Jeg vet ikke hvordan det har vært for deg, men hos oss har det vært unntakstilstand til nå.

Ja, vi har jobbet; men dag og kveld, uke og helg, hverdag og fridag har gått så i hverandre at det rett som det er har vært en liten lur i arbeidstida og kursproduksjon sent på kveld.

Siden alt har gått i ett, og noe av det har vært festdager, så har det dessuten blitt noen flasker med bobler. Både med og uten venner på Messenger. Vinpappen i kjøleskapet har vi måttet bytte to ganger siden vi gikk i selvisolering her hjemme. Men det har vært greit det altså, siden det er unntakstilstand.

Men så er det spisinga. Herregud, spisinga!

Jeg er så heldig at jeg har en Roede-kursleder som fortsatt holder kurs, men på Zoom nå. Det hjelper litt. Men det har bare forsinket og ikke forhindret en langsom oppoverkryping av vekta.

For når jobb og fri og dag og kveld går i ett, så er det jo ingen tid det ikke passer å snoke i kjøleskapet. Som jo dessuten har vært helt ualminnelig velfylt, ettersom vi helst skal handle for mange dager av gangen nå.

Dessuten er de andre skapene fulle av tørrvarer også, så selv gjenoppdaget jeg helt uventet makaroni med melk og sukker her forleden dag. (Det var noe jeg av og til fikk til dessert som barn.)

Men igjen: Det har liksom vært greit på en måte, for det er jo unntakstilstand.

Og så kom påsken.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt tanken på påskegodt selv, siden jeg jo har slanket meg i årevis nå. Men så var det tema i Roede-heftet og gjett hva? – Da gikk jeg og kjøpte meg litt påskegodt jeg også, ettersom det tydeligvis er det man skal gjøre i denne tida. Og sånne gule skumbananer som de hadde forhåndspakket i store plastglass på Rema er noe av det beste jeg visste den gangen jeg fortsatt spiste godteri. Som nå altså viste seg å være i går. Men er det unntakstilstand, så kan man jo unne seg noe, da.

Siden vi er i selvisolering, så har det blitt litt så som så med bevegelse også. Den daglige spaserturen til jobben har krympet fra Majorstua-Oslo S til soverommet-stua. Det har ikke helt den samme mosjonseffekten, viser det seg.

Men jeg har klart hele to treningsøkter på stuegulvet siden 11. mars. – det er bedre enn mange andre, såvidt jeg skjønner i sosiale medier. Dessuten har vi vært en lengre søndagstur med venner et par-tre ganger (en av dem er foreviget i bildet til dette blogginnlegget). Og vi gikk en kveldstur her forleden som faktisk ga meg tårer i øynene av bare løvsprett og fuglesang og løftesvanger vårstemning i bygatene.

Men dette med å gå tur for seg selv i skogen funker liksom ikke så greit for oss i indre by, i hvert fall ikke når vi skal unngå kollektivtransport. Og solgte bilen for ti år siden. Vårt nærmiljø er Bogstadveien, og der er det sjelden helt tomt for folk, selv ikke i en pandemi.

Så da har det for det meste bare blitt til at vi har holdt oss hjemme. Kanskje på verandaen, med et lite glass. Utepilsen funker på balustraden også.

Så alt har vært på unntakstilstand.

Men i dag våknet jeg opp med en erkjennelse: At vi kan ikke leve sånn. Vi kan ikke leve permanent i unntakstilstand.

Unntakstilstand er, som navnet sier, for unntakssituasjoner. Og denne situasjonen her er ikke egentlig noe unntak lenger. Den er det nye normale.

Eller, rettere sagt, den må BLI det nye normale. Hvis ikke tror jeg at jeg sprekker eller drikker meg ihjel før koronaen tar meg. Og det er jo ikke helt hensikten.

Og av en eller annen grunn så var det noe i meg som liksom galvaniserte seg ved denne tanken. En slags utkrystallisering av en beslutning: Nå er det nok!

Jeg kan ikke spise hva jeg vil, drikke hva jeg vil, leve på sofaen og la humla suse lenger! Jeg har et firma å redde, en jobb å gjøre, en familie å ta meg av. Nå må vi avbryte unntakstilstanden, ta spenntak og hoppe inn i det nye normale.

Jeg vet ikke helt hva det innebærer enda. Men jeg har tenkt å finne det ut.

Jeg tror det begynner med å etablere rutiner. Opp til vanlig tid, til sengs til vanlig tid. Arbeidstid ni til fire. Og har jeg ikke noen vei til arbeidet, får jeg ta trappa. Det var en vinter for noen år siden at jeg mosjonerte med å gå trappene i gården her. Rekorden min var femti etasjer opp (jeg gikk opp og ned de samme fire etasjene og telte). Hvis jeg prøver, kan jeg sikkert klare å slå den på sommerføre.

Og så må vi utvikle en revidert forretningsstrategi for en verden som aldri blir som før. Men som nettopp har gjennomgått verdens største og raskeste digitaliseringsprosess. Jeg tenker at både nettkurs og digitale dagskurs kan bli bestselgere i tida som kommer. Og jeg har tenkt å posisjonere meg deretter.

Nå skal jeg bare først komme meg ut av morgenkåpa, så er jeg i gang!

Vi sees på den andre siden!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *