I går var jeg på Frognerbadet. Jeg går dit av og til på fine dager, og da liker jeg å være der litt tidlig, før det er stappfullt. Jeg skiftet i garderoben, og kom meg ut i det store bassenget. Begynte å svømme lengder, slik jeg pleier.
Det var ganske tidlig på formiddagen, og fortsatt rom for å breie seg med hele svømmebanen for seg selv. Så jeg tok min tid, og nøt utsikten mens jeg holdt på. Strålende sol, blå himmel og knallblått vann. Hva kan vel være mer sommer?
Når man svømmer fra garderobe-siden og mot stupetårnet, har man glimrende utsikt til stuperne, og kan følge med på hva som skjer der. Jeg la merke til at det sto en jente på fem-meteren. Hun var kanskje 10-12 år gammel, litt valpelubben og ikledd en badedrakt i marineblått og oransje.
Ikke noe uvanlig med det, bortsett fra at hun bare fortsatte å stå der, ytterst på kanten. Folk hoppet fra 3, 7 og 10-meteren, men jenta på 5-meteren ble stående.
Hele kroppen hennes indikerte at hun planla å hoppe. Hun holdt seg for nesa med venstre hånd, og peilet på en måte avstanden ned til vannet med høyre. Tærne krøllet seg rundt kanten på stupebrettet, men jenta ble stående.
Bak henne begynte det å bygge seg opp en kø. Jenta trakk liksom pusten som for å hoppe, og så … lot hun være. Flere ganger. Til slutt resignerte hun og tok et skritt til siden, så de bak henne kunne komme til. Det kom et ras av glade unger over kanten, og så var jenta tilbake.
Samme positur, samme peiling av avstanden.
Jeg hadde nådd slutten av banen. I stedet for bare å snu i vannet, satte jeg føttene på den lille kanten og heiste meg litt opp. Håpet å få se jenta hoppe.
Hun hadde flere nye anslag, men det ble ikke noe av. Til slutt ga jeg opp og svømte tilbake med ryggen mot tårnet. Hele lengden tenkte jeg på at det var dumt jeg ikke fikk se at hun hoppet. Jeg heiet liksom litt på denne jentungen. Jeg vet at jeg aldri hadde turt å hoppe fra 5-meteren selv i den alderen. Ikke nå heller, for den sakens skyld.
Så kom jeg til enden på garderobesiden og snudde igjen. Og der sto jenta fortsatt! Holdt seg for nesa, peilet avstanden og lot være å hoppe. Jeg kunne se den indre dialogen på kroppsspråket hennes. Hun var sint på seg selv nå. Trampet irritert med bena når hun måtte resignere og la andre slippe forbi. Sto på siden, ved gelenderet, med en resignert luting et øyeblikk. Så tok hun en beslutning, kneiste med nakken, gikk tilbake til kanten og stilte seg opp.
Og lot være å hoppe.
Hele lengden holdt hun på slik. Nå snudde jeg bare med det samme, for det virket som dette uansett var et litt lengre prosjekt. Jeg svømte tilbake igjen, nøt sola, vannet og dagen. Snudde igjen og så mot stupetårnet.
Nå var jenta borte.
«Good for you!» tenkte jeg. Jeg håpet at hun hadde hoppet og ikke bare gått ned trappa igjen. Jeg har selv gått noen sånne resignerte trapper. Følelsen av ikke å tørre er ikke god!
Men så fikk jeg plutselig øye på henne. Denne gangen sto hun på tre-meteren. Hun holdt seg for nesa, peilet avstanden og hoppet! Dette hadde hun tydeligvis gjort før. Det var ingen spesiell utfordring i hoppet, ingen spesiell seier heller. Men hun hoppet. Og igjen: All ære til henne, for det er mer enn jeg noen gang har våget selv.
Jeg svømte nok en lengde tilbake med tankene fulle av jenta på stupebrettet, og på meg selv. På det å tørre, og det å ikke tørre.
Personlig er jeg nemlig usedvanlig fysisk pinglete. For eksempel elsker jeg fornøyelsesparker, men jeg tør nesten aldri å kjøre noe der. Det er blitt en stående vits i vennegjengen at Nina kjører finkarusellen og ikke noe mer. Og skal jeg være ærlig, så foretrekker jeg selv der å sitte i de store vognene, heller enn oppe på hesteryggen. Hestene går jo opp og ned!
Samtidig står jeg foran et publikum på en daglig basis. Når man spør folk hva de tør og ikke tør, er det å snakke foran en forsamling på frykt-toppen. Folk er mer redde for å snakke foran en forsamling enn for å dø.
Jeg er ikke redd for å snakke foran en forsamling. Ikke for å si høyt det alle sitter og tenker heller. Jeg er ikke redd for å skulle klare meg uten en fast jobb, eller for å innrømme det når jeg tar feil.
Men jeg er redd for å kjøre berg- og dalbane. Og for å hoppe fra fem-meteren. Eller fra tre-meteren, for den sakens skyld.
Så tilbake til Frognerbadet. For der drev jeg og svømte lengder, og der drev jenta og hoppet. Fra 3-meteren nå.
Slik gikk det noen lengder, før jeg til min glede så at jenta var tilbake på femmer-plattformen. Hun stilte seg opp, peilet inn avstanden, tok ansats … og lot være å hoppe.
Gang etter gang. Akkurat som sist.
Men hun ga seg ikke.
På den tiden jeg var i bassenget så jeg henne gå tilbake til tre-meteren og hoppe derfra flere ganger, sikkert for å bekrefte for seg selv hva hun faktisk våget. Og så var det opp på fem-meteren igjen.
Til slutt var jeg kald og sliten, så jeg gikk opp av vannet og tilbake i garderoben. I løpet av den tiden jeg var på Frognerbadet så jeg aldri at jenta hoppet fra 5-meteren. Men det spiller egentlig ikke så stor rolle heller.
Ikke så lenge hun fortsetter å prøve.
For så lenge man fortsetter å prøve er det en sjanse for å lykkes en dag. Hvilket minner meg på at jeg kunne tenke meg en tur på Tusenfryd i sommer.
Hehe…vi er mange som har det sånn tror jeg!Selv elsker jeg stemningen på tivoli,men når det kommer til å gjøre noe så blir det marihøna banen og lekeland for de minste
Å utfordre seg selv er topp, og å tilgi seg selv når motet svikter er uhyre viktig. Men å aldri slutte å prøve er cluet. Takk, Nina!