Dette er ikke den uka jeg trodde jeg skulle ha. Jeg trodde jeg skulle holde kurs, være på jobben, møte kunder, planlegge sommerferie og gå ut på en hyggelig kino-og-middag-ute med venner på lørdag.

Det skjedde ikke.

I stedet sitter jeg nå på hjemmekontor på ubestemt tid, vi har lagt over alle kurs til webinarer, Norge er stengt ned og butikkene tømmes for varer. (Hva er greia med det? – Vi har da mat nok!)

Denne uka ble simpelthen ikke det jeg hadde planlagt – en skjebne jeg deler med flerfoldige millioner av mennesker verden over.

Det ser dessuten ut som om denne situasjonen ikke gir seg med det første. Jeg forbereder meg i hvert fall på hjemmekontor fram til påske, kanskje til sommeren, kanskje enda lenger.

Og la meg være helt klar på dette: Jeg har absolutt ikke noe imot hjemmekontor. Faktisk hadde Jakob og jeg allerede snakket om hvordan vi kunne få til å jobbe mer hjemmefra og holde litt færre kurs personlig i årene som kommer. Vi hadde bare ikke regnet med at vi skulle få med en pandemi på kjøpet.

Og jeg skal ikke fleipe med dette. Tusener dør verden over akkurat nå, titusener og kanskje hundretusener kommer til å følge. Det er en dypt tragisk og fortvilet situasjon! Men det er altså godt å være hjemme. Og det er godt å være i Norge.

Ikke alle har det som oss. Jeg har begynt å sjekke nyhetene på CNN de siste dagene, fordi jeg holder øye med det som skjer i USA. Vi har nemlig venner der borte, og de tingene de deler i nyhetsfeeden nå minner om det vi selv sa for bare en liten uke siden: Slapp av, det er bare en forkjølelse. Ingen grunn til å bli hysterisk … Jeg sa det selv.

Men det er ikke bare en forkjølelse, har vi forstått nå. Det er en forkjølelse som dreper de mest utsatte, som smitter ekstremt lett og som kan belegge helsevesenet et særdeles godt hakk over kapasiteten. Oppgaven nå er å flate ut smittekurven, slik at alle kan få hjelp og færrest mulig må dø.

De har ikke forstått dette enda i USA, men de kommer til å gjøre det. De har ikke forstått det helt i UK heller. Forsiden på The Guardian har nå riktignok korona som toppsak, men det er fremdeles langt flere ikke-korona-saker enn det er korona-saker.

Jeg tror faktisk dette er en god indikasjon på hvor langt et land er kommet i korona-modning: Forholdet mellom korona-saker og ikke-korona-saker på forsiden av riksmediene. Jo høyere dette forholdstallet er (altså hvor mye mer korona-stoff det er enn andre saker), jo lenger er smitteverntiltakene kommet.

Så tilbake til USA. Der er koronanyhets-indeksen fremdeles farlig lav. Jeg grøsser faktisk hver gang jeg tenker på det, for jeg er veldig redd for at det kommer til å bli verre der enn de fleste andre steder. De har verken ledelsen, beredskapen eller helsetjenesten til å takle en global pandemi.

De har dessuten et samfunnssystem der svært mange rett og slett ikke har mulighet til å praktisere sosial avstand (et begrep vi alle har lært de siste par dagene: social distancing). I verste fall vil det utspille seg en praktisk talt uhindret smittepredning, og dødstallene kommer til å bli skyhøye.

UK er faktisk ikke så veldig mye bedre. De har et veldig godt helsevesen, men de har også en ledelse som ikke ser ut til å være villige til å ta de grepene vi har tatt her hjemme, og i mange andre Europeiske land. Vi får se hvor lang tid det tar før de blir tvunget til det, men som denne glimrende artikkelen påpeker, så hadde antallet smittede i Kina vært 40% lavere om de bare hadde reagert en eneste dag før. Forsinkelser koster liv akkurat nå.

Jeg så på Erna Solbergs pressekonferanse klokka 14 i går. Jeg hørte en Høyre-statsminister bruke ordet «solidaritet» flere ganger i sin tale. Jeg så en helseminister kunngjøre de strengeste nasjonale tiltakene i Norge i fredstid. (Før han selv måtte gå i karantene under sitt eget tiltak.) Og jeg var glad og takknemlig for det!

Denne krisen er den største jeg har opplevd i mitt liv. Jeg mistenker at for oss som lever nå så vil det være før og etter Korona, akkurat som det var før og etter krigen for generasjoner før oss.

Og akkurat som da, så vil denne situasjonen vise oss hvem vi egentlig er. Vi har sjansen nå til å vise solidaritet, samhold og dugnadsånd. Og vi har sjansen til å synke ned i smålighet og egoisme. La oss prøve å stå på riktig side av dette, så slipper vi å juge etterpå.

Dette er ikke den uka jeg trodde jeg skulle ha.

Men det kan likevel bli en tid jeg ser tilbake på med takknemlighet tross alt.

Bli med i samtalen

1 kommentar

  1. Veldig enig Nina! Selv så alvorlig det er, er det også den viktigste læringen vi kan gjøre som samfunn og økonomi. Gitt at det i framtiden skulle dukke opp et nytt og ennå mer aggressivt virus, så vet vi at tidlige og omfattende tiltak er helt avgjørende.

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar til Benedikte Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *