Vi kalte oss digital homesteaders på nittitallet, i hvert fall noen av oss. Vi var et knippe forskjellige folk som flyttet kontoret hjem, gikk frilans og etablerte businessen vår på de nymoderne websidene som de fleste av oss lagde selv (i teksteditor, som rå HTML, selvsagt).
Det var fortsatt forrige årtusen, og world wide web var i ferd med å bli allemannseie også i Norge. Mediehuset IDG prøvde seg med en norsk versjon av den svenske Internettguiden – (papirmagasinet for oss gryende nettinteresserte), og globalt skulle magasinet Wired snart bli lansert med bransjelegende Chris Anderson i redaktørstolen. Vi skulle bare frike ut over Y2K først. 🙂
Den visjonære forfatteren William Gibson hadde sett det komme før det engang var teknisk mulig – det digitale samfunnet som han kalte cyberspace. En verden av sammenkoblede datamaskiner som gjorde geografi irrelevant og global utveksling av tanker og ideer mulig. Vi elsket det, og vi prøvde å finne nyttige måter å bruke det på.
Noen så muligheten for å tenke digital homesteading som distriktspolitikk. De laget tiltaket Heimatt (en merkevare som senere er overtatt av noe helt annet) og prøvde å overtale unge til å bli i bygdene, samtidig som de jobbet med arbeidsgivere i både inn- og utland.
Haugen Bok på Volda demonstrerte at det var fullt mulig å bli Norges største bokhandel fra en liten småby på Vestlandet, og Erik Sandtrø grunnla Komplett og gjorde Sandefjord til sentrum for norsk netthandel.
Jakob og jeg fikk barn.
Marius ble født i 1995, samtidig som Jakob etablerte seg som digital illustratør (en stillingstittel jeg tror han var praktisk talt alene om i et par år) og jeg ble frilans skribent og oversetter. Dette fantastiske nye internettet gjorde det mulig for oss begge å sitte hjemme og jobbe, samtidig som vi var sammen, passet Marius og jobbet med oppdrag for noen av landets største bedrifter.
Det føltes som en ny verden! Det var en nybyggertid og en nybyggerånd!
I tråd med dette kalte vi oss selv digitale nybyggere, og fant likesinnede først og fremst i USA, der digital homesteading var en sterk ideologi, og faktisk fremdeles er aktuell distriktspolitikk enkelte steder.
Vi så på livet vi levde som en form for urban bondetilværelse, der vi levde sammen og jobbet sammen på ett og samme sted. Selv om stedet var en bygård og ikke en bondegård, bygget vi tilværelsen med våre egne hender, og det var alltid noe som skulle gjøres. Det var få skiller mellom arbeidstid og fritid – vi jobbet til avtalte deadlines, men disponerte ellers tiden selv. Det var travelt, men fritt. Det var et godt og meningsfylt liv!
Det er altså 25 år siden.
Marius er blitt voksen, og i mellomtiden har Jakob og jeg vært innom forskjellige iterasjoner av arbeidsgivere og oppdragsgivere, før vi slo våre virksomheter sammen og lagde Webgruppen i 2007. Men hele tiden har vi lengtet hjem. Til nybyggertilværelsen, med den friheten og fleksibiliteten det innebærer.
Og så kom altså koronaen.
Den 12. Mars snudde vi businessen vår om på dagen og innførte hjemmekontor. Hadde gårdeier tillatt, hadde vi flyttet ut av kurslokalene våre lenge før. Som det var måtte vi stå leieperioden ut, og så flyttet vi til Internett igjen. Hjem til Internett, kan man kanskje si. Slik kunngjorde vi dette på Facebook:
Og nå kommer jeg altså endelig til poenget:
Jeg syns flere burde få muligheten til å gjøre som oss! Jeg syns digital homesteading burde bli en greie igjen!
For vi har jo egentlig modellen klar. Og er det noe Koronaen har vist oss, er det at vi mennesker faktisk trives hjemme. Det er færre tidligfødsler, færre hjerteinfarkt, mindre forurensning og en haug andre fordeler med å slippe å stresse seg til og fra jobb hver eneste dag.
Selvfølgelig er det argumenter på den andre siden også. Mange savner å møte kollegaer ansikt-til-ansikt, og ikke alle trives like godt med nærmeste familie som vi gjør. For noen er det direkte helsefarlig å være hjemme også. Så jeg sier ikke at dette er løsningen for alle.
Men det er faktisk løsningen for noen. Og nå som jobbhøsten står for døren, oppfordrer Helsedirektøren de som har muligheten til å ta hjemmekontor. Det gjelder faktisk spesielt oss i sentrumsnære strøk, som ellers belegger plasser i kollektivtransporten for de som ikke har noe valg.
Selv vil jeg oppfordre til å gå enda et hakk lenger: Ikke bare tenk hjemmekontor her og nå. Se etter muligheter for å flytte jobben hjem permanent, hvis du liker det. Og kanskje hjem ikke engang behøver å være i byen – kanskje det på sikt kunne være på hytta, i hjemkommunen, eller kanskje i et helt annet land ..?
Hvis fysiske begrensninger oppheves, er det nemlig veldig mye som plutselig blir mulig! Du kan jobbe for kunder over alt. Du kan bestille fra over alt. Du kan levere både varer og tjenester digitalt. Du kan jobbe når på døgnet det passer deg. Du kan få tid til å gjøre en business av hobbyen din. Du kan starte nettbutikk og selge over hele verden.
Det har faktisk aldri vært enklere og billigere å starte egen virksomhet! Digital markedsføring kan gjøres praktisk talt gratis med de rette grepene, og markedet ditt kan være hvem som helst og hvor som helst. Og hvis du vil kan du til og med dyrke jorda der du er ved siden av. (Sjekk ut en REKO-ring nær deg hvis du trenger en ferdig, digital distribusjonskanal for hjemmedyrket.)
Personlig omfavner jeg alle mulighetene med glede. Jeg koser meg hjemme med familien, og Jakob og jeg sitter og pusler med hver vår PC og snakker sammen og tuller med hverandre og går ut og spiser lunsj i Bogstadveien hvis vi har lyst. Og så holder vi kurs, og driver rådgivning og lager livesendinger innimellom. Vi driver som digitale homesteaders igjen!
Det er travelt, men fritt. Og det er et godt og meningsfylt liv!
Og så er det en bonus at jeg når jeg ikke tenker for nøye på det, så føler jeg meg rett og slett 25 år yngre. Og synes det er veldig godt å være hjemme igjen. Hjemme på Internett.