-shippere, så jeg hører hva de snakker om av trendprodukter, salgsmetoder og så videre. Dermed kjenner jeg det ofte igjen når jeg ser det. Og når jeg søker finner jeg altså alltid nøyaktig det samme produktet i Kina (samme produsent, samme leverandør, samme produktfotos) – til en liten brøkdel av prisen.

Så jeg anbefaler deg simpelthen å sjekke. Om nødvendig heller en gang for mye enn en gang for lite. Legg merke til hva produktet kalles i annonsen («magnetic eyelashes», «aloe vera lipstick» …) og gjør et kontrollsøk. Jeg lover at du kommer til å bli overrasket over hva du finner.

Som sagt, dette er ikke så veldig ille. Du betaler for mye – ofte veldig mye for mye – og du blir forbauset over hvor lenge du må vente på leveransen. Du slipper heller ikke unna fortolling, mva og fortollingsgebyr når varen kommer til Norge, selv om det fortsatt praktiseres liberalt med de minste pakkene. Men i hovedsak er i og for seg ingen større skade skjedd.

Det som plager meg mest, de få gangene jeg selv har gått på drop-shipping-limpinnen, er egentlig den ubehagelige følelsen av å ha blitt lurt. *Duh!* liksom. Jeg burde skjønt det! Men her er en gjeng som jeg syns er verre:

De falske korona-ofrene

Det begynte egentlig med at jeg la merke til at flere av de sponsede postene jeg fikk opp i nyhetsfeeden min hadde formuleringer med nesten nøyaktig samme ordlyd, selv om de kom fra tilsynelatende forskjellige sider/nettbutikker. Her er ett eksempel:

De to eksemplene over er begge annonser jeg har fått opp på Facebook denne uken. Legg merke til at teksten er den samme, selv om det liksom er to forskjellige butikker; Copcay og TwoFreeStyle. (De merkelige navnene er del av bildet her, siden de som driver slike sider som dette stadig blir sperret på Facebook og starter opp igjen med nye navn og nye sider. Begge sidene over ble opprettet i juli 2020 – de er altså helt nye.)

Men nei, de er ikke i ferd med å legge ned, og de er nok ikke mer rammet av Korona enn de fleste andre. Ikke jobber de med håndlagde produkter heller, med mindre sweat shops kan kalles håndlaging. De har bare funnet en retorikk som fungerer, og så spiller det liten rolle om utsagnet er riktig eller ikke.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg syns i hvert fall at dette er temmelig stygt i den situasjonen vi alle står i om dagen.

Data-hamstrerne

This time it’s personal: Jeg hater folk som ikke kan si i klartekst hva produktet deres koster! Det er mange forretningssystemer som fungerer slik – det står ingen pris på websidene, men du kan fylle ut et skjema og så skal de gi deg et pristilbud.

Business-to-business kan jeg til nød forstå en slik strategi. Rettet mot privatpersoner, derimot, syns jeg det vitner om lite etisk forretningsførsel.

Her er en annonse jeg fikk opp i feeden min i dag morges:

Som skribent ble jeg mildt interessert, og som kursleder er jeg dessuten alltid nysgjerrig på å se hvordan andre driver nettkurs. Så jeg klikket på knappen:

Landingssiden var i og for seg fin den. Det var en laaaaaaang side med masse, masse retorikk – noe som er vanlig når man prøver å overtale folk til å gjøre noe som koster en del. Men det var det, da. Hvor mye kostet det egentlig?

Det sto ingen pris noe sted på den lange, lange siden. Men det var en knapp der:

Jeg vet hvordan nettannonsering fungerer. Jeg vet at når jeg klikker på ting, så kan annonsøren legge informasjonskapsler på maskinen min og vise meg annonser senere. Så normalt så klikker jeg ikke mer enn jeg må. Men her ville jeg altså gjerne vite prisen. Så jeg klikket.

Fikk jeg oppgitt prisen da? – Nei! Men jeg kunne fylle ut et kontaktskjema, og så kan jeg jo bare håpe at jeg ville fått oppgitt en pris i neste trinn dersom jeg hadde gjort det:

De passer på å fortelle meg at jeg kan få pengene igjen, da. Men altså: Alt jeg vil er å vite hvor mye dette kurset koster. Jeg gadd ikke å oppgi epostadressen min. Jeg vet hvordan det fungerer, og jeg vet at firmaet da ville sendt meg en automatisert serie med eposter som er ment å overtale meg til å melde meg på det jeg nå er helt overbevist om at er et kjempedyrt kurs.

Jeg vet fortsatt ikke hvor mye kurset koster. Jeg skrev en kommentar på annonseposten og spurte, og sa at jeg ikke ville gi fra meg navn og epostadresse bare for å få vite en pris. Jeg har ikke fått noe svar enda.

Er disse som en del andre annonsører, så kommer jeg ikke til å få noe svar heller. Jeg kommer bare til å få kommentaren min slettet.

Men altså: Selger du noe som helst, enten det er varer eller tjenester, så gjør du lurt i å fortelle de potensielle kundene dine hva det koster. Og det å forlange kontaktinformasjon for den opplysningen syns jeg er for drøyt. For dataene mine får du aldri!

(OK, den siste setningen der var bare kjekkaseri, egentlig. Jeg blindklikker på «godta» på hvert eneste cookievarsel jeg snubler over jeg som alle andre. Så dataene mine er det ganske mange som allerede har, og hva de bruker dem til aner jeg oppriktig talt ikke. Jeg bare liker ikke følelsen av å bli utpresset.)

Løgnerne

Har du noen gang hørt om at historiefortelling selger? Det er nemlig sant! Hvis du får en omstendelig historie om hvordan produktene ble til, hvordan folkene jobber på fabrikken, hva som motiverer gründerne og hvilke verdier bedriften heier på, så blir du mer tilbøyelig til å kjøpe et produkt.

Her er et (helt ikke-løgnaktig!) eksempel på historiefortelling fra saftprodusenten Lerum. De mener at historien deres er så viktig at de til og med lar den få dominere hele forsiden på nettstedet:

Dette er helt fint! Jeg har ingenting imot Lerum, og jeg syns det er en hyggelig historie de har. Dessuten gjør historiene deres at jeg får en varm og god følelse når jeg kjøper syltetøy.

Men det meste som kan brukes kan også misbrukes. Og jeg har sett noen annonser på Facebook som forteller en veldig omhyggelig konstruert, fullt illustrert historie som er blank løgn fra ende til annen.

Dessverre har jeg ikke noe eksempel å vise deg, for jeg har ikke fått tatt skjermskudd av det. Og selv om jeg hadde fått tatt et bilde, ville det ikke illustrert det jeg sier særlig bra, ettersom alle de annonsene jeg tenker på er videoer.

De er videoer som forteller en historie. Formatet er som regel stillbilder eller korte videosnutter med tydelig tekst over, ettersom annonsørene vet veldig godt at det kan hende jeg stopper opp i nyhetsfeeden min på Facebook eller Instagram og ser på en video, men lyden skrur jeg ikke på. Dermed må de ha tydelig teksting i store bokstaver slik at jeg kan følge med på retorikken.

Her er et eksempel på den typen utforming jeg mener – siden Goalcast bruker det mye. NB! De lyver absolutt ikke heller, de er høyst seriøse. Men de forteller veldig ofte interessante historier på nøyaktig den måten jeg snakker om:

Den samme formen – tydelig tekst oppå bilder og korte videoklipp – har jeg også sett brukt til å selge bl.a. BH’er og kosttilskudd. I ett tilfelle ble det fortalt en historie om hvordan nonnen Maria i klosteret X møysommelig hadde plukket planter i urtehagen og satt sammen en unik eliksir. Dermed løste hun sitt eget problem med uregelmessig mage og søvnproblemer, og nå ble hennes unike resept endelig gjort tilgjengelig for alle til en rimelig introduksjonspris. Du skjønner tegninga.

Og så var det historien om en norsk (!!) lege og forsker som hadde løst alle kvinners problem med ubekvemme brystholdere … (Akkurat den setningen var illustrert med stills av damer i alt for trange og dårlig tilpassede BH’er.) Og gjett hva: Hans unike, patenterte stretch-tekstil (eller hva det var) hadde fullstendig transformert hverdagen for damer over hele verden! Og nå kunne jeg få kjøpt en 3-pakk til kun kr 499! (Nedsatt fra minst det dobbelte, sikkert).

Ja.

Jeg googlet legen i reklamen, og han eksisterte (som ventet) ikke. Så tok jeg drop-shipping-trikset og søkte opp BH’ene på AliExpress, og der var de – i akkurat samme fargesammensetning som i reklamefilmen. Der sto det imidlertid ikke et kvidder om legens patent, og BH’ene var helt alminnelige, litt billig utseende dra-over-hodet bomulls-BH’er som fungerer helt fint til alle med opp til B-skål. Jeg tror de kostet rundt 25 kroner for en trepakk.

Så markedsførerne i disse annonsene var gode historiefortellere (jeg ble jo faktisk sittende og se på gjennom hele historien), men historiene deres var løgn og forbannet dikt fra ende til annen.

Så neste gang du ser en slik annonse, anbefaler jeg deg å google. Og å installere Ali Express-appen, for det er mye fint å få tak i for en billig penge.

Så kan du jo selv bestemme hva du vil tro på.

Bli med i samtalen

1 kommentar

  1. Så utrolig bra!! Dette er en av de beste bloggene du har skrevet. Når du drar faget ditt inn i hverdagen for oss «vanlige» og lettlurte internettshoppere så gjør du det på en genial måte, velformulert og lett forståelig. Takk. For jeg er en av de som stadig kjøper vås på nettet og blir lurt og skuffet stadig vekk. Jeg tror faktisk jeg KJØPTE den flerpakningen med dårlig tilpassede bh’er, jeg… Og den har selvfølgelig ikke kommet ennå. Sikkert like greit. for jeg er IKKE b-cup…
    Men en ting: jeg handler kun hos de som lar meg betale med PayPal. Det har gjort at jeg har fått tilbake ganske så mye penger når varen enten ikke kommer i det hele tatt, eller ikke svarer til forventningene. Jeg screenshotter hver eneste ordre jeg legger inn, og har de illustrasjonsvideo for produktet så screenshotter jeg bilder derfra også, slik at jeg lett kan bevise det hvis varen jeg har fått ikke likner på/fungerer som det jeg bestilte. PayPal virker…

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar til Gerd Hegge Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *