Voksesmerter

Koronaen har medført endringer for veldig mange norske bedrifter, og vi i Webgruppen er ikke noe unntak. For oss har endringene medført både positive og negative ting.

På den positive siden er vi blitt digitalisert. Fort og brutalt, men effektivt. Vi hadde snakket om å legge om til mer digitale kurs lenge før dette skjedde, og da omleggingen kom gjorde vi om på dagen.

Bokstavelig talt på dagen.

Dagen var 11. mars 2020. Denne dagen hadde vi andre kursdag på Nettredaktørskolen – en kursdag som egentlig skulle handle om å skrive godt for web. Det var det jeg sto og snakket om, det elevene diskuterte og det vi jobbet med.

Men i hver pause var jeg oppe på mezzaninen og snakket med kollegaene mine om nyhetsbildet, som endret seg fra time til time.

Da jeg åpnet kurset denne dagen, kunngjorde jeg at vi kom til å holde på med fysiske kurs inntil videre. Da jeg avsluttet kursdagen måtte jeg gi kontrabeskjed og si at vi ikke kom til å holde flere fysiske kurs i Strandgaten på grunn av koronasituasjonen.

Siden har jeg ikke undervist i Strandgaten 19. Jeg har vært innom der noen ganger i praktiske ærend, men det var siste gang jeg sto der slik jeg alltid har pleid, foran tavla i joggesko, med lommene fulle av klikker og whiteboard-penner.

11. mars var en onsdag. Torsdagen og fredagen brukte vi til å skaffe oss og lære oss Zoom, til å sende beskjeder til kursdeltagere og samarbeidspartnere, til å ordne en million praktiske småting. Uka etter startet vi med webinarer på full tid.

Og det har vi holdt på med siden. De siste par ukene har vi lagt rammene for høstens kurs. Dette er noe vi vanligvis gjør i vinterferien, men siden situasjonen har endret seg fra uke til uke i perioder, ventet vi i det lengste med å ta beslutningene. Men beslutningene måtte tas, og som en helhetsvurdering besluttet vi å legge opp til et helt elektronisk løp for høsten også.

Vi prøver oss med en av sertifiseringene helt mot slutten av året som fysisk kurs, men annet enn det blir det webinarer og nettkurs hele sesongen.

Dette betyr også at vi ikke kan holde oss med de fysiske lokalene våre lenger.

Hjørnelokale på gateplan ved Oslo S er skikkelig dyrt. Det er ille nok når vi holder dyre dagskurs der hver dag, og det blir helt umulig når vi holder webinarer til en vesentlig lavere pris, og ikke engang benytter det store klasserommet vi har.

Leieperioden går ut 1. juli uansett, og gårdeier har ikke villet være fleksibel, så fra 11 mars til 30. juni betaler vi for en av Oslos dyreste lagerlokaler. Eller øvingslokaler, egentlig, siden Jakob flyttet ned der med det ene bandet sitt for at de skulle kunne øve med korona-forsvarlig avstand.

I går laget vi en plan for å kvitte oss med pulter og stoler, lagre kontormøblene og tømme lokalet.

Og i dag kranglet jeg med Jakob. Det er noe som skjer så sjelden, at jeg egentlig skjønner at det er noe ekstra på ferde hver gang det skjer.

Andre spør oss ofte hvordan vi klarer å både leve sammen og jobbe sammen uten å gå hverandre på nervene, men det har faktisk aldri vært noe problem for oss. Vi kommer ualminnelig godt overens, og trekker problemfritt i tospann på alle mulige måter.

Men i dag kranglet vi altså. Om noe helt dustete, om en kursside på webben, om et påmeldingsskjema, om hvem som skulle gjøre hva i forbindelse med å få lagt ut denne informasjonen på nett.

Det var ikke før han hadde dratt avgårde på bandøving at «the penny dropped» og jeg innså hva som egentlig hadde gjort at jeg følte meg så opprørt. Jeg sørger, faktisk. Jeg sørger over tapet av klasserommet mitt. Over savnet etter de fysiske møtene med kursdeltagere hver dag. Over at en epoke er over.

Og kurssiden vi kranglet om var det ene kurset vi skal holde fysisk, og om hvordan vi ikke kan si at det skal holdes i Strandgata 19 og hva vi skal si i stedet. Så da begynte jeg å krangle med Jakob så jeg slapp å kjenne på hvor trist jeg ble.

For vi har hatt veldig mye moro i Strandgata! Vi hadde åpningsfest der da vi flyttet ned på gateplan i 2010 – folk som gikk forbi utenfor trodde det var et utested der og prøvde å komme inn (vi hadde proffe dørvakter, faktisk). Vi hadde vår felles 100-års dag der det året vi begge fylte 50. Og vi hadde feiring av 40 år sammen som par der senest i fjor.

Vi har latt venner arrangere ting der også. Flere kortfilmer har brukt lokalene til innspilling. Vi har hatt konfirmasjoner, fødselsdager, jubileer, skole-reunions og til og med en doktordisputas-fest der. Vi har hatt nettverksmøter, frokostmøter, kundeminglinger og after-works.

Og ikke minst så har vi hatt kurs der. Nesten hver eneste arbeidsdag i 10 år. Det var der vi startet med sertifiseringskursene, der vi startet med livesendingene, der vi holdt en rekke videokurs og utnyttet det fantastiske dagslyset inn av den høye glassveggen, der vi avsluttet kull etter kull av sertifiseringskurs og Nettredaktørskolen med «eksamens-sjampanje» (det var ikke eksamen der, bare sjampanje).

Strandgata 19 har vært arbeidsplassen min, lekeplassen min og mitt andre hjem i 10 år.

Og nå er det slutt.

Så her sitter jeg altså, og kjenner på at det gjør vondt. For visst gjør det vondt når knopper brister. Og som jeg selv pleier å si når jeg holder intranett-kurs: Forandring fryder aldri!

Men forandring er uunngåelig og en del av livet. Forandring er noe som skjer hele tiden, uansett hva vi gjør. Og i dette tilfellet er det ikke engang en særlig dramatisk forandring. Vi har fortsatt et firma. Vi har fortsatt kunder. Vi holder fortsatt kurs. Og viktigst av alt: Vi har fortsatt hverandre. Veldig mange er ikke på langt nær så heldige i disse dager!

Foreløpig vet vi ikke helt hvor veien går videre. Det går fint å holde kurs hjemmefra. Administrasjonen jobber fra hjemmekontor. Vi trenger å holde kostnadene så lave som mulig foreløpig, så vi holder oss her og setter kontormøblene på lager så lenge. Vi får se hva vi gjør utover høsten.

Uansett: Webgruppen fortsetter. Webgruppen er ikke skolepulter og whiteboards. Webgruppen er kunnskap og formidling av praktisk webkompetanse – det fysiske lokalet har bare vært en ramme. Og det har vært en begrensning, i form av høye priser, ekstra reisetid, overnatting og annet stress for mange kursdeltagere.

Nå er denne begrensningen borte.

Jeg ser det på Zoom-kursene. Vi har større grupper enn noen gang, og vi har deltagere fra hele landet. Webgruppen har gått fra å betjene et Oslo-publikum til å serve næringsliv i hele Norge.

Så ved å fri oss fra den fysiske tilknytningen har vi gitt oss selv et vesentlig større nedslagsfelt. Vi har fornyet oss, og lagt grunnlaget for videre vekst.

Når Jakob kommer hjem i kveld skal jeg be om unnskyldning fordi jeg startet en tullete krangel. Og så tenker jeg at jeg får en armkrok så jeg kan gråte meg ferdig.

For i morgen er det nytt kurs. Og det skal bli bedre enn noen gang før!