Hva gjør man når man oppdager at man selv har gjort den mest grunnleggende av alle grunnleggende fagfeil (og liksom skal være ekspert i emnet)? Svar: Gremmer seg noe så inni helskotte!!

… og skriver et blogginnlegg om det, som ren avlat. Det føles på en måte litt mindre ille når jeg i det minste selv forteller åpent om hvor innmari teit man kan bli, selv om man liksom er ekspert.

Dette startet egentlig for to år siden hvor min «nevø» trengte ny webside. – Han er egentlig min kusines sønn, men jeg er enebarn, så jeg har adopert mine kusiners og fetters barn som «nevøer» og «nieser» . Noe må man finne på når man har en bitteliten familie.

Min nevø spiller gitar og har band. De spiller god, gammeldags punkrock, så «tante» syns selvfølgelig at det låter ganske kult. Og stiller gjerne opp som nettredaktør sånn helt pro bono. Så da bandet trengte en webside, ble det ganske nærliggende at jeg bare påtok meg den jobben, og som sagt så gjort.

På jobben driver vi nesten alle våre sider på gratisløsningen WordPress, og jeg har satt opp slike sider selv for både nettbutikken min, epostkurset mitt og mye mer. Det koster i sin enkleste og billigste form bare en tusenlapp i året for domene og webhotell, og det holder for de minste prosjektene. Dessuten er det raskt og enkelt å sette opp når man vet hvordan.

(I fall du vil gjøre det selv så finner du en liten oppstartsveiledning her.)

Med andre ord: Å sette opp en nettside på WordPress for min nevø og hans band var ingen heksekunst for meg. Jeg gjorde det i løpet av noen kveldstimer for et par år siden. Bandet var riktig så fornøyde med nettsiden sin, og den har fungert helt fint. Den har vært svart og rocka, har videoer og lydfiler og info, og de har delt lenker i sosiale medier og kan selge T-skjorter på webben.

I løpet av de par årene som har gått siden jeg satt opp siden, har jeg av og til fått en melding med et ønske. Kunne de få inn et nytt bilde, en lenke til en konsert, eller en ny Spotify-release? Selvfølgelig, har jeg svart, og har smekket det inn på null komma niks.

Så, for et par uker siden, kom en melding av et litt annet slag. Hadde det ikke vært mulig for dem å administrere siden sin selv? Uten å måtte bry meg hele tiden?

Jeg kjente det svulme litt mammastolt i brystet. Selvfølgelig kunne de ta over selv, jeg hadde jo bare gjort det inntil de var klare for å ta over. Og jeg elsker jo å forklare faget mitt, så selvfølgelig skulle de få opplæring! Det var bare å komme!

Kompetanseoverføringen skjedde i dag. Nevøen min troppet opp som avtalt, og vi satte oss med hver vår laptop og begynte å jobbe.

Han tok det til seg akkurat så raskt og enkelt som jeg hadde håpet, og var selvgående etter en times hands-on coaching. Og så spurte han plutselig: – Er det egentlig noen som bruker websider lenger, da?

Hah! Det spørsmålet får jeg innimellom, og svaret har jeg fiks parat. – Selvfølgelig! svarte jeg. – Facebook-sider og YouTube-kanaler og sånt er vel og bra, men det er tross alt websiden din som sikrer synligheten din på Google! Google står for godt over halvparten av all webtrafikk i verden, så det er trumfkort og sjakk matt!

– Bare se her, fortsatte jeg. – Når jeg søker etter bandnavnet deres på Google, så kommer websiden opp … Jeg demonstrerte mens jeg snakket, åpnet et nytt nettleservindu med Google, skrev inn bandnavnet og så kom … en engelsk TV-serie med samme navn som bandet, ja. Og litt lenger ned: Facebook-siden deres. Og YouTube-kanalen. Men ingen webside.

Ingen webside …

Ingen webside, selv om de hadde .no-domene. Selv om de hadde bandnavnet sitt som domenenavn. Og bandets navn som navn på nettstedet. Og en nettredaktør som jobber profesjonelt med blant annet søkesynlighet som fag …

Jeg kjente at jeg ble både varm og kald på en gang, for med det samme jeg så det, så mistenkte jeg hva jeg hadde gjort. Den ene, store nybegynnerfeilen som jeg alltid advarer mot når jeg holder WordPress-kurs. Den som vi snakker om og ler av og bruker som skrekkeksempel.

Den. Ene. Store. Dumme. WordPress-feilen. Den som gjør deg helt usynlig på Google …

Nei, det kunne ikke stemme! Ikke jeg! Jeg som vet så mye bedre at jeg passer på å nevne det HVER gang jeg holder kurs om emnet. Som dobbeltsjekker og trippelsjekker både mine egne og kunders websider. Som er besatt av søkesynlighet og som har brukt WordPress som innholdsverktøy i mange, mange år …

Jeg tastet meg inn på «Innstillinger»/»Lesing» på kontrollpanelet med skjelvende hender. Og der sto det svart på hvitt. Den. Ene. Store. Nybegynnerfeilen:

Jeg hadde glemt å fjerne avkryssingen som utestenger Google fra å indeksere websiden. 😱😱😱

Jeg skal ikke være melodramatisk, men hjertet føltes virkelig som det sank ned i tøflene på meg. Ærre mulig? Ærre mulig? Ærre mulig? At jeg ikke hadde tenkt på det da jeg lanserte siden? At jeg ikke hadde tenkt på å dobbeltsjekke det i de to årene jeg hadde drevet siden? At jeg ikke hadde vært inne på Google Analytics og sett faresignalene?

Over tjue år i bransjen, og jeg gjør nybegynnerfeil!!!

Men det var ikke tvil. Ingen andre hadde administrert dette domenet annet enn meg. Ingen andre hadde krysset av denne boksen i første omgang enn meg. (Det gjør vi alltid, fordi Google jo ikke skal indeksere siden før den er ferdig.)

Og ingen andre hadde glemt å fjerne avkrysningen etterpå, da sidene var ferdige.

Det var meg. Ingen andre.

Nevøen min så bare rart på meg. – Jeg skjønner ikke helt hva dette betyr? sa han. – Det betyr at siden din ikke har vært mulig å finne på Google, svarte jeg, med skjelvende stemme. Og så skyndte jeg meg å fjerne avkrysningen. For sikkerhets skyld ba jeg Google manuelt om å indeksere siden også.

Han tok det ganske pent. Mest fordi han ikke er like opptatt av Google som tanta si. Og kanskje også fordi han ikke vet like mye om nettmarkedsføring og hvor viktig Google er som jeg gjør. Akkurat nå er jeg bare glad til.

Om noen uker, når siden er godt indeksert og oppe på Google, og trafikken hans er mangedoblet, skal jeg fortelle ham det i litt større detalj, hvis jeg tør. I mellomtiden er jeg bare takknemlig for at han ikke er en betalende kunde. Og for at prosjektet hans er et hobbyprosjekt og ikke noe bandet lever av til daglig.

Og i mellomtiden skriver jeg dette. Fordi jeg skammer meg så inderlig langt inn i sjela at om jeg ikke hadde publisert dette selv ville jeg ligget vidåpen for utpressing om noen andre hadde funnet det ut. «Publish and be damned!» har alltid vært mitt motto.

Det er litt pønk det også, når jeg tenker meg om.

Og hvis jeg skal trekke en slags konklusjon … Dra et lite stykke læring som en bitteliten sølvklump ut av den massive smeltmørja som er en slik fadese. Om jeg skal gjøre det, så må det bli dette:

Ikke få tanta di til å drive nettstedet ditt uten å følge med sjøl. Selv om hun er «ekspert».

Bli med i samtalen

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *