Vi er digitale nybyggere … igjen

Vi kalte oss digital homesteaders på nittitallet, i hvert fall noen av oss. Vi var et knippe forskjellige folk som flyttet kontoret hjem, gikk frilans og etablerte businessen vår på de nymoderne websidene som de fleste av oss lagde selv (i teksteditor, som rå HTML, selvsagt).

Det var fortsatt forrige årtusen, og world wide web var i ferd med å bli allemannseie også i Norge. Mediehuset IDG prøvde seg med en norsk versjon av den svenske Internettguiden – (papirmagasinet for oss gryende nettinteresserte), og globalt skulle magasinet Wired snart bli lansert med bransjelegende Chris Anderson i redaktørstolen. Vi skulle bare frike ut over Y2K først. 🙂

Den visjonære forfatteren William Gibson hadde sett det komme før det engang var teknisk mulig – det digitale samfunnet som han kalte cyberspace. En verden av sammenkoblede datamaskiner som gjorde geografi irrelevant og global utveksling av tanker og ideer mulig. Vi elsket det, og vi prøvde å finne nyttige måter å bruke det på.

Noen så muligheten for å tenke digital homesteading som distriktspolitikk. De laget tiltaket Heimatt (en merkevare som senere er overtatt av noe helt annet) og prøvde å overtale unge til å bli i bygdene, samtidig som de jobbet med arbeidsgivere i både inn- og utland.

Haugen Bok på Volda demonstrerte at det var fullt mulig å bli Norges største bokhandel fra en liten småby på Vestlandet, og Erik Sandtrø grunnla Komplett og gjorde Sandefjord til sentrum for norsk netthandel.

Jakob og jeg fikk barn.

Marius ble født i 1995, samtidig som Jakob etablerte seg som digital illustratør (en stillingstittel jeg tror han var praktisk talt alene om i et par år) og jeg ble frilans skribent og oversetter. Dette fantastiske nye internettet gjorde det mulig for oss begge å sitte hjemme og jobbe, samtidig som vi var sammen, passet Marius og jobbet med oppdrag for noen av landets største bedrifter.

Det føltes som en ny verden! Det var en nybyggertid og en nybyggerånd!

I tråd med dette kalte vi oss selv digitale nybyggere, og fant likesinnede først og fremst i USA, der digital homesteading var en sterk ideologi, og faktisk fremdeles er aktuell distriktspolitikk enkelte steder.

Vi så på livet vi levde som en form for urban bondetilværelse, der vi levde sammen og jobbet sammen på ett og samme sted. Selv om stedet var en bygård og ikke en bondegård, bygget vi tilværelsen med våre egne hender, og det var alltid noe som skulle gjøres. Det var få skiller mellom arbeidstid og fritid – vi jobbet til avtalte deadlines, men disponerte ellers tiden selv. Det var travelt, men fritt. Det var et godt og meningsfylt liv!

Det er altså 25 år siden.

Marius er blitt voksen, og i mellomtiden har Jakob og jeg vært innom forskjellige iterasjoner av arbeidsgivere og oppdragsgivere, før vi slo våre virksomheter sammen og lagde Webgruppen i 2007. Men hele tiden har vi lengtet hjem. Til nybyggertilværelsen, med den friheten og fleksibiliteten det innebærer.

Og så kom altså koronaen.

Den 12. Mars snudde vi businessen vår om på dagen og innførte hjemmekontor. Hadde gårdeier tillatt, hadde vi flyttet ut av kurslokalene våre lenge før. Som det var måtte vi stå leieperioden ut, og så flyttet vi til Internett igjen. Hjem til Internett, kan man kanskje si. Slik kunngjorde vi dette på Facebook:

Vi har flyttet til Internett … ☁️☁️☁️På grunn av koronasituasjonen kan vi ikke lenger samle kursgrupper i…

Publisert av Webgruppen Tirsdag 30. juni 2020

Og nå kommer jeg altså endelig til poenget:

Jeg syns flere burde få muligheten til å gjøre som oss! Jeg syns digital homesteading burde bli en greie igjen!

For vi har jo egentlig modellen klar. Og er det noe Koronaen har vist oss, er det at vi mennesker faktisk trives hjemme. Det er færre tidligfødsler, færre hjerteinfarkt, mindre forurensning og en haug andre fordeler med å slippe å stresse seg til og fra jobb hver eneste dag.

Selvfølgelig er det argumenter på den andre siden også. Mange savner å møte kollegaer ansikt-til-ansikt, og ikke alle trives like godt med nærmeste familie som vi gjør. For noen er det direkte helsefarlig å være hjemme også. Så jeg sier ikke at dette er løsningen for alle.

Men det er faktisk løsningen for noen. Og nå som jobbhøsten står for døren, oppfordrer Helsedirektøren de som har muligheten til å ta hjemmekontor. Det gjelder faktisk spesielt oss i sentrumsnære strøk, som ellers belegger plasser i kollektivtransporten for de som ikke har noe valg.

Selv vil jeg oppfordre til å gå enda et hakk lenger: Ikke bare tenk hjemmekontor her og nå. Se etter muligheter for å flytte jobben hjem permanent, hvis du liker det. Og kanskje hjem ikke engang behøver å være i byen – kanskje det på sikt kunne være på hytta, i hjemkommunen, eller kanskje i et helt annet land ..?

Hvis fysiske begrensninger oppheves, er det nemlig veldig mye som plutselig blir mulig! Du kan jobbe for kunder over alt. Du kan bestille fra over alt. Du kan levere både varer og tjenester digitalt. Du kan jobbe når på døgnet det passer deg. Du kan få tid til å gjøre en business av hobbyen din. Du kan starte nettbutikk og selge over hele verden.

Det har faktisk aldri vært enklere og billigere å starte egen virksomhet! Digital markedsføring kan gjøres praktisk talt gratis med de rette grepene, og markedet ditt kan være hvem som helst og hvor som helst. Og hvis du vil kan du til og med dyrke jorda der du er ved siden av. (Sjekk ut en REKO-ring nær deg hvis du trenger en ferdig, digital distribusjonskanal for hjemmedyrket.)

Personlig omfavner jeg alle mulighetene med glede. Jeg koser meg hjemme med familien, og Jakob og jeg sitter og pusler med hver vår PC og snakker sammen og tuller med hverandre og går ut og spiser lunsj i Bogstadveien hvis vi har lyst. Og så holder vi kurs, og driver rådgivning og lager livesendinger innimellom. Vi driver som digitale homesteaders igjen!

Det er travelt, men fritt. Og det er et godt og meningsfylt liv!

Og så er det en bonus at jeg når jeg ikke tenker for nøye på det, så føler jeg meg rett og slett 25 år yngre. Og synes det er veldig godt å være hjemme igjen. Hjemme på Internett.

Hvile hjemme

Leiligheten vår har vært veldig mye dette året: Bosted, arbeidsplass, kurslokale, konferanselokale, innspillingsstudio, restaurant, kino, treningsstudio og mer. Nå skal leiligheten også få fungere som feriedestinasjon, og som hvilehjem i ordets egentlige forstand. Og gjett om jeg gleder meg!

Jeg syns nemlig vi har fortjent en hvil nå. Vi har omstilt hele virksomheten vår med én dags varsel, har gjennomført kurs og konferanser og kundemøter fra stua og har dessuten holdt hus for tre aktive voksne med hver sine forskjellige aktiviteter, arbeidsoppgaver og fritidssysler under varierende grader av lockdown.

Men nå er altså jobbsesongen over. Det fysiske kurslokalet (som vi jo ikke har brukt siden Mars, og ikke kommer til å bruke resten av året heller) er tømt, og forrige uke overleverte Jakob nøklene til neste leietager. Nå i juli har vi som vanlig ferie. Forskjellen er at vi fortsatt er hjemme.

Det har ikke alltid vært sånn. Jeg vil nesten si at det nærmest aldri har vært sånn. Vi har en gjeng gode venner som vi pleier å feriere med, og vi har pleid å befinne oss ett eller annet sted lenger syd i Europa med dem på denne tiden. Det er selvfølgelig ikke mulig i år. Vi hadde billetter og reservasjoner til en rundtur i Irland akkurat nå, faktisk, men det får altså bli et annet år i stedet. Irland går ingen steder.

Og det gjør ikke vi heller.

Vi skal en tur på hytta mot slutten av juli, men akkurat nå skal vi ingenting og ingen steder. Og ingenting er virkelig helt forbausende fantastisk!

Jakob har nok visst det hele tiden. Har har prøvd seg på å argumentere for hjemmeferie tidligere år også, men luksusdyret her har ikke villet lytte. Jeg har heller villet ha en villa med marmorsøyler i Nice, et gårdshus i Provence eller en modernistisk drøm med evighetspool på Mallorca. Og så har vi en vennegjeng som ikke er tunge å be når det står svømmebasseng og billig vin på plakaten.

Men altså ikke i år. I år er vi hjemme. Vi hviler hjemme, i hvilehjemmet, og jeg nyter det mye mer enn jeg hadde trodd på forhånd. For det viser seg jo at når vi er hjemme kan vi faktisk hvile. På ferie blir det jubalong og moro, men ikke så veldig mye hvile egentlig. Jeg har ofte spøkt med at vi hadde trengt ferie etter ferien, uten egentlig å tenke på hvor bokstavelig talt sant det er.

Og akkurat nå er det vi trenger aller mest å slappe av. Å hvile. Å sove til vi våkner, og å være våkne til vi blir trøtte. (Det tar ikke lang tid.) Å somle i oss en salat og litt vannmelon, å lese en bok til vi ikke gidder mer. På ettermiddagen kan vi unne oss et lite glass vin på verandaen, og om kvelden kan vi ape i sofaen foran Netflix. Og neste dag kan vi gjøre akkurat det samme en gang til.

Oslo i Juli er helt innafor, faktisk!

Det er faktisk en ganske fantastisk tilværelse, og jeg nyter det altså i dype drag. Jeg tasser rundt i kaftan og sandaler, og tar en lur på sofaen når det faller seg sånn. Og når Zoom er av og kundene ikke ser det, er det faktisk helt uproblematisk å slappe heeeelt av, selv om jeg befinner meg i kursrommet, konferanserommet og helsestudioet på én gang.

Jeg tror det er sunt å bli minnet om hvor deilig det er å pusle en gang i blant. For vi pusler her i hvilehjemmet nå. Jakob øver litt på bassen sin, jeg perler litt i sofaen. Av og til spiller jeg litt wordfeud på iPaden, leser en ebok eller baker et brød. Aldri noe som tar for mye tid eller krever for mye oppmerksomhet. Og jeg kjenner at det gjør meg fantastisk godt.

Verandavin på gang …

Så det var egentlig bare det jeg ville si: Jeg ville slå et slag for å hvile hjemme. For å jekke ned forventningene en ti-tolv hakk, og finne gleden i å pusle, å lese, å bake, å ta en sofa-lur og en verandakaffe. For faktisk: Du har sikkert valgt hjemmet ditt av en grunn. Jeg håper og tror at du liker å bo der du bor, og at du har innredet hjemmet ditt på en måte du liker. Så hvorfor ikke nyte akkurat dét, og være fornøyd?

Tilfredshet er utrolig undervurdert. En annen dag skal jeg skrive et blogginnlegg om magien i det å være fornøyd! Hvis alle vi som egentlig har nok av alt var mindre grådige og mer tilfredse, tror jeg verden ville vært et mye bedre sted.

Men det får altså bli en annen dag. For i dag har jeg bare tenkt å hvile meg.

Hjemme.

Voksesmerter

Koronaen har medført endringer for veldig mange norske bedrifter, og vi i Webgruppen er ikke noe unntak. For oss har endringene medført både positive og negative ting.

På den positive siden er vi blitt digitalisert. Fort og brutalt, men effektivt. Vi hadde snakket om å legge om til mer digitale kurs lenge før dette skjedde, og da omleggingen kom gjorde vi om på dagen.

Bokstavelig talt på dagen.

Dagen var 11. mars 2020. Denne dagen hadde vi andre kursdag på Nettredaktørskolen – en kursdag som egentlig skulle handle om å skrive godt for web. Det var det jeg sto og snakket om, det elevene diskuterte og det vi jobbet med.

Men i hver pause var jeg oppe på mezzaninen og snakket med kollegaene mine om nyhetsbildet, som endret seg fra time til time.

Det Webgruppen som få kursdeltagere har sett – rotepulten min oppe på mezzaninen

Da jeg åpnet kurset denne dagen, kunngjorde jeg at vi kom til å holde på med fysiske kurs inntil videre. Da jeg avsluttet kursdagen måtte jeg gi kontrabeskjed og si at vi ikke kom til å holde flere fysiske kurs i Strandgaten på grunn av koronasituasjonen.

Siden har jeg ikke undervist i Strandgaten 19. Jeg har vært innom der noen ganger i praktiske ærend, men det var siste gang jeg sto der slik jeg alltid har pleid, foran tavla i joggesko, med lommene fulle av klikker og whiteboard-penner.

11. mars var en onsdag. Torsdagen og fredagen brukte vi til å skaffe oss og lære oss Zoom, til å sende beskjeder til kursdeltagere og samarbeidspartnere, til å ordne en million praktiske småting. Uka etter startet vi med webinarer på full tid.

Og det har vi holdt på med siden. De siste par ukene har vi lagt rammene for høstens kurs. Dette er noe vi vanligvis gjør i vinterferien, men siden situasjonen har endret seg fra uke til uke i perioder, ventet vi i det lengste med å ta beslutningene. Men beslutningene måtte tas, og som en helhetsvurdering besluttet vi å legge opp til et helt elektronisk løp for høsten også.

Vi prøver oss med en av sertifiseringene helt mot slutten av året som fysisk kurs, men annet enn det blir det webinarer og nettkurs hele sesongen.

Dette betyr også at vi ikke kan holde oss med de fysiske lokalene våre lenger.

Hjørnelokale på gateplan ved Oslo S er skikkelig dyrt. Det er ille nok når vi holder dyre dagskurs der hver dag, og det blir helt umulig når vi holder webinarer til en vesentlig lavere pris, og ikke engang benytter det store klasserommet vi har.

Leieperioden går ut 1. juli uansett, og gårdeier har ikke villet være fleksibel, så fra 11 mars til 30. juni betaler vi for en av Oslos dyreste lagerlokaler. Eller øvingslokaler, egentlig, siden Jakob flyttet ned der med det ene bandet sitt for at de skulle kunne øve med korona-forsvarlig avstand.

I går laget vi en plan for å kvitte oss med pulter og stoler, lagre kontormøblene og tømme lokalet.

Og i dag kranglet jeg med Jakob. Det er noe som skjer så sjelden, at jeg egentlig skjønner at det er noe ekstra på ferde hver gang det skjer.

Andre spør oss ofte hvordan vi klarer å både leve sammen og jobbe sammen uten å gå hverandre på nervene, men det har faktisk aldri vært noe problem for oss. Vi kommer ualminnelig godt overens, og trekker problemfritt i tospann på alle mulige måter.

Men i dag kranglet vi altså. Om noe helt dustete, om en kursside på webben, om et påmeldingsskjema, om hvem som skulle gjøre hva i forbindelse med å få lagt ut denne informasjonen på nett.

Det var ikke før han hadde dratt avgårde på bandøving at «the penny dropped» og jeg innså hva som egentlig hadde gjort at jeg følte meg så opprørt. Jeg sørger, faktisk. Jeg sørger over tapet av klasserommet mitt. Over savnet etter de fysiske møtene med kursdeltagere hver dag. Over at en epoke er over.

Og kurssiden vi kranglet om var det ene kurset vi skal holde fysisk, og om hvordan vi ikke kan si at det skal holdes i Strandgata 19 og hva vi skal si i stedet. Så da begynte jeg å krangle med Jakob så jeg slapp å kjenne på hvor trist jeg ble.

For vi har hatt veldig mye moro i Strandgata! Vi hadde åpningsfest der da vi flyttet ned på gateplan i 2010 – folk som gikk forbi utenfor trodde det var et utested der og prøvde å komme inn (vi hadde proffe dørvakter, faktisk). Vi hadde vår felles 100-års dag der det året vi begge fylte 50. Og vi hadde feiring av 40 år sammen som par der senest i fjor.

Vi har latt venner arrangere ting der også. Flere kortfilmer har brukt lokalene til innspilling. Vi har hatt konfirmasjoner, fødselsdager, jubileer, skole-reunions og til og med en doktordisputas-fest der. Vi har hatt nettverksmøter, frokostmøter, kundeminglinger og after-works.

Og ikke minst så har vi hatt kurs der. Nesten hver eneste arbeidsdag i 10 år. Det var der vi startet med sertifiseringskursene, der vi startet med livesendingene, der vi holdt en rekke videokurs og utnyttet det fantastiske dagslyset inn av den høye glassveggen, der vi avsluttet kull etter kull av sertifiseringskurs og Nettredaktørskolen med «eksamens-sjampanje» (det var ikke eksamen der, bare sjampanje).

Fra en av utallige eksamenssjampanjer i Strandgata 19

Strandgata 19 har vært arbeidsplassen min, lekeplassen min og mitt andre hjem i 10 år.

Og nå er det slutt.

Så her sitter jeg altså, og kjenner på at det gjør vondt. For visst gjør det vondt når knopper brister. Og som jeg selv pleier å si når jeg holder intranett-kurs: Forandring fryder aldri!

Men forandring er uunngåelig og en del av livet. Forandring er noe som skjer hele tiden, uansett hva vi gjør. Og i dette tilfellet er det ikke engang en særlig dramatisk forandring. Vi har fortsatt et firma. Vi har fortsatt kunder. Vi holder fortsatt kurs. Og viktigst av alt: Vi har fortsatt hverandre. Veldig mange er ikke på langt nær så heldige i disse dager!

Foreløpig vet vi ikke helt hvor veien går videre. Det går fint å holde kurs hjemmefra. Administrasjonen jobber fra hjemmekontor. Vi trenger å holde kostnadene så lave som mulig foreløpig, så vi holder oss her og setter kontormøblene på lager så lenge. Vi får se hva vi gjør utover høsten.

Uansett: Webgruppen fortsetter. Webgruppen er ikke skolepulter og whiteboards. Webgruppen er kunnskap og formidling av praktisk webkompetanse – det fysiske lokalet har bare vært en ramme. Og det har vært en begrensning, i form av høye priser, ekstra reisetid, overnatting og annet stress for mange kursdeltagere.

Nå er denne begrensningen borte.

Jeg ser det på Zoom-kursene. Vi har større grupper enn noen gang, og vi har deltagere fra hele landet. Webgruppen har gått fra å betjene et Oslo-publikum til å serve næringsliv i hele Norge.

Så ved å fri oss fra den fysiske tilknytningen har vi gitt oss selv et vesentlig større nedslagsfelt. Vi har fornyet oss, og lagt grunnlaget for videre vekst.

Når Jakob kommer hjem i kveld skal jeg be om unnskyldning fordi jeg startet en tullete krangel. Og så tenker jeg at jeg får en armkrok så jeg kan gråte meg ferdig.

For i morgen er det nytt kurs. Og det skal bli bedre enn noen gang før!

Om å lande i den nye hverdagen

Jeg vet ikke hvordan det har vært for deg, men hos oss har det vært unntakstilstand til nå.

Ja, vi har jobbet; men dag og kveld, uke og helg, hverdag og fridag har gått så i hverandre at det rett som det er har vært en liten lur i arbeidstida og kursproduksjon sent på kveld.

Siden alt har gått i ett, og noe av det har vært festdager, så har det dessuten blitt noen flasker med bobler. Både med og uten venner på Messenger. Vinpappen i kjøleskapet har vi måttet bytte to ganger siden vi gikk i selvisolering her hjemme. Men det har vært greit det altså, siden det er unntakstilstand.

Men så er det spisinga. Herregud, spisinga!

Jeg er så heldig at jeg har en Roede-kursleder som fortsatt holder kurs, men på Zoom nå. Det hjelper litt. Men det har bare forsinket og ikke forhindret en langsom oppoverkryping av vekta.

For når jobb og fri og dag og kveld går i ett, så er det jo ingen tid det ikke passer å snoke i kjøleskapet. Som jo dessuten har vært helt ualminnelig velfylt, ettersom vi helst skal handle for mange dager av gangen nå.

Dessuten er de andre skapene fulle av tørrvarer også, så selv gjenoppdaget jeg helt uventet makaroni med melk og sukker her forleden dag. (Det var noe jeg av og til fikk til dessert som barn.)

Men igjen: Det har liksom vært greit på en måte, for det er jo unntakstilstand.

Og så kom påsken.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt tanken på påskegodt selv, siden jeg jo har slanket meg i årevis nå. Men så var det tema i Roede-heftet og gjett hva? – Da gikk jeg og kjøpte meg litt påskegodt jeg også, ettersom det tydeligvis er det man skal gjøre i denne tida. Og sånne gule skumbananer som de hadde forhåndspakket i store plastglass på Rema er noe av det beste jeg visste den gangen jeg fortsatt spiste godteri. Som nå altså viste seg å være i går. Men er det unntakstilstand, så kan man jo unne seg noe, da.

Siden vi er i selvisolering, så har det blitt litt så som så med bevegelse også. Den daglige spaserturen til jobben har krympet fra Majorstua-Oslo S til soverommet-stua. Det har ikke helt den samme mosjonseffekten, viser det seg.

Men jeg har klart hele to treningsøkter på stuegulvet siden 11. mars. – det er bedre enn mange andre, såvidt jeg skjønner i sosiale medier. Dessuten har vi vært en lengre søndagstur med venner et par-tre ganger (en av dem er foreviget i bildet til dette blogginnlegget). Og vi gikk en kveldstur her forleden som faktisk ga meg tårer i øynene av bare løvsprett og fuglesang og løftesvanger vårstemning i bygatene.

Men dette med å gå tur for seg selv i skogen funker liksom ikke så greit for oss i indre by, i hvert fall ikke når vi skal unngå kollektivtransport. Og solgte bilen for ti år siden. Vårt nærmiljø er Bogstadveien, og der er det sjelden helt tomt for folk, selv ikke i en pandemi.

Så da har det for det meste bare blitt til at vi har holdt oss hjemme. Kanskje på verandaen, med et lite glass. Utepilsen funker på balustraden også.

Så alt har vært på unntakstilstand.

Men i dag våknet jeg opp med en erkjennelse: At vi kan ikke leve sånn. Vi kan ikke leve permanent i unntakstilstand.

Unntakstilstand er, som navnet sier, for unntakssituasjoner. Og denne situasjonen her er ikke egentlig noe unntak lenger. Den er det nye normale.

Eller, rettere sagt, den må BLI det nye normale. Hvis ikke tror jeg at jeg sprekker eller drikker meg ihjel før koronaen tar meg. Og det er jo ikke helt hensikten.

Og av en eller annen grunn så var det noe i meg som liksom galvaniserte seg ved denne tanken. En slags utkrystallisering av en beslutning: Nå er det nok!

Jeg kan ikke spise hva jeg vil, drikke hva jeg vil, leve på sofaen og la humla suse lenger! Jeg har et firma å redde, en jobb å gjøre, en familie å ta meg av. Nå må vi avbryte unntakstilstanden, ta spenntak og hoppe inn i det nye normale.

Jeg vet ikke helt hva det innebærer enda. Men jeg har tenkt å finne det ut.

Jeg tror det begynner med å etablere rutiner. Opp til vanlig tid, til sengs til vanlig tid. Arbeidstid ni til fire. Og har jeg ikke noen vei til arbeidet, får jeg ta trappa. Det var en vinter for noen år siden at jeg mosjonerte med å gå trappene i gården her. Rekorden min var femti etasjer opp (jeg gikk opp og ned de samme fire etasjene og telte). Hvis jeg prøver, kan jeg sikkert klare å slå den på sommerføre.

Og så må vi utvikle en revidert forretningsstrategi for en verden som aldri blir som før. Men som nettopp har gjennomgått verdens største og raskeste digitaliseringsprosess. Jeg tenker at både nettkurs og digitale dagskurs kan bli bestselgere i tida som kommer. Og jeg har tenkt å posisjonere meg deretter.

Nå skal jeg bare først komme meg ut av morgenkåpa, så er jeg i gang!

Vi sees på den andre siden!

Ekstremt er det nye normale

Dette er ikke den uka jeg trodde jeg skulle ha. Jeg trodde jeg skulle holde kurs, være på jobben, møte kunder, planlegge sommerferie og gå ut på en hyggelig kino-og-middag-ute med venner på lørdag.

Det skjedde ikke.

I stedet sitter jeg nå på hjemmekontor på ubestemt tid, vi har lagt over alle kurs til webinarer, Norge er stengt ned og butikkene tømmes for varer. (Hva er greia med det? – Vi har da mat nok!)

Denne uka ble simpelthen ikke det jeg hadde planlagt – en skjebne jeg deler med flerfoldige millioner av mennesker verden over.

Det ser dessuten ut som om denne situasjonen ikke gir seg med det første. Jeg forbereder meg i hvert fall på hjemmekontor fram til påske, kanskje til sommeren, kanskje enda lenger.

Og la meg være helt klar på dette: Jeg har absolutt ikke noe imot hjemmekontor. Faktisk hadde Jakob og jeg allerede snakket om hvordan vi kunne få til å jobbe mer hjemmefra og holde litt færre kurs personlig i årene som kommer. Vi hadde bare ikke regnet med at vi skulle få med en pandemi på kjøpet.

Og jeg skal ikke fleipe med dette. Tusener dør verden over akkurat nå, titusener og kanskje hundretusener kommer til å følge. Det er en dypt tragisk og fortvilet situasjon! Men det er altså godt å være hjemme. Og det er godt å være i Norge.

Ikke alle har det som oss. Jeg har begynt å sjekke nyhetene på CNN de siste dagene, fordi jeg holder øye med det som skjer i USA. Vi har nemlig venner der borte, og de tingene de deler i nyhetsfeeden nå minner om det vi selv sa for bare en liten uke siden: Slapp av, det er bare en forkjølelse. Ingen grunn til å bli hysterisk … Jeg sa det selv.

Men det er ikke bare en forkjølelse, har vi forstått nå. Det er en forkjølelse som dreper de mest utsatte, som smitter ekstremt lett og som kan belegge helsevesenet et særdeles godt hakk over kapasiteten. Oppgaven nå er å flate ut smittekurven, slik at alle kan få hjelp og færrest mulig må dø.

De har ikke forstått dette enda i USA, men de kommer til å gjøre det. De har ikke forstått det helt i UK heller. Forsiden på The Guardian har nå riktignok korona som toppsak, men det er fremdeles langt flere ikke-korona-saker enn det er korona-saker.

Jeg tror faktisk dette er en god indikasjon på hvor langt et land er kommet i korona-modning: Forholdet mellom korona-saker og ikke-korona-saker på forsiden av riksmediene. Jo høyere dette forholdstallet er (altså hvor mye mer korona-stoff det er enn andre saker), jo lenger er smitteverntiltakene kommet.

Så tilbake til USA. Der er koronanyhets-indeksen fremdeles farlig lav. Jeg grøsser faktisk hver gang jeg tenker på det, for jeg er veldig redd for at det kommer til å bli verre der enn de fleste andre steder. De har verken ledelsen, beredskapen eller helsetjenesten til å takle en global pandemi.

De har dessuten et samfunnssystem der svært mange rett og slett ikke har mulighet til å praktisere sosial avstand (et begrep vi alle har lært de siste par dagene: social distancing). I verste fall vil det utspille seg en praktisk talt uhindret smittepredning, og dødstallene kommer til å bli skyhøye.

UK er faktisk ikke så veldig mye bedre. De har et veldig godt helsevesen, men de har også en ledelse som ikke ser ut til å være villige til å ta de grepene vi har tatt her hjemme, og i mange andre Europeiske land. Vi får se hvor lang tid det tar før de blir tvunget til det, men som denne glimrende artikkelen påpeker, så hadde antallet smittede i Kina vært 40% lavere om de bare hadde reagert en eneste dag før. Forsinkelser koster liv akkurat nå.

Jeg så på Erna Solbergs pressekonferanse klokka 14 i går. Jeg hørte en Høyre-statsminister bruke ordet «solidaritet» flere ganger i sin tale. Jeg så en helseminister kunngjøre de strengeste nasjonale tiltakene i Norge i fredstid. (Før han selv måtte gå i karantene under sitt eget tiltak.) Og jeg var glad og takknemlig for det!

Denne krisen er den største jeg har opplevd i mitt liv. Jeg mistenker at for oss som lever nå så vil det være før og etter Korona, akkurat som det var før og etter krigen for generasjoner før oss.

Og akkurat som da, så vil denne situasjonen vise oss hvem vi egentlig er. Vi har sjansen nå til å vise solidaritet, samhold og dugnadsånd. Og vi har sjansen til å synke ned i smålighet og egoisme. La oss prøve å stå på riktig side av dette, så slipper vi å juge etterpå.

Dette er ikke den uka jeg trodde jeg skulle ha.

Men det kan likevel bli en tid jeg ser tilbake på med takknemlighet tross alt.

Ærre mulig ..???

Hva gjør man når man oppdager at man selv har gjort den mest grunnleggende av alle grunnleggende fagfeil (og liksom skal være ekspert i emnet)? Svar: Gremmer seg noe så inni helskotte!!

… og skriver et blogginnlegg om det, som ren avlat. Det føles på en måte litt mindre ille når jeg i det minste selv forteller åpent om hvor innmari teit man kan bli, selv om man liksom er ekspert.

Dette startet egentlig for to år siden hvor min «nevø» trengte ny webside. – Han er egentlig min kusines sønn, men jeg er enebarn, så jeg har adopert mine kusiners og fetters barn som «nevøer» og «nieser» . Noe må man finne på når man har en bitteliten familie.

Min nevø spiller gitar og har band. De spiller god, gammeldags punkrock, så «tante» syns selvfølgelig at det låter ganske kult. Og stiller gjerne opp som nettredaktør sånn helt pro bono. Så da bandet trengte en webside, ble det ganske nærliggende at jeg bare påtok meg den jobben, og som sagt så gjort.

På jobben driver vi nesten alle våre sider på gratisløsningen WordPress, og jeg har satt opp slike sider selv for både nettbutikken min, epostkurset mitt og mye mer. Det koster i sin enkleste og billigste form bare en tusenlapp i året for domene og webhotell, og det holder for de minste prosjektene. Dessuten er det raskt og enkelt å sette opp når man vet hvordan.

(I fall du vil gjøre det selv så finner du en liten oppstartsveiledning her.)

Med andre ord: Å sette opp en nettside på WordPress for min nevø og hans band var ingen heksekunst for meg. Jeg gjorde det i løpet av noen kveldstimer for et par år siden. Bandet var riktig så fornøyde med nettsiden sin, og den har fungert helt fint. Den har vært svart og rocka, har videoer og lydfiler og info, og de har delt lenker i sosiale medier og kan selge T-skjorter på webben.

I løpet av de par årene som har gått siden jeg satt opp siden, har jeg av og til fått en melding med et ønske. Kunne de få inn et nytt bilde, en lenke til en konsert, eller en ny Spotify-release? Selvfølgelig, har jeg svart, og har smekket det inn på null komma niks.

Så, for et par uker siden, kom en melding av et litt annet slag. Hadde det ikke vært mulig for dem å administrere siden sin selv? Uten å måtte bry meg hele tiden?

Jeg kjente det svulme litt mammastolt i brystet. Selvfølgelig kunne de ta over selv, jeg hadde jo bare gjort det inntil de var klare for å ta over. Og jeg elsker jo å forklare faget mitt, så selvfølgelig skulle de få opplæring! Det var bare å komme!

Kompetanseoverføringen skjedde i dag. Nevøen min troppet opp som avtalt, og vi satte oss med hver vår laptop og begynte å jobbe.

Han tok det til seg akkurat så raskt og enkelt som jeg hadde håpet, og var selvgående etter en times hands-on coaching. Og så spurte han plutselig: – Er det egentlig noen som bruker websider lenger, da?

Hah! Det spørsmålet får jeg innimellom, og svaret har jeg fiks parat. – Selvfølgelig! svarte jeg. – Facebook-sider og YouTube-kanaler og sånt er vel og bra, men det er tross alt websiden din som sikrer synligheten din på Google! Google står for godt over halvparten av all webtrafikk i verden, så det er trumfkort og sjakk matt!

– Bare se her, fortsatte jeg. – Når jeg søker etter bandnavnet deres på Google, så kommer websiden opp … Jeg demonstrerte mens jeg snakket, åpnet et nytt nettleservindu med Google, skrev inn bandnavnet og så kom … en engelsk TV-serie med samme navn som bandet, ja. Og litt lenger ned: Facebook-siden deres. Og YouTube-kanalen. Men ingen webside.

Ingen webside …

Ingen webside, selv om de hadde .no-domene. Selv om de hadde bandnavnet sitt som domenenavn. Og bandets navn som navn på nettstedet. Og en nettredaktør som jobber profesjonelt med blant annet søkesynlighet som fag …

Jeg kjente at jeg ble både varm og kald på en gang, for med det samme jeg så det, så mistenkte jeg hva jeg hadde gjort. Den ene, store nybegynnerfeilen som jeg alltid advarer mot når jeg holder WordPress-kurs. Den som vi snakker om og ler av og bruker som skrekkeksempel.

Den. Ene. Store. Dumme. WordPress-feilen. Den som gjør deg helt usynlig på Google …

Nei, det kunne ikke stemme! Ikke jeg! Jeg som vet så mye bedre at jeg passer på å nevne det HVER gang jeg holder kurs om emnet. Som dobbeltsjekker og trippelsjekker både mine egne og kunders websider. Som er besatt av søkesynlighet og som har brukt WordPress som innholdsverktøy i mange, mange år …

Jeg tastet meg inn på «Innstillinger»/»Lesing» på kontrollpanelet med skjelvende hender. Og der sto det svart på hvitt. Den. Ene. Store. Nybegynnerfeilen:

Jeg hadde glemt å fjerne avkryssingen som utestenger Google fra å indeksere websiden. 😱😱😱

Jeg skal ikke være melodramatisk, men hjertet føltes virkelig som det sank ned i tøflene på meg. Ærre mulig? Ærre mulig? Ærre mulig? At jeg ikke hadde tenkt på det da jeg lanserte siden? At jeg ikke hadde tenkt på å dobbeltsjekke det i de to årene jeg hadde drevet siden? At jeg ikke hadde vært inne på Google Analytics og sett faresignalene?

Over tjue år i bransjen, og jeg gjør nybegynnerfeil!!!

Men det var ikke tvil. Ingen andre hadde administrert dette domenet annet enn meg. Ingen andre hadde krysset av denne boksen i første omgang enn meg. (Det gjør vi alltid, fordi Google jo ikke skal indeksere siden før den er ferdig.)

Og ingen andre hadde glemt å fjerne avkrysningen etterpå, da sidene var ferdige.

Det var meg. Ingen andre.

Nevøen min så bare rart på meg. – Jeg skjønner ikke helt hva dette betyr? sa han. – Det betyr at siden din ikke har vært mulig å finne på Google, svarte jeg, med skjelvende stemme. Og så skyndte jeg meg å fjerne avkrysningen. For sikkerhets skyld ba jeg Google manuelt om å indeksere siden også.

Han tok det ganske pent. Mest fordi han ikke er like opptatt av Google som tanta si. Og kanskje også fordi han ikke vet like mye om nettmarkedsføring og hvor viktig Google er som jeg gjør. Akkurat nå er jeg bare glad til.

Om noen uker, når siden er godt indeksert og oppe på Google, og trafikken hans er mangedoblet, skal jeg fortelle ham det i litt større detalj, hvis jeg tør. I mellomtiden er jeg bare takknemlig for at han ikke er en betalende kunde. Og for at prosjektet hans er et hobbyprosjekt og ikke noe bandet lever av til daglig.

Og i mellomtiden skriver jeg dette. Fordi jeg skammer meg så inderlig langt inn i sjela at om jeg ikke hadde publisert dette selv ville jeg ligget vidåpen for utpressing om noen andre hadde funnet det ut. «Publish and be damned!» har alltid vært mitt motto.

Det er litt pønk det også, når jeg tenker meg om.

Og hvis jeg skal trekke en slags konklusjon … Dra et lite stykke læring som en bitteliten sølvklump ut av den massive smeltmørja som er en slik fadese. Om jeg skal gjøre det, så må det bli dette:

Ikke få tanta di til å drive nettstedet ditt uten å følge med sjøl. Selv om hun er «ekspert».

Jeg er blitt den kjerringa!

Husker du hun kjerringa som alle syns var skikkelig sur og gretten? Hun som blandet seg borti alt og alle, og stadig skulle kjefte? – Jeg er blitt henne!

Jeg oppdaget det her forrige uke. Jeg skulle på Meny og handle middag som vanlig, og så utenfor inngangen sto et ungt par med barnevogn. De sto rett ved siden av en søplekasse. Moren åpnet en brusflaske (sånn som krever flaskeåpner), og bruskorken spratt av og falt på bakken. Uten å verdige den et blikk, rakk hun flaska til partneren og så trillet de avgårde.

Før jeg kunne stoppe meg selv, så satt jeg et strengt blikk i moren og utbrøt skarpt: – Syns du virkelig at den korken bare skal ligge der? Seriøst? (Det var nesten så jeg sa «serr???» bare sånn for å prøve å snakke på deres nivå, liksom.)

Jeg vet ikke om de ikke hørte meg eller bare valgte å late som ingenting. Uansett strente de bare videre. De fniste sikkert litt seg imellom, men de snudde seg ikke.

Så jeg gjorde det alle sånne kjerringer gjør i den typen situasjon: Plukket opp korken selv, demonstrativt, og passet på å overspille litt hvor stiv jeg var i knær og rygg når jeg bøyde meg for å ta den opp. Så kastet jeg korken i søplekassa, og utvekslet «ungdommen-nå-til-dags»-blikk med en eldre herre som hadde sett det hele.

Det var da jeg skjønte det: Nå har jeg blitt den kjerringa! Hun som blander seg borti og irettesetter vilt fremmede på gata. Hun som kjefter og smeller og maser. Hun er meg!!!

Det var litt av et sjokk, egentlig. Men puslespillbrikkene falt langsomt på plass i hodet mitt. De gangene jeg hoster demonstrativt når folk røyker i leskuret på trikkeholdeplassen! Nabo-oppslagene i oppgangen! Måten jeg veiver og skjenner med pekefingeren på folk som kjører inn i gata her mot kjøreretningen! Og alle de gangene jeg har kjeftet på folk som sniker i kassakø! (Unntatt når jeg gjør det selv, altså.)

Det er ikke tvil om det. Jeg er blitt den kjerringa!

Og jeg lurer på hvorfor? – At tida går er nå så sin sak, men jeg tror ikke det er alderen alene som gjør utslaget. Jeg syns det er verre med personlighets-transplantasjonen!

For jeg har da aldri vært sur og kjeftete jeg? – Jeg som smiler både fysisk og med emojis i alle sammenhenger, som er positiv og glad og elsker livet? En gang var det tross alt meg som slapp søppel på bakken og røykte overalt og syns kjeftekjerringa var en pest og en plage. Det er ikke så mange år siden heller. Eller vent … det var vel før Marius ble født, kanskje, så minst 25 år da … men det føles ikke så lenge siden, i hvert fall.

Men det er bare det at det ikke er noe fint. Med søppel og sånn, mener jeg.

Det er tross alt veldig lite pent med plast og papir som slenger over alt, og røyking er jo ikke innafor der andre ferdes lenger, og gærne folk i trafikken er en fare for både seg selv og andre , og …!

Oooops! Det er kanskje ikke bare at tida har gått. Det er kanskje at jeg faktisk har skiftet mening også. Eller egentlig at det som jeg i ungdommen så på som helt uviktig visvas over tid har vist seg å være … ikke så uviktig likevel.

Det spiller faktisk en rolle hvordan man oppfører seg overfor andre mennesker.

Man kan faktisk ikke bare ta seg til rette overalt. Det noen kaster på bakken må andre plukke opp, og det å bare gå ut fra at noen andre skal rydde opp etter en er bare … egoistisk. Dumt. Tankeløst. Hensynsløst.

Jeg liker ikke hensynsløse mennesker. Ikke arrogante kjekkaser heller. Når jeg tenker meg om så har jeg vel egentlig aldri gjort det. Jeg har bare fått lavere terskel for å trenge meg på og kommentere andres adferd. Sånn går det når man blir gammel nok.

Dorothy Sayers sa det slik: “Time and trouble will tame an advanced young woman, but an advanced old woman is uncontrollable by any earthly force.”

OK, men kanskje jeg bare skal omfavne det, da. Det er liksom meg i et nøtteskall: Finnes det ingen vei utenom, kan vi like gjerne gå helhjertet inn for saken. Så herved omfavner jeg min indre kjeftekjerring! Noen må tross alt holde en viss standard her i verden!

Så da erklærer jeg meg like godt som kjeftekjerring og stolt av det! Heretter skal jeg slå ned på søppelkasting, køsniking, drosjejuks, varmesløsing, nattebråk, feilparkerte sparksykler og ulåste oppgangsdører hver gang jeg ser det. Det gjør jeg egentlig allerede – forskjellen er at nå er jeg blitt bevisst på det.

Så bråkjekke ungdommer og frekkaser får bare passe på! – Jeg kommer snart til et nabolag nær dem!

(Og jeg vet den hemmeligheten som de ikke kommer til å oppdage før om mange år: Når de bare venter lenge nok, så blir de sånn selv også!)

Byfrue baker i morgenkåpa

God første søndag i advent! Her hos meg er det stille i huset og mørkt ute fortsatt. Jeg har ikke tent det første adventslyset enda, for jeg tenkte jeg skulle vente til noen andre sto opp. I mellomtiden nøyer jeg meg med lampelyset, og spiser min morgenyoghurt med litt blogging til.

I går var vi på 60-års lag hos en meget fargerik slektning. Når han samler til fest, er det det nærmeste jeg føler jeg har kommet Kristiania-bohemen i levende live. I hans store og trekkfulle leilighet på Skillebekk stuer han inn så mange unge og gamle som arealet tåler, og en halv gang til. Så setter han fram særdeles rikholdige mengder børst, en diger gryte med noe godt og en haug hjemmebakt flatbrød. Og så er det fest. Eller blotsgilde. Eller litterær salong. Det føles som alt dette.

I går var ikke noe unntak. Og som det sømmer seg i sekstiårslag var det taler. Mer spesifikt jubilantens mor, som fremdeles er med oss. Hun er en meget staut frue fra Voss, som har en dialekt som synger og en dugelig utestemme.

Hun forærte sin sønn en kokebok med tradisjonsmat. (Den ble sendt på rundgang i stua, og inneholdt et ualminnelig høyt antall varianter av lefser, sveler og kling.) Og en takke. Jo, en lefsetakke. En skikkelig stor en også. Jubilanten løftet den høyt over hodet så alle fikk se – han er kanskje seksti, men absolutt ingen svekling, for å si det sånn.

Moren talte varmt om tradisjonsmaten, om kvinnefellesskapene i bygde-norge og bakstedagene der kjerringene står skulder ved skulder og svetter over svelene. På Vossamålet ble det rent som en eventyrfortelling, der det anget av ysting og støl.

Og varm av vin og gryte lot jeg meg gladelig rive med. Det er jo selve den urnorske matromantikken dette; melkesjokolade-kuene på beite, den fjellfeite mjølka og smøret som perler. Rømmegrauten og fenalåret. Fjellørreten og mandelpotetene. Og jeg elsker det!

Jeg elsker det så mye at jeg ofte får lyst til å prøve. Jeg har tross alt både gård og seter selv, og av og til leker jeg med tanken på å leve det bonderomantiske bygdelivet. Det går imidlertid fort over. For de bøndene jeg kjenner har en hverdag som jeg vet er veldig langt fra romantisk.

Men en liten smak av gårdskjerringlivet kan jeg få. For her jeg sitter i morgenkåpa, så har jeg faktisk allerede et brett med canneller i ovnen, og et annet klar til å gå inn. Pluss at jeg har satt en gjærdeig til heving.

Canneller, i fall du lurte på hva det er. OK, det heter egentlig Caneles de Bordeaux, vi bare fornorsker navnet.

I dag er det nemlig to forskjellige bordsetninger her hos oss. Først kommer datter av en gammel venninne på brunsj sammen med sin nye kjæreste. De skal få hjemmebakt brød med skinke og eggerøre, ostefat og altså caneller. Med Lìf Laga epleslang-most fra Groruddalen å drikke til. Og så har jeg noen vaktelegg og noe røkt sild fra Reko-ringen, som jeg tenkte å prøve på dem.

Deretter skal Jakobs bror få fødselsdagsmiddag hos oss. (Hele den familien har fødselsdager i desember. Det er veldig upraktisk med jul og alt, men sånn er det altså.) Han skal få Stangekylling med ovnsbakte rotgrønnsaker og iskake. Og canneller til kaffen der også. Pluss en hjemmebakt krydderkake med ingefær og glaserte pekannøtter på toppen. Den bakte jeg i går kveld, etter sekstiårsdagen.

Jeg tenkte det faktisk før vi gikk i går, at alle i jubilantens del av familien er enten lærere eller hotellfolk. Jakob og jeg snakket om det på vei hjem. Og det slo meg ikke før senere at jeg egentlig er en av dem selv. For jeg står jo og underviser på en daglig basis, og jeg elsker å fylle huset med gjester i helgene. Jeg tar riktignok ikke betalt for det siste, men det er noe med vertskaps-rollen som føles veldig naturlig for meg.

Så kanskje eplet ikke faller så langt fra stammen, egentlig. Og kanskje det er noe av det positive med den norske folkeflyttingen fra bygd til by at vi som dro (eller er etterkommere av de som dro) kan beholde de hyggelige delene av tradisjonene, men slippe de mest slitsomme. Og så trenger vi å gjøre forholdene levelige for de som ble igjen også.

Men enten du baker selv, eller kjøper i butikken (begge deler bidrar til å holde økonomien i gang, så jeg moraliserer ikke!) så må det kaker til nå før jul. Og mine er straks klare.

Neste gang tror jeg imidlertid at jeg skal kle på meg før jeg drar i gang. Morgenkåpe med meldryss kler ikke noen, for å si det sånn.

God advent!

Knadd mør!

Her i forrige uke ble jeg så forferdelig stiv i nakken!

Det er en del ekstra å gjøre på jobben for tida, pluss at jeg holdt på med perlemesser, festplanlegging, jobbsøking med junior og en haug andre ting. Ikke så rart om man kan få litt høye skuldre i blant, så mye som det er å drive med i verden. Og det fikk jeg altså, forrige uke.

Såpass høye skuldre faktisk, at det på et tidspunkt ble vanskelig å snu på hodet uten at resten av kroppen fulgte med. Da tenkte jeg at jeg fikk gjøre noe. Og så hadde jeg dessuten hatt lyst til å prøve ut et nytt sted jeg hadde sett, og dette var jo simpelthen bare en perfekt anledning.

Jeg så dette stedet først da jeg sto og ventet på bussen på Sankthanshaugen. Ved siden av gamle Schrøder var det nemlig dukket opp en ny restaurant (alltid interessant for meg!) og ved siden av der igjen et lekkert, varmbeige lokale med en stor logo på veggen, japansk utseende trebenk, en grønn palme og en iPad. At dette var en selvbetjeningsresepsjon for noe lekkert og upmarket skjønte jeg med en gang. Resten ble jeg raskt forklart av slideshowet på den store flatskjermen i vinduet:

«Relax, Reload. Massasje kr 345»

Mer skulle det ikke til før jeg skjønte at dette var simpelthen Cutters for massasje. Kjapt, enkelt og billig. Og absolutt ikke snuskete! Hvilket jeg tror er en veldig god idé, ettersom det sikkert er flere enn meg som gjerne skulle tatt massasje av og til hvis de ikke var så redd for å få tilbud om (eller enda verre: bare få levert) happy ending. 😱

Poenget er jo at det nesten ikke finnes kvartaler innenfor ring to som ikke har et etablissement med Thai Massasje eller lignende i navnet. Og jeg mistenker at ikke en eneste av disse har fysioterapeuter på lønningslisten, for å si det sånn. Men ærlig talt så vet jeg ikke, for jeg har aldri turt å gå inn og spørre. Jeg bare konstaterer at de lettkledde damene som står og røyker på gata utenfor ikke akkurat vitner om helsefaglig seriøsitet, og så går jeg videre.

Men dette så ut som noe helt annet, og prisen på 345 kroner var jo overhodet ikke avskrekkende.

Så da jeg senere satt på bussen og hadde tid å slå ihjel, tenkte jeg at jeg skulle sjekke det opp litt nærmere. Jeg tok opp nettstedet på mobilen min, og dermed var timen bestilt.

Jo, så kjapt gikk det faktisk! Jeg tror ikke jeg har sett en mer friksjonsfri interaksjon noen sinne, for å si det på jobbspråket mitt. Ikke før hadde jeg fått opp nettsiden før jeg oppdaget at de hadde en filial på Bislett, som var enda nærmere meg enn den jeg alt hadde sett på Sankthanshaugen. Og siden jeg også fikk se at det var time ledig dagen etter, på et tidspunkt som passet for meg (og en masse andre ledige tidspunkter også), så var det nesten som om bestillingen bare skjedde av seg selv. Jeg behøvde ikke å legge inn kortnummer, styre med Vipps eller noe som helst annet masete – det holdt med å skrive inn navn og mobilnummer, og så hadde jeg time.

Så dagen etter dro jeg rett fra jobb til adressen på Bislett. Der kunne jeg sette meg i et identisk varmbeige venterom, og når jeg nå var på innsiden kunne jeg dessuten konstatere at det duftet behagelig og at de spilte dempet spamusikk. Det var tydelig at de visste hva de gjorde!

På avtalt tidspunkt gikk døren opp og massøren kom ut. – Nina? spurte han vennlig, og det kunne jeg jo bare bekrefte.

Jeg må innrømme at jeg ble litt forfjamset over at han var mann. Kanskje det er alle thai-salogene som har skapt forventningen, men det hadde altså ikke slått meg at den som masserte ikke skulle være en dame. Men bevares, mannfolk er da flinke nok de. Selv om denne var godt under 30 i alder, såvidt jeg kunne bedømme. (Jo eldre jeg blir, jo mer føler jeg at andre ser ut som barnerumper – nå til langt opp i førtiårene, har jeg oppdaget. Så hvem vet, egentlig …)

Uansett: Jeg fulgte etter den hyggelige mannen inn på et rom med en benk (igjen; behagelige dufter og spamusikk), hvor han forklarte at jeg skulle kle av meg på overkroppen og legge meg på magen. Så gikk han ut så jeg kunne bakse meg ut av tøyet og opp på benken uten tilskuere. Og han banket høflig på døren før han kom inn igjen. Så skrudde han på varmen og senket et florlett (men ugjennomsiktig) flanellspledd over meg fra midjen og ned.

Han var fantastisk flink til å massere! Nakken min gikk fra spent gitarstreng til bløt pudding på et kvarters tid. Jeg gjenkjente noen profesjonelle grep fra tidligere erfaringer, og da jeg spurte innrømmet han villig at jo, han var fysioterapeut av utdannelse. Og en dyktig en også, etter alt å dømme.

Sånn mot slutten av behandlingen ba han meg å snu meg rundt. OK, jeg er ikke spesielt sjenert, men jeg kjenner litt på at puppestellet har en tendens til å havne i armhulene når jeg ligger på ryggen. Og jeg er ikke eldre enn at jeg kjenner på ubehaget av dét når en ung mann står og ser på, for å si det sånn.

Heldigvis var denne unge mannen særdeles profesjonell. Han hadde en egen teknikk med det florlette flanellspleddet, som han løftet så høyt at han ikke kunne se noe, og jeg kunne snu meg så inelegant jeg bare ville uten at det gjorde noe. Så dekket han pleddet over meg igjen, og bluferdigheten var helt og holdent ivaretatt. Jeg trakk et lite lettelsens sukk, og så tenkte jeg at «jøss, er jeg blitt såååå gammel, nå, ja.» Tida går!

For å gjøre en allerede litt for lang historie ikke så alt for mye lenger: Det var nydelig å bli massert! Den unge mannen var kjempeflink! Jeg kommer garantert tilbake. Og jeg skjønner ikke at ikke noen har tenkt på dette før.

På veien hjem tenkte jeg at det er egentlig sånn både innovasjon og disrupsjon skjer i praksis: At man bruker en nyoppfunnet modell i en annen bransje. Og konseptmodeller som gjør at man kan levere en ønsket tjeneste bedre OG billigere samtidig, er normalt dømt til å lykkes.

Så har du ikke prøvd den nye kjeden enda, anbefaler jeg å gjøre det. De heter Squeeze og kommer garantert snart til et kvartal nær deg!

------------------------------------

PS: Jeg vil bare si i klartekst at jeg ikke har mottatt noen som helst godtgjørelse fra Squeeze, som heller ikke vet at jeg skriver dette. Dessuten er jeg som jeg tidligere har skrevet om Evig #ikkespons.

Byfrue på skogstur

Denne helgen har jeg endelig fått gått meg en tur i skogen! Jeg har tenkt på det veldig lenge, og jeg vet jo at mange springer til skogs både titt og ofte, men jeg er altså ikke en av dem.

Da jeg var barn ble jeg dratt ut på tur så ofte at jeg virkelig fikk mer enn nok. Så med en gang jeg var gammel nok skiftet jeg gir til at tur i helgen betydde kafé- og galleribesøk. Og slik har årene gått.

Men i det siste har jeg altså hørt naturen kalle. Og denne helgen fortalte mine hekse-venninner (ja, jeg har noen) at det var mabon, altså wicca-høytiden for den siste innhøstingen og feiringen av markens grøde.

Jeg er ikke spesielt på wicca-tankegangen, men markens grøde kan jeg definitivt forholde meg til. Og så fikk jeg veldig lyst til å lage meg en høstkrans å henge på inngangsdøren min. Særlig etter at en av heksevenninnene delte en ekstremt lekker dørdekorasjon i form av et korn- og løvpyntet pentagram. (Ja, sosiale medier kan inspirere til så mangt!)

Så jeg begynte å tenke på dørkranser, og så tenkte jeg på rognebær. De oransjerøde bærene sier liksom både jordens overflod og høst, og så googlet jeg hvor i Oslo-området det vokste rogn. I Nordmarka fra Maridalsvannet, påsto Google. Det viste seg senere å være løgn, men det fikk meg til å google videre etter Maridalsvannet, for jeg vet at folk går på tur der hele tiden, men jeg har altså aldri vært der før.

Noen timer senere satt jeg på bussen til Kjelsås Stasjon. Der gikk jeg av, og prøvde å se etter dette Maridalsvannet da. Kunne ikke se det. (Ærlig talt, ville det tatt livet av dem å sette opp et skilt??)

Etter å ha ringt en venn, konsultert Google Maps på telefonen min, gått to ganger rundt Teknisk Museum og til slutt spurt en person med fleece-jakke, ble jeg pekt i riktig retning. Så off we go!

Hm … var jo bare grusvei dette da. Jeg ser Akerselva, jeg ser byggeplass, jeg ser parkeringsplass, jeg ser brakker. Skulle det ikke være skog, da?

Et par kom i motsatt retning med turbukser og hund. De så definitivt ut som de hadde vært på tur. Jeg tenkte jeg kunne spørre dem. Som tenkt så gjort: «Unnskyld, men er dette riktig vei til Maridalsvannet?» spurte jeg.

Dama så på mannen, og mannen så på dama.

Eh … Maridalsvannet er der, sa dama og pekte over skulderen min. Og så snudde jeg meg, og der var det et vann, ja! Et skikkelig digert et også, og det hadde jeg altså ikke sett! Jeg ble ganske flau. Men i hvert fall var jeg på riktig sted.

Etter råd fra de to med hunden, gikk jeg oppover langs grusveien. Det skulle være veldig fin utsikt fra den øvre veien, visst. Utsikt er bra, tenkte jeg, og så for meg fine Instagram-bilder. (Det ble det også – her er ett av dem:)

Så jeg travet avgårde med godt mot, og speidet i trekronene etter rognebær. Jeg så riktignok et par trær ved starten av skogsveien, men trærne sto langt ned i skråningen, og bærkvistene hang høyt på treet. Så selv om jeg hadde klart å klatre ned til dem, så hadde jeg ikke klart å klatre opp til dem, for å si det sånn.

Men det var godt å være i skogen, da. Så godt at da jeg så en sti som tok av fra grusveien, tenkte jeg at jo mer natur jo bedre når jeg først er her, og valgte den.

Stien gikk ikke mange metrene før grusveien var ute av syne, og det bare var skogen og meg. Fy søren så stille det var! Eller, jeg hørte fugler. Og noe krafsing i krattet som kunne vært en hare. Eller kanskje en hund.

Over meg tårnet bartrærne. Jeg kom inn i et område som var sånn glissen barskog der skogbunnen er dekket av granbar og treleggene står som spredte påler i sandjorda. Solskinnet nådde ikke ned til bakken og soldagen var plutselig dunkel.

Så kom jeg til en liten slette. Den lå også i skygge under trekronene, men det sto et bord med benker der, og noen hadde satt ut en søplekasse. Jeg så rester av et bål også, så det var tydelig at dette var et sted det gikk an å spise.

Egentlig hadde jeg håpet på en rasteplass med utsikt til vannet, men i denne trolske skogsverdenen var det også ganske fint. Dessuten hadde den lange bussturen og all vimingen rundt Teknisk museum gjort at det var langt over lunsjtid, så jeg var sulten.

Jeg hadde tatt med meg mat, selvfølgelig.

Jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke vet noe om turer i skogen, men mat har jeg ganske bra peiling på. Jeg hadde med meg hjemmebakt brød med salami, plommer og en termos med te. Så jeg satt meg ved bordet og spiste maten min, mens jeg altså helt bokstavelig talt følte skogens ro.

Og så begynte jeg å føle at det kanskje var litt vel rolig, også, når det kom til stykket. Var det ingen andre mennesker her, liksom? Tenk om det kunne komme noen, eller: Guri malla, tenk om det kom noen som var slemme?! Plutselig slo det meg at jeg var helt alene, midt i skogen og helt uten snev av ferdigheter innen kampsport og selvforsvar.

Ja, jeg vet at sjansen for å bli overfalt sånn er ganske liten. Men tenk om jeg gled på steinene og brakk beinet, da? OK, jeg har mobiltelefon med meg, så helt krise hadde det sikkert ikke vært, men likevel … I mitt vanlige liv tenker jeg aldri på at jeg er fysisk sårbar, men det gjorde jeg altså plutselig her.

Bare sånn på trass fulgte jeg stien litt lenger. Jeg kunne høre et tog forbausende nært, og noen som ropte på en hund et stykke unna, og så følte jeg meg ikke så alene lenger. Men vanlige joggesko er ikke det ideelle fottøyet for rullesteiner og elveleie, så for sikkerhets skyld snudde jeg og gikk den samme stien tilbake til grusveien igjen.

(Jeg hadde sikkert funnet opp på veien igjen et stykke lenger nede også, men jeg er litt «geographically challenged», så jeg tok ikke sjansen. En gang gikk jeg meg bort på en do. Helt sant!)

Grusveien fungerte fint den. Der var det folk og hunder, og massevis av gærne syklister (hva er det med middelaldrende menn på offroad-sykler egentlig??), og jeg følte meg mindre alene og sårbar.

Så alt i alt ble jeg gående og vime i nærmere fire timer i den fantastisk fine høstlørdagen! Sola skinte, himmelen var blå, og skogen anget av mose og bregner, av sandbakke og tørt løv. Jeg fikk plukket med meg litt av hvert til kransen min på veien, men altså ikke rognebær.

Eller vent, rett før jeg var nede ved Kjelsås igjen fikk jeg øye på en vissen gren i skogbunnen, med en bladløs kvist med bær på. Røde bær.

Jeg tror det var rognebær, men det kunne vært rødhyll eller noe annet. Jeg vet ikke forskjell hvis jeg ikke ser bladene (og knapt nok om jeg ser dem heller, hvis jeg skal være ærlig.)

Jeg aner ikke hva kvisten med bær gjorde der – kanskje noen andre hadde plukket den og kastet den fra seg. Det var ikke noe tre som passet i nærheten. Men det var altså en enkelt klynge med røde bær, og det var egentlig alt jeg trengte til kransen min. Jeg hadde uansett for lengst redesignet den mentalt til noe som ikke krevde store mengder rogn. Men en liten klase var et perfekt kirsebær på toppen!

Så jeg fikk med meg en pose blader og bar, noen strå som kunne illudere korn, litt lyng og noen myke kvister å forme krans av. For jeg hadde sett på YouTube at man kunne lage kransgrunnlaget på denne måten.

Og da jeg kom hjem så bandt jeg mitt livs aller første dørkrans fra scratch. Slik ble den:

Legg merke til klyngen av røde bær nederst. Og gresstråene som stikker opp. Jada, jeg vet den ble litt skjev og rar, men jeg syns ikke det var verst for et første forsøk.

Og da jeg endelig satte meg i sofaen etter middag var jeg skikkelig sliten. Jeg mener skikkelig sliten. Lår og rygg verket etter å ha gått i terreng (som det viser seg at er noe helt annet enn å gå på asfalt), og huden kjentes varm av sol og vind. Og så følte jeg meg sånn i kroppen som jeg følte meg når jeg hadde vært ute hele dagen som barn. En fin følelse, egentlig.

Så jeg la meg tidlig, og jeg sov som en stein! Og det fine med dèt er jo at jeg kan stå opp tidlig og skrive blogginnlegg før resten av huset våkner.

Men nå er croissantene ferdig stekt og espressomaskinen varm, så nå er det kanskje på tide å tenke søndagsfrokost for husbonden.

Frua er i hvert fall rimelig fornøyd med både turen og kransen!