Og så var sommeren over for denne gang, og høstregnet satte inn. Det er helt i orden for meg! Faktisk så liker jeg egentlig Oslo sånn som dette. Hverdags-Oslo. Det er det som er mitt Oslo, føler jeg.

Ikke misforstå meg. Det er flott med turist-Oslo når det er sol og blå himmel over Aker Brygge, og festningen ligger som en postkort-kulisse bak Bygdøy-båten. Det er latter og utepils og selfies over en lav sko, det.

Men det er og blir en kulisse, for det er ikke ekte. Det er Oslo for turistene, ikke Oslo for oss som bor her.

Vi som bor her vet at Aker Brygge en novemberdag er noe av det mest trøstesløse som finnes. Det er en spøkelsesby for de rike, og det skjer ingenting på gateplan mellom iskremsesong og juleshopping. Men en novemberdag i Bogstadveien, i Markveien, i Grønlandsleiret og i Torggata er yrende folkeliv. Det er butikker og kaféer og skravling og sykkelbjeller, unger og narkiser og fine fruer og sparkesykler i en salig røre. Det er det som er ekte byliv.

Det finnes mye stygt i byen vår. Regjeringskvartalet ligger som et uleget sår fremdeles. Bjørvika er en eneste, langsomt forflyttende byggeplass. Øvre kvadraturen er 50/50 merkevarebutikker og hull i bakken. For ikke å snakke om at hele Storgata er et kaos av grushauger, gravemaskiner og ompenset trikk akkurat nå.

Men det er på en måte det en by er, tenker jeg mens jeg rusler til jobben. (I småregnet, under blygrå himmel, og uten å se en eneste kinesisk turist på Slottsplassen.) En by er i stadig endring, i stadig utvikling.

En by er ikke alltid turist-pen, fordi den ikke først og fremst er til å se på. Den er til å bo i. Til å jobbe i. Til å leve i.

Og den må vokse og utvikle og endre seg i takt med oss som bor her. Det gamle må vike, og det nye slippe til. Sånn er livets gang, for både folk og byer. Å leve i verden er uansett et pågående forbedringsprosjekt.

Og jeg liker Oslo sånn. Litt sliten, litt styggpen, men levende og i endring. Trygg og kjent, og samtidig alltid ny. Min by, og alle andres by. Vår by.

På vei til jobben ser jeg at valgbodene har dukket opp i Studenterlunden. I høst skal vi igjen bestemme hvordan vi vil ha det i vår by. Jeg håper de som faktisk klarer å frakte en vase fra Glassmagasinet til Gyldenløves gate uten å ta bilen vinner. Og at de som heller vil ha mer til de rike ikke gjør det.

Men uansett hvordan valget går, vet jeg at én ting er sikkert: Denne høsten vil det være byggearbeider og hoiing og overfylte søplekasser som vanlig. Og jeg vil kunne rusle hjemmefra til jobb i sol og regn og snøvær, mens jeg tenker at i denne byen vil jeg uansett bo.

Fordi jeg elsker gode, gamle hverdags-Oslo. ❤️

Få varsel om nye blogginnlegg:

Bli med i samtalen

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar til Benedikte Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *