Ærre mulig ..???

Hva gjør man når man oppdager at man selv har gjort den mest grunnleggende av alle grunnleggende fagfeil (og liksom skal være ekspert i emnet)? Svar: Gremmer seg noe så inni helskotte!!

… og skriver et blogginnlegg om det, som ren avlat. Det føles på en måte litt mindre ille når jeg i det minste selv forteller åpent om hvor innmari teit man kan bli, selv om man liksom er ekspert.

Dette startet egentlig for to år siden hvor min «nevø» trengte ny webside. – Han er egentlig min kusines sønn, men jeg er enebarn, så jeg har adopert mine kusiners og fetters barn som «nevøer» og «nieser» . Noe må man finne på når man har en bitteliten familie.

Min nevø spiller gitar og har band. De spiller god, gammeldags punkrock, så «tante» syns selvfølgelig at det låter ganske kult. Og stiller gjerne opp som nettredaktør sånn helt pro bono. Så da bandet trengte en webside, ble det ganske nærliggende at jeg bare påtok meg den jobben, og som sagt så gjort.

På jobben driver vi nesten alle våre sider på gratisløsningen WordPress, og jeg har satt opp slike sider selv for både nettbutikken min, epostkurset mitt og mye mer. Det koster i sin enkleste og billigste form bare en tusenlapp i året for domene og webhotell, og det holder for de minste prosjektene. Dessuten er det raskt og enkelt å sette opp når man vet hvordan.

(I fall du vil gjøre det selv så finner du en liten oppstartsveiledning her.)

Med andre ord: Å sette opp en nettside på WordPress for min nevø og hans band var ingen heksekunst for meg. Jeg gjorde det i løpet av noen kveldstimer for et par år siden. Bandet var riktig så fornøyde med nettsiden sin, og den har fungert helt fint. Den har vært svart og rocka, har videoer og lydfiler og info, og de har delt lenker i sosiale medier og kan selge T-skjorter på webben.

I løpet av de par årene som har gått siden jeg satt opp siden, har jeg av og til fått en melding med et ønske. Kunne de få inn et nytt bilde, en lenke til en konsert, eller en ny Spotify-release? Selvfølgelig, har jeg svart, og har smekket det inn på null komma niks.

Så, for et par uker siden, kom en melding av et litt annet slag. Hadde det ikke vært mulig for dem å administrere siden sin selv? Uten å måtte bry meg hele tiden?

Jeg kjente det svulme litt mammastolt i brystet. Selvfølgelig kunne de ta over selv, jeg hadde jo bare gjort det inntil de var klare for å ta over. Og jeg elsker jo å forklare faget mitt, så selvfølgelig skulle de få opplæring! Det var bare å komme!

Kompetanseoverføringen skjedde i dag. Nevøen min troppet opp som avtalt, og vi satte oss med hver vår laptop og begynte å jobbe.

Han tok det til seg akkurat så raskt og enkelt som jeg hadde håpet, og var selvgående etter en times hands-on coaching. Og så spurte han plutselig: – Er det egentlig noen som bruker websider lenger, da?

Hah! Det spørsmålet får jeg innimellom, og svaret har jeg fiks parat. – Selvfølgelig! svarte jeg. – Facebook-sider og YouTube-kanaler og sånt er vel og bra, men det er tross alt websiden din som sikrer synligheten din på Google! Google står for godt over halvparten av all webtrafikk i verden, så det er trumfkort og sjakk matt!

– Bare se her, fortsatte jeg. – Når jeg søker etter bandnavnet deres på Google, så kommer websiden opp … Jeg demonstrerte mens jeg snakket, åpnet et nytt nettleservindu med Google, skrev inn bandnavnet og så kom … en engelsk TV-serie med samme navn som bandet, ja. Og litt lenger ned: Facebook-siden deres. Og YouTube-kanalen. Men ingen webside.

Ingen webside …

Ingen webside, selv om de hadde .no-domene. Selv om de hadde bandnavnet sitt som domenenavn. Og bandets navn som navn på nettstedet. Og en nettredaktør som jobber profesjonelt med blant annet søkesynlighet som fag …

Jeg kjente at jeg ble både varm og kald på en gang, for med det samme jeg så det, så mistenkte jeg hva jeg hadde gjort. Den ene, store nybegynnerfeilen som jeg alltid advarer mot når jeg holder WordPress-kurs. Den som vi snakker om og ler av og bruker som skrekkeksempel.

Den. Ene. Store. Dumme. WordPress-feilen. Den som gjør deg helt usynlig på Google …

Nei, det kunne ikke stemme! Ikke jeg! Jeg som vet så mye bedre at jeg passer på å nevne det HVER gang jeg holder kurs om emnet. Som dobbeltsjekker og trippelsjekker både mine egne og kunders websider. Som er besatt av søkesynlighet og som har brukt WordPress som innholdsverktøy i mange, mange år …

Jeg tastet meg inn på «Innstillinger»/»Lesing» på kontrollpanelet med skjelvende hender. Og der sto det svart på hvitt. Den. Ene. Store. Nybegynnerfeilen:

Jeg hadde glemt å fjerne avkryssingen som utestenger Google fra å indeksere websiden. 😱😱😱

Jeg skal ikke være melodramatisk, men hjertet føltes virkelig som det sank ned i tøflene på meg. Ærre mulig? Ærre mulig? Ærre mulig? At jeg ikke hadde tenkt på det da jeg lanserte siden? At jeg ikke hadde tenkt på å dobbeltsjekke det i de to årene jeg hadde drevet siden? At jeg ikke hadde vært inne på Google Analytics og sett faresignalene?

Over tjue år i bransjen, og jeg gjør nybegynnerfeil!!!

Men det var ikke tvil. Ingen andre hadde administrert dette domenet annet enn meg. Ingen andre hadde krysset av denne boksen i første omgang enn meg. (Det gjør vi alltid, fordi Google jo ikke skal indeksere siden før den er ferdig.)

Og ingen andre hadde glemt å fjerne avkrysningen etterpå, da sidene var ferdige.

Det var meg. Ingen andre.

Nevøen min så bare rart på meg. – Jeg skjønner ikke helt hva dette betyr? sa han. – Det betyr at siden din ikke har vært mulig å finne på Google, svarte jeg, med skjelvende stemme. Og så skyndte jeg meg å fjerne avkrysningen. For sikkerhets skyld ba jeg Google manuelt om å indeksere siden også.

Han tok det ganske pent. Mest fordi han ikke er like opptatt av Google som tanta si. Og kanskje også fordi han ikke vet like mye om nettmarkedsføring og hvor viktig Google er som jeg gjør. Akkurat nå er jeg bare glad til.

Om noen uker, når siden er godt indeksert og oppe på Google, og trafikken hans er mangedoblet, skal jeg fortelle ham det i litt større detalj, hvis jeg tør. I mellomtiden er jeg bare takknemlig for at han ikke er en betalende kunde. Og for at prosjektet hans er et hobbyprosjekt og ikke noe bandet lever av til daglig.

Og i mellomtiden skriver jeg dette. Fordi jeg skammer meg så inderlig langt inn i sjela at om jeg ikke hadde publisert dette selv ville jeg ligget vidåpen for utpressing om noen andre hadde funnet det ut. «Publish and be damned!» har alltid vært mitt motto.

Det er litt pønk det også, når jeg tenker meg om.

Og hvis jeg skal trekke en slags konklusjon … Dra et lite stykke læring som en bitteliten sølvklump ut av den massive smeltmørja som er en slik fadese. Om jeg skal gjøre det, så må det bli dette:

Ikke få tanta di til å drive nettstedet ditt uten å følge med sjøl. Selv om hun er «ekspert».

Jeg er blitt den kjerringa!

Husker du hun kjerringa som alle syns var skikkelig sur og gretten? Hun som blandet seg borti alt og alle, og stadig skulle kjefte? – Jeg er blitt henne!

Jeg oppdaget det her forrige uke. Jeg skulle på Meny og handle middag som vanlig, og så utenfor inngangen sto et ungt par med barnevogn. De sto rett ved siden av en søplekasse. Moren åpnet en brusflaske (sånn som krever flaskeåpner), og bruskorken spratt av og falt på bakken. Uten å verdige den et blikk, rakk hun flaska til partneren og så trillet de avgårde.

Før jeg kunne stoppe meg selv, så satt jeg et strengt blikk i moren og utbrøt skarpt: – Syns du virkelig at den korken bare skal ligge der? Seriøst? (Det var nesten så jeg sa «serr???» bare sånn for å prøve å snakke på deres nivå, liksom.)

Jeg vet ikke om de ikke hørte meg eller bare valgte å late som ingenting. Uansett strente de bare videre. De fniste sikkert litt seg imellom, men de snudde seg ikke.

Så jeg gjorde det alle sånne kjerringer gjør i den typen situasjon: Plukket opp korken selv, demonstrativt, og passet på å overspille litt hvor stiv jeg var i knær og rygg når jeg bøyde meg for å ta den opp. Så kastet jeg korken i søplekassa, og utvekslet «ungdommen-nå-til-dags»-blikk med en eldre herre som hadde sett det hele.

Det var da jeg skjønte det: Nå har jeg blitt den kjerringa! Hun som blander seg borti og irettesetter vilt fremmede på gata. Hun som kjefter og smeller og maser. Hun er meg!!!

Det var litt av et sjokk, egentlig. Men puslespillbrikkene falt langsomt på plass i hodet mitt. De gangene jeg hoster demonstrativt når folk røyker i leskuret på trikkeholdeplassen! Nabo-oppslagene i oppgangen! Måten jeg veiver og skjenner med pekefingeren på folk som kjører inn i gata her mot kjøreretningen! Og alle de gangene jeg har kjeftet på folk som sniker i kassakø! (Unntatt når jeg gjør det selv, altså.)

Det er ikke tvil om det. Jeg er blitt den kjerringa!

Og jeg lurer på hvorfor? – At tida går er nå så sin sak, men jeg tror ikke det er alderen alene som gjør utslaget. Jeg syns det er verre med personlighets-transplantasjonen!

For jeg har da aldri vært sur og kjeftete jeg? – Jeg som smiler både fysisk og med emojis i alle sammenhenger, som er positiv og glad og elsker livet? En gang var det tross alt meg som slapp søppel på bakken og røykte overalt og syns kjeftekjerringa var en pest og en plage. Det er ikke så mange år siden heller. Eller vent … det var vel før Marius ble født, kanskje, så minst 25 år da … men det føles ikke så lenge siden, i hvert fall.

Men det er bare det at det ikke er noe fint. Med søppel og sånn, mener jeg.

Det er tross alt veldig lite pent med plast og papir som slenger over alt, og røyking er jo ikke innafor der andre ferdes lenger, og gærne folk i trafikken er en fare for både seg selv og andre , og …!

Oooops! Det er kanskje ikke bare at tida har gått. Det er kanskje at jeg faktisk har skiftet mening også. Eller egentlig at det som jeg i ungdommen så på som helt uviktig visvas over tid har vist seg å være … ikke så uviktig likevel.

Det spiller faktisk en rolle hvordan man oppfører seg overfor andre mennesker.

Man kan faktisk ikke bare ta seg til rette overalt. Det noen kaster på bakken må andre plukke opp, og det å bare gå ut fra at noen andre skal rydde opp etter en er bare … egoistisk. Dumt. Tankeløst. Hensynsløst.

Jeg liker ikke hensynsløse mennesker. Ikke arrogante kjekkaser heller. Når jeg tenker meg om så har jeg vel egentlig aldri gjort det. Jeg har bare fått lavere terskel for å trenge meg på og kommentere andres adferd. Sånn går det når man blir gammel nok.

Dorothy Sayers sa det slik: “Time and trouble will tame an advanced young woman, but an advanced old woman is uncontrollable by any earthly force.”

OK, men kanskje jeg bare skal omfavne det, da. Det er liksom meg i et nøtteskall: Finnes det ingen vei utenom, kan vi like gjerne gå helhjertet inn for saken. Så herved omfavner jeg min indre kjeftekjerring! Noen må tross alt holde en viss standard her i verden!

Så da erklærer jeg meg like godt som kjeftekjerring og stolt av det! Heretter skal jeg slå ned på søppelkasting, køsniking, drosjejuks, varmesløsing, nattebråk, feilparkerte sparksykler og ulåste oppgangsdører hver gang jeg ser det. Det gjør jeg egentlig allerede – forskjellen er at nå er jeg blitt bevisst på det.

Så bråkjekke ungdommer og frekkaser får bare passe på! – Jeg kommer snart til et nabolag nær dem!

(Og jeg vet den hemmeligheten som de ikke kommer til å oppdage før om mange år: Når de bare venter lenge nok, så blir de sånn selv også!)

Byfrue baker i morgenkåpa

God første søndag i advent! Her hos meg er det stille i huset og mørkt ute fortsatt. Jeg har ikke tent det første adventslyset enda, for jeg tenkte jeg skulle vente til noen andre sto opp. I mellomtiden nøyer jeg meg med lampelyset, og spiser min morgenyoghurt med litt blogging til.

I går var vi på 60-års lag hos en meget fargerik slektning. Når han samler til fest, er det det nærmeste jeg føler jeg har kommet Kristiania-bohemen i levende live. I hans store og trekkfulle leilighet på Skillebekk stuer han inn så mange unge og gamle som arealet tåler, og en halv gang til. Så setter han fram særdeles rikholdige mengder børst, en diger gryte med noe godt og en haug hjemmebakt flatbrød. Og så er det fest. Eller blotsgilde. Eller litterær salong. Det føles som alt dette.

I går var ikke noe unntak. Og som det sømmer seg i sekstiårslag var det taler. Mer spesifikt jubilantens mor, som fremdeles er med oss. Hun er en meget staut frue fra Voss, som har en dialekt som synger og en dugelig utestemme.

Hun forærte sin sønn en kokebok med tradisjonsmat. (Den ble sendt på rundgang i stua, og inneholdt et ualminnelig høyt antall varianter av lefser, sveler og kling.) Og en takke. Jo, en lefsetakke. En skikkelig stor en også. Jubilanten løftet den høyt over hodet så alle fikk se – han er kanskje seksti, men absolutt ingen svekling, for å si det sånn.

Moren talte varmt om tradisjonsmaten, om kvinnefellesskapene i bygde-norge og bakstedagene der kjerringene står skulder ved skulder og svetter over svelene. På Vossamålet ble det rent som en eventyrfortelling, der det anget av ysting og støl.

Og varm av vin og gryte lot jeg meg gladelig rive med. Det er jo selve den urnorske matromantikken dette; melkesjokolade-kuene på beite, den fjellfeite mjølka og smøret som perler. Rømmegrauten og fenalåret. Fjellørreten og mandelpotetene. Og jeg elsker det!

Jeg elsker det så mye at jeg ofte får lyst til å prøve. Jeg har tross alt både gård og seter selv, og av og til leker jeg med tanken på å leve det bonderomantiske bygdelivet. Det går imidlertid fort over. For de bøndene jeg kjenner har en hverdag som jeg vet er veldig langt fra romantisk.

Men en liten smak av gårdskjerringlivet kan jeg få. For her jeg sitter i morgenkåpa, så har jeg faktisk allerede et brett med canneller i ovnen, og et annet klar til å gå inn. Pluss at jeg har satt en gjærdeig til heving.

Canneller, i fall du lurte på hva det er. OK, det heter egentlig Caneles de Bordeaux, vi bare fornorsker navnet.

I dag er det nemlig to forskjellige bordsetninger her hos oss. Først kommer datter av en gammel venninne på brunsj sammen med sin nye kjæreste. De skal få hjemmebakt brød med skinke og eggerøre, ostefat og altså caneller. Med Lìf Laga epleslang-most fra Groruddalen å drikke til. Og så har jeg noen vaktelegg og noe røkt sild fra Reko-ringen, som jeg tenkte å prøve på dem.

Deretter skal Jakobs bror få fødselsdagsmiddag hos oss. (Hele den familien har fødselsdager i desember. Det er veldig upraktisk med jul og alt, men sånn er det altså.) Han skal få Stangekylling med ovnsbakte rotgrønnsaker og iskake. Og canneller til kaffen der også. Pluss en hjemmebakt krydderkake med ingefær og glaserte pekannøtter på toppen. Den bakte jeg i går kveld, etter sekstiårsdagen.

Jeg tenkte det faktisk før vi gikk i går, at alle i jubilantens del av familien er enten lærere eller hotellfolk. Jakob og jeg snakket om det på vei hjem. Og det slo meg ikke før senere at jeg egentlig er en av dem selv. For jeg står jo og underviser på en daglig basis, og jeg elsker å fylle huset med gjester i helgene. Jeg tar riktignok ikke betalt for det siste, men det er noe med vertskaps-rollen som føles veldig naturlig for meg.

Så kanskje eplet ikke faller så langt fra stammen, egentlig. Og kanskje det er noe av det positive med den norske folkeflyttingen fra bygd til by at vi som dro (eller er etterkommere av de som dro) kan beholde de hyggelige delene av tradisjonene, men slippe de mest slitsomme. Og så trenger vi å gjøre forholdene levelige for de som ble igjen også.

Men enten du baker selv, eller kjøper i butikken (begge deler bidrar til å holde økonomien i gang, så jeg moraliserer ikke!) så må det kaker til nå før jul. Og mine er straks klare.

Neste gang tror jeg imidlertid at jeg skal kle på meg før jeg drar i gang. Morgenkåpe med meldryss kler ikke noen, for å si det sånn.

God advent!

Knadd mør!

Her i forrige uke ble jeg så forferdelig stiv i nakken!

Det er en del ekstra å gjøre på jobben for tida, pluss at jeg holdt på med perlemesser, festplanlegging, jobbsøking med junior og en haug andre ting. Ikke så rart om man kan få litt høye skuldre i blant, så mye som det er å drive med i verden. Og det fikk jeg altså, forrige uke.

Såpass høye skuldre faktisk, at det på et tidspunkt ble vanskelig å snu på hodet uten at resten av kroppen fulgte med. Da tenkte jeg at jeg fikk gjøre noe. Og så hadde jeg dessuten hatt lyst til å prøve ut et nytt sted jeg hadde sett, og dette var jo simpelthen bare en perfekt anledning.

Jeg så dette stedet først da jeg sto og ventet på bussen på Sankthanshaugen. Ved siden av gamle Schrøder var det nemlig dukket opp en ny restaurant (alltid interessant for meg!) og ved siden av der igjen et lekkert, varmbeige lokale med en stor logo på veggen, japansk utseende trebenk, en grønn palme og en iPad. At dette var en selvbetjeningsresepsjon for noe lekkert og upmarket skjønte jeg med en gang. Resten ble jeg raskt forklart av slideshowet på den store flatskjermen i vinduet:

«Relax, Reload. Massasje kr 345»

Mer skulle det ikke til før jeg skjønte at dette var simpelthen Cutters for massasje. Kjapt, enkelt og billig. Og absolutt ikke snuskete! Hvilket jeg tror er en veldig god idé, ettersom det sikkert er flere enn meg som gjerne skulle tatt massasje av og til hvis de ikke var så redd for å få tilbud om (eller enda verre: bare få levert) happy ending. 😱

Poenget er jo at det nesten ikke finnes kvartaler innenfor ring to som ikke har et etablissement med Thai Massasje eller lignende i navnet. Og jeg mistenker at ikke en eneste av disse har fysioterapeuter på lønningslisten, for å si det sånn. Men ærlig talt så vet jeg ikke, for jeg har aldri turt å gå inn og spørre. Jeg bare konstaterer at de lettkledde damene som står og røyker på gata utenfor ikke akkurat vitner om helsefaglig seriøsitet, og så går jeg videre.

Men dette så ut som noe helt annet, og prisen på 345 kroner var jo overhodet ikke avskrekkende.

Så da jeg senere satt på bussen og hadde tid å slå ihjel, tenkte jeg at jeg skulle sjekke det opp litt nærmere. Jeg tok opp nettstedet på mobilen min, og dermed var timen bestilt.

Jo, så kjapt gikk det faktisk! Jeg tror ikke jeg har sett en mer friksjonsfri interaksjon noen sinne, for å si det på jobbspråket mitt. Ikke før hadde jeg fått opp nettsiden før jeg oppdaget at de hadde en filial på Bislett, som var enda nærmere meg enn den jeg alt hadde sett på Sankthanshaugen. Og siden jeg også fikk se at det var time ledig dagen etter, på et tidspunkt som passet for meg (og en masse andre ledige tidspunkter også), så var det nesten som om bestillingen bare skjedde av seg selv. Jeg behøvde ikke å legge inn kortnummer, styre med Vipps eller noe som helst annet masete – det holdt med å skrive inn navn og mobilnummer, og så hadde jeg time.

Så dagen etter dro jeg rett fra jobb til adressen på Bislett. Der kunne jeg sette meg i et identisk varmbeige venterom, og når jeg nå var på innsiden kunne jeg dessuten konstatere at det duftet behagelig og at de spilte dempet spamusikk. Det var tydelig at de visste hva de gjorde!

På avtalt tidspunkt gikk døren opp og massøren kom ut. – Nina? spurte han vennlig, og det kunne jeg jo bare bekrefte.

Jeg må innrømme at jeg ble litt forfjamset over at han var mann. Kanskje det er alle thai-salogene som har skapt forventningen, men det hadde altså ikke slått meg at den som masserte ikke skulle være en dame. Men bevares, mannfolk er da flinke nok de. Selv om denne var godt under 30 i alder, såvidt jeg kunne bedømme. (Jo eldre jeg blir, jo mer føler jeg at andre ser ut som barnerumper – nå til langt opp i førtiårene, har jeg oppdaget. Så hvem vet, egentlig …)

Uansett: Jeg fulgte etter den hyggelige mannen inn på et rom med en benk (igjen; behagelige dufter og spamusikk), hvor han forklarte at jeg skulle kle av meg på overkroppen og legge meg på magen. Så gikk han ut så jeg kunne bakse meg ut av tøyet og opp på benken uten tilskuere. Og han banket høflig på døren før han kom inn igjen. Så skrudde han på varmen og senket et florlett (men ugjennomsiktig) flanellspledd over meg fra midjen og ned.

Han var fantastisk flink til å massere! Nakken min gikk fra spent gitarstreng til bløt pudding på et kvarters tid. Jeg gjenkjente noen profesjonelle grep fra tidligere erfaringer, og da jeg spurte innrømmet han villig at jo, han var fysioterapeut av utdannelse. Og en dyktig en også, etter alt å dømme.

Sånn mot slutten av behandlingen ba han meg å snu meg rundt. OK, jeg er ikke spesielt sjenert, men jeg kjenner litt på at puppestellet har en tendens til å havne i armhulene når jeg ligger på ryggen. Og jeg er ikke eldre enn at jeg kjenner på ubehaget av dét når en ung mann står og ser på, for å si det sånn.

Heldigvis var denne unge mannen særdeles profesjonell. Han hadde en egen teknikk med det florlette flanellspleddet, som han løftet så høyt at han ikke kunne se noe, og jeg kunne snu meg så inelegant jeg bare ville uten at det gjorde noe. Så dekket han pleddet over meg igjen, og bluferdigheten var helt og holdent ivaretatt. Jeg trakk et lite lettelsens sukk, og så tenkte jeg at «jøss, er jeg blitt såååå gammel, nå, ja.» Tida går!

For å gjøre en allerede litt for lang historie ikke så alt for mye lenger: Det var nydelig å bli massert! Den unge mannen var kjempeflink! Jeg kommer garantert tilbake. Og jeg skjønner ikke at ikke noen har tenkt på dette før.

På veien hjem tenkte jeg at det er egentlig sånn både innovasjon og disrupsjon skjer i praksis: At man bruker en nyoppfunnet modell i en annen bransje. Og konseptmodeller som gjør at man kan levere en ønsket tjeneste bedre OG billigere samtidig, er normalt dømt til å lykkes.

Så har du ikke prøvd den nye kjeden enda, anbefaler jeg å gjøre det. De heter Squeeze og kommer garantert snart til et kvartal nær deg!

------------------------------------

PS: Jeg vil bare si i klartekst at jeg ikke har mottatt noen som helst godtgjørelse fra Squeeze, som heller ikke vet at jeg skriver dette. Dessuten er jeg som jeg tidligere har skrevet om Evig #ikkespons.

Byfrue på skogstur

Denne helgen har jeg endelig fått gått meg en tur i skogen! Jeg har tenkt på det veldig lenge, og jeg vet jo at mange springer til skogs både titt og ofte, men jeg er altså ikke en av dem.

Da jeg var barn ble jeg dratt ut på tur så ofte at jeg virkelig fikk mer enn nok. Så med en gang jeg var gammel nok skiftet jeg gir til at tur i helgen betydde kafé- og galleribesøk. Og slik har årene gått.

Men i det siste har jeg altså hørt naturen kalle. Og denne helgen fortalte mine hekse-venninner (ja, jeg har noen) at det var mabon, altså wicca-høytiden for den siste innhøstingen og feiringen av markens grøde.

Jeg er ikke spesielt på wicca-tankegangen, men markens grøde kan jeg definitivt forholde meg til. Og så fikk jeg veldig lyst til å lage meg en høstkrans å henge på inngangsdøren min. Særlig etter at en av heksevenninnene delte en ekstremt lekker dørdekorasjon i form av et korn- og løvpyntet pentagram. (Ja, sosiale medier kan inspirere til så mangt!)

Så jeg begynte å tenke på dørkranser, og så tenkte jeg på rognebær. De oransjerøde bærene sier liksom både jordens overflod og høst, og så googlet jeg hvor i Oslo-området det vokste rogn. I Nordmarka fra Maridalsvannet, påsto Google. Det viste seg senere å være løgn, men det fikk meg til å google videre etter Maridalsvannet, for jeg vet at folk går på tur der hele tiden, men jeg har altså aldri vært der før.

Noen timer senere satt jeg på bussen til Kjelsås Stasjon. Der gikk jeg av, og prøvde å se etter dette Maridalsvannet da. Kunne ikke se det. (Ærlig talt, ville det tatt livet av dem å sette opp et skilt??)

Etter å ha ringt en venn, konsultert Google Maps på telefonen min, gått to ganger rundt Teknisk Museum og til slutt spurt en person med fleece-jakke, ble jeg pekt i riktig retning. Så off we go!

Hm … var jo bare grusvei dette da. Jeg ser Akerselva, jeg ser byggeplass, jeg ser parkeringsplass, jeg ser brakker. Skulle det ikke være skog, da?

Et par kom i motsatt retning med turbukser og hund. De så definitivt ut som de hadde vært på tur. Jeg tenkte jeg kunne spørre dem. Som tenkt så gjort: «Unnskyld, men er dette riktig vei til Maridalsvannet?» spurte jeg.

Dama så på mannen, og mannen så på dama.

Eh … Maridalsvannet er der, sa dama og pekte over skulderen min. Og så snudde jeg meg, og der var det et vann, ja! Et skikkelig digert et også, og det hadde jeg altså ikke sett! Jeg ble ganske flau. Men i hvert fall var jeg på riktig sted.

Etter råd fra de to med hunden, gikk jeg oppover langs grusveien. Det skulle være veldig fin utsikt fra den øvre veien, visst. Utsikt er bra, tenkte jeg, og så for meg fine Instagram-bilder. (Det ble det også – her er ett av dem:)

Så jeg travet avgårde med godt mot, og speidet i trekronene etter rognebær. Jeg så riktignok et par trær ved starten av skogsveien, men trærne sto langt ned i skråningen, og bærkvistene hang høyt på treet. Så selv om jeg hadde klart å klatre ned til dem, så hadde jeg ikke klart å klatre opp til dem, for å si det sånn.

Men det var godt å være i skogen, da. Så godt at da jeg så en sti som tok av fra grusveien, tenkte jeg at jo mer natur jo bedre når jeg først er her, og valgte den.

Stien gikk ikke mange metrene før grusveien var ute av syne, og det bare var skogen og meg. Fy søren så stille det var! Eller, jeg hørte fugler. Og noe krafsing i krattet som kunne vært en hare. Eller kanskje en hund.

Over meg tårnet bartrærne. Jeg kom inn i et område som var sånn glissen barskog der skogbunnen er dekket av granbar og treleggene står som spredte påler i sandjorda. Solskinnet nådde ikke ned til bakken og soldagen var plutselig dunkel.

Så kom jeg til en liten slette. Den lå også i skygge under trekronene, men det sto et bord med benker der, og noen hadde satt ut en søplekasse. Jeg så rester av et bål også, så det var tydelig at dette var et sted det gikk an å spise.

Egentlig hadde jeg håpet på en rasteplass med utsikt til vannet, men i denne trolske skogsverdenen var det også ganske fint. Dessuten hadde den lange bussturen og all vimingen rundt Teknisk museum gjort at det var langt over lunsjtid, så jeg var sulten.

Jeg hadde tatt med meg mat, selvfølgelig.

Jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke vet noe om turer i skogen, men mat har jeg ganske bra peiling på. Jeg hadde med meg hjemmebakt brød med salami, plommer og en termos med te. Så jeg satt meg ved bordet og spiste maten min, mens jeg altså helt bokstavelig talt følte skogens ro.

Og så begynte jeg å føle at det kanskje var litt vel rolig, også, når det kom til stykket. Var det ingen andre mennesker her, liksom? Tenk om det kunne komme noen, eller: Guri malla, tenk om det kom noen som var slemme?! Plutselig slo det meg at jeg var helt alene, midt i skogen og helt uten snev av ferdigheter innen kampsport og selvforsvar.

Ja, jeg vet at sjansen for å bli overfalt sånn er ganske liten. Men tenk om jeg gled på steinene og brakk beinet, da? OK, jeg har mobiltelefon med meg, så helt krise hadde det sikkert ikke vært, men likevel … I mitt vanlige liv tenker jeg aldri på at jeg er fysisk sårbar, men det gjorde jeg altså plutselig her.

Bare sånn på trass fulgte jeg stien litt lenger. Jeg kunne høre et tog forbausende nært, og noen som ropte på en hund et stykke unna, og så følte jeg meg ikke så alene lenger. Men vanlige joggesko er ikke det ideelle fottøyet for rullesteiner og elveleie, så for sikkerhets skyld snudde jeg og gikk den samme stien tilbake til grusveien igjen.

(Jeg hadde sikkert funnet opp på veien igjen et stykke lenger nede også, men jeg er litt «geographically challenged», så jeg tok ikke sjansen. En gang gikk jeg meg bort på en do. Helt sant!)

Grusveien fungerte fint den. Der var det folk og hunder, og massevis av gærne syklister (hva er det med middelaldrende menn på offroad-sykler egentlig??), og jeg følte meg mindre alene og sårbar.

Så alt i alt ble jeg gående og vime i nærmere fire timer i den fantastisk fine høstlørdagen! Sola skinte, himmelen var blå, og skogen anget av mose og bregner, av sandbakke og tørt løv. Jeg fikk plukket med meg litt av hvert til kransen min på veien, men altså ikke rognebær.

Eller vent, rett før jeg var nede ved Kjelsås igjen fikk jeg øye på en vissen gren i skogbunnen, med en bladløs kvist med bær på. Røde bær.

Jeg tror det var rognebær, men det kunne vært rødhyll eller noe annet. Jeg vet ikke forskjell hvis jeg ikke ser bladene (og knapt nok om jeg ser dem heller, hvis jeg skal være ærlig.)

Jeg aner ikke hva kvisten med bær gjorde der – kanskje noen andre hadde plukket den og kastet den fra seg. Det var ikke noe tre som passet i nærheten. Men det var altså en enkelt klynge med røde bær, og det var egentlig alt jeg trengte til kransen min. Jeg hadde uansett for lengst redesignet den mentalt til noe som ikke krevde store mengder rogn. Men en liten klase var et perfekt kirsebær på toppen!

Så jeg fikk med meg en pose blader og bar, noen strå som kunne illudere korn, litt lyng og noen myke kvister å forme krans av. For jeg hadde sett på YouTube at man kunne lage kransgrunnlaget på denne måten.

Og da jeg kom hjem så bandt jeg mitt livs aller første dørkrans fra scratch. Slik ble den:

Legg merke til klyngen av røde bær nederst. Og gresstråene som stikker opp. Jada, jeg vet den ble litt skjev og rar, men jeg syns ikke det var verst for et første forsøk.

Og da jeg endelig satte meg i sofaen etter middag var jeg skikkelig sliten. Jeg mener skikkelig sliten. Lår og rygg verket etter å ha gått i terreng (som det viser seg at er noe helt annet enn å gå på asfalt), og huden kjentes varm av sol og vind. Og så følte jeg meg sånn i kroppen som jeg følte meg når jeg hadde vært ute hele dagen som barn. En fin følelse, egentlig.

Så jeg la meg tidlig, og jeg sov som en stein! Og det fine med dèt er jo at jeg kan stå opp tidlig og skrive blogginnlegg før resten av huset våkner.

Men nå er croissantene ferdig stekt og espressomaskinen varm, så nå er det kanskje på tide å tenke søndagsfrokost for husbonden.

Frua er i hvert fall rimelig fornøyd med både turen og kransen!

Jeg har gammeldags smak!

Jeg må bare innrømme det: Jeg har nok skikkelig gammeldags smak! I hvert fall er det sånn at de tingene jeg liker og bruker ofte forsvinner ut av sortimentet i butikken.

Ett eksempel er dette med hårfargen. Jeg har oransjerødt hår, og det har jeg hatt siden jeg først farget det med henna circa 1975. På åttitallet kom det kjemiske hårfarger i klare, sterke farger, og oransjerødt var en av dem. Dette var farger som var så peroxidbaserte og etsende at hvis du ikke var forsiktig, kunne håret falle av i store tjafser. Men hvis håret ikke falt av, så ble det skikkelig fargerikt i hvert fall.

Platecoveret som inspirerte hårfargen min opprinnelig

Det var den gangen. Siden ble det moderne med naturlig hår, og min oransjerøde hårfarge har for lengst gått av moten. Det betyr også at produktene forsvinner. Min frisør (som jeg har gått til siden åttitallet), har hele veien klart å finne nye blandinger og leverandører til meg, så jeg fortsatt kan farge meg knallrødt på toppen. Men det blir vanskeligere og vanskeligere, og krever mer og mer research.

Shampoen likeså. Jeg liker Aussie Color Care, men den finnes ikke lenger. (Ikke så rart kanskje, siden det omtrent bare er meg som bruker hårfarge som faktisk trenger spesialpleie nå.)

Og som ikke dette var nok, ser det nå ut til at hårsprayen følger etter. I morges tenkte jeg å stikke innom Vita og kjøpe en flaske Clynol hårspray, men for første gang siden langt tilbake i forrige årtusen informerte jenta bak disken meg om at nei, den hadde de ikke.

Hva da har ikke, liksom?? Vita har solgt Clynol siden kjeden åpnet, og så skal de liksom ikke ha det?? Det er jo noe alle vet at Clynol er det eneste som er stivt og syntetisk nok til å holde en hanekam oppe, og ikke kom med det pinglete jojoba-kjøret ditt til meg, for jeg vet bedre!! Tenkte jeg inni meg. Høyt sa jeg «jaha, ja da så» og lusket ut igjen. Jeg har tross alt oppdragelse.

Og det er altså ikke bare håret som lider under tiltagende produktmangel. Leppestiftfarger, mascaramerker, øyenskygger, parfymer og mye mer tas ut av sortimentet produkt for produkt. Nå er det nesten bare Rimmel som holder stand. Heather Shimmer har vært deres bestselgende leppestift siden 80-tallet, og er fortsatt å få tak i, så lenge det varer. Den er fremdeles min go-to hverdagsfarge, og kler meg like godt nå som i 1982. Syns jeg da. Mulig verden er uenig, men det er tross alt mine lepper. Så hver gang jeg er i UK kjøper jeg en haug av dem. Jeg gruer meg til den dagen det er tomt.

Faktisk er det kommet til det punktet hvor jeg nesten er redd for å like et produkt, fordi alt jeg liker forvinner ut av hyllene. Man kan føle seg alvorlig avleggs av mindre.

Derfor var det så spesielt hyggelig tidligere i uka, hvor jeg var innom Boots Apotek på jakt etter nok et utgått produkt. Det fant jeg ikke, men mens jeg ruslet langs reolene kom en ung og trendy dame opp til meg. Hun presenterte seg som «casting-ansvarlig» i modellbyrå og lurte på om jeg kunne tenke meg å stå i listene deres, siden de stadig var ute etter folk med «særpreget utseende».

Jeg takket nei, siden jeg allerede bruker mitt særpregede utseende selv, og dessuten har proklamert meg evig #ikkespons. Da virker det unektelig litt rart å plutselig skulle fremstå i en reklamefilm for Norsk Tipping, eller hva nå enn de bruker «særpregede» gamle damer til i reklamebransjen for tida. Men det var uansett veldig hyggelig å bli spurt. Det er jo ikke alle som får modelltilbud i femtiåra, mener jeg. 🥰

Ikke at modelljobbing er nytt for meg, altså. Vi gjorde flere statistjobber for TV-produksjoner og denslags på åttitallet, og er vi i det rette humøret, ser vi dem omigjen på NRK nett-tv og mimrer om gamle dager. Men for det meste syns vi egentlig at livet er bedre nå.

Hvis de altså bare kunne la være å fjerne alle de bra produktene fra butikkhyllene!

Det var egentlig bare det jeg ville si.

Kommentarfelt-mobberne

Jeg syns det er flaut å si det, men jeg må innrømme at jeg lar være å kommentere på en rekke Facebook-innlegg jeg egentlig har lyst til å støtte. Årsaken er kommentarfelt-mobberne.

Kommentarfelt-mobberne hater syklister, vegetarianere, miljøvernere, muslimer, feminister og Greta Thunberg. Hvis noe av dette nevnes, selv om det bare er i forbifarten, går de fullstendig av skaftet. Da freser de i vei om «grønnsaksnazister», «sykkelstalinister», «hjernevaskede idioter» og akker og oier seg om hvordan gamle og syke ikke kommer seg til byen.

Jeg har lyst til å si at ingen noen gang har foreslått å utestenge taxi, vareleveringer, syketransport og handicap-kjøretøy fra bykjernen. Jeg bare vet at hvis jeg gjør det, så må jeg bruke resten av kvelden til å prøve å stagge en ustoppelig strøm av edder og galle, og det orker jeg bare ikke. Så jeg lar være. Og føler meg som en skikkelig feiging.

Jeg beundrer damer som Lan Marie Nguyen Berg og Sumaya Jirde Ali som daglig står i en møkkastorm på sosiale medier som få ville taklet. Og som orker å svare, saklig og gjennomtenkt, gang etter gang. Som orker å ta debatten, selv når «debatten» fra motpartens side kun består av alle æreskjellinger det norske språk gir rom for, og noen til.

Jeg ser ikke en brøkdel av hva disse damene ser. (Og takk og lov for det!) Men likevel ser jeg nok til å stoppe kjeften min, og så skammer jeg meg fordi jeg ikke er tøffere. Jeg som aldri har hatt noe imot å si hva jeg mener, jeg som har gått i demonstrasjoner og streiket og lagd bråk. Jeg som til og med jobber med sosiale medier. Og så skal det ikke mere til for å få meg til å holde tåta enn en remse med kommentarfeltmobbing av denne typen her:

(Eksempelet under er fra kommentarene under et debattinnlegg på Vårt Oslo om at reduksjon i kjøttforbruk i den vestlige verden gir miljøgevinst:)

For dette er jo ikke debatt, eller påstand, eller argumentasjon, eller noe som helst annet som er logisk eller rasjonelt. Det er bare blindt, dustete, angstbitersk oppgulp. Og uansett hva man svarer en person med en sånn holdning, så vil man alltid ende opp med svarteper. Det går ikke an å vinne i en diskusjon som ikke er rasjonell.

Det eneste man kan gjøre er å la være å delta, hvilket jeg gjør. Jeg, og – mistenker jeg – stadig flere andre. I hvert fall har jeg snakket med mange de siste ukene som føler den samme oppgittheten som jeg gjør. Og som heller ikke gidder å deale med mobberne lenger.

Men det er ikke noen god løsning det heller, fordi kommentarfeltmobberne stadig oftere blir stående uimotsagt. Og så tror de at de vinner, og at andre er enige med dem. Men vi er ikke enige, vi bare orker ikke å bakse i deres uttømming.

Så kanskje vi bare skal snakke med stemmeseddelen i stedet. Eller med forbrukermakta, og med pengepungen. For det er jo faktisk ikke på Facebook den virkelige kampen står. Den står ute i verden, og det er verden som står på spill nå.

Og morgendagens verden tilhører ikke mobberne.

Når jeg tenker meg om, er det kanskje det de vet. Så kanskje det er derfor de er så illsinte.

En daglig praksis

Første gangen jeg hørte om en daglig praksis var i California. Jeg var på retreat med Deepak Chopra på hans Chopra Center, og en av de andre deltagerne spurte meg om jeg hadde en praksis der oppe i Norge.

Jeg sa nei, for jeg trodde hun mente noe ala en legepraksis eller en advokatpraksis. Men i løpet av dagene som fulgte forsto jeg bedre.

En praksis er et åndelig rituale som du gjennomfører jevnlig, typisk daglig. Det kan bestå av yoga, meditasjon, affirmasjoner, bønn, takknemlighet, pusteøvelser og mye annet.

En praksis er systematisk, åndelig egenpleie. Det er tanketrening, stressmestring og mentalhygiene. Det er det du gjør for å få ro, energi og fokus. Det er det som holder deg i vater.

Jeg traff ikke damen som hadde spurt igjen, og det plaget meg litt at jeg hadde løyet til henne. For da jeg først skjønte hva en praksis var, innså jeg jo at jeg har hatt en praksis i mange, mange år. Faktisk helt siden jeg var i tenårene.

Praksisen min har endret seg opp gjennom livet. Det har også vært perioder – særlig da jeg var småbarnsmor – hvor jeg ikke har praktisert på månedsvis. Men i en eller annen form og på en eller annen måte har jeg alltid kommet tilbake. Tilbake til praksisen, og tilbake til meg selv.

Meditasjon er kjernen

For meg har meditasjon alltid vært kjernen i praksisen. Jeg og min bestevenninne Lene begynte på Skandinavisk Yoga- og Meditasjonsskole en gang på søttitallet. Vi var frikerjenter, og innimellom å smugrøyke og vanne ut min fars barskap, drømte vi om å reise til India. Det ble med drømmen den gangen, men vi skaffet oss i det minste afghanerpelser og dro på meditasjonskurs.

Lene pleide å sovne under de lange, liggende meditasjonene. Jeg pleide å våkne. Jeg oppdaget endeløse landskaper inne i meg. Jeg sanset farger og former, grønne jungler og blå laguner, bølgende sanddyner og uendelige stjernehimler. Jeg kunne blitt der inne i timesvis.

De første meditasjonsteknikkene jeg brukte, lærte jeg der. Pusteøvelser som roer kroppen, kroppsskanning som får musklene til å slappe av, og guidede rundturer i det indre landskapet.

Senere har jeg lært en rekke andre teknikker, og har satt sammen et fast knippe som jeg bruker daglig. Nøyaktig hvilke og hvordan har endret seg langsomt opp gjennom årene, men praksisen har alltid vært med meg.

Til California

Min tur til California startet egentlig med en 21-day Meditation Experience sånn i 2010 eller deromkring.

Jeg har alltid vært en stor fan av Oprah Winfrey, og på hennes websider oppdaget jeg de guidede meditasjonene som hun holder sammen med Deepak Chopra.

Jeg husker ikke hvilken jeg startet med, men det ble flere etter hvert. 21-day Meditation Experience-appen ble min faste venn på iPad’en. I 2015 var jeg klar for neste nivå, så jeg valgte meg retreaten Seduction of Spirit og dro til California.

Det ble en tur som har formet meg veldig! Der ble vi kjent med en rekke forskjellige praksiser fra yoga til pranayama (pusteteknikker), vedaene (gamle hinduistiske skrifter), ayurvedisk kosthold, doshaer (kroppstyper), chakraer (energisentre i kroppen) og mye mer.

gruppe som gjør seg klare til morgenmeditasjon
Her gjør vi oss klare til soloppgangsmeditasjon på plenen utenfor Chopra Center.

I tillegg fikk vi alle vårt personlige mantra. Det var en vakker seremoni for hver og en av oss, med blomster, sang og røkelse. Mantraet fikk vi hvisket inn i øret.

Den teknikken jeg kom hjem med heter Primordial Sound Meditation. Vi bruker mantraer som er basert på lyden av universet i det øyeblikket vi ble født; vår hjemstavnslyd i dette livet.

Det er lyden av planeten jorden, lyden av hjem, eller kanskje lyden av oss selv.

Tilbake til deg selv

Dette mantraet er kjernen i min daglige meditasjonspraksis i dag. Men det er andre elementer i min praksis også. De fire sjelespørsmålene, som jeg prøver å besvare hver dag. Takknemlighet. Metoder for å gå dypere i eget sinn. Noen ganger sutraer. Og i stadig økende grad akkurat nå: Biofeedback. Men alt dette skal jeg blogge om en annen dag.

For egentlig begynte jeg å skrive dette blogginnlegget for å oppfordre deg til å etablere din egen praksis, hvis du ikke alt har en.

En praksis kan være så enkel som å sette en intensjon for dagen som kommer, eller gjøre noen yogaøvelser av og til. Vil du gjøre mer ut av det, kan du laste ned en app som Calm eller velge en meditasjonspraksis å prøve i denne artikkelen om meditasjonsteknikker som min venninne Ragna har skrevet. (Der er det også en livesending hun og jeg gjorde sammen om mala-meditasjon.)

Poenget med en praksis er at du gjør det for deg selv. For din sjelelige utvikling. Det er et pustehull i livet, et rom som er bare for deg. Og kanskje enda viktigere: En praksis hjelper deg å leve med vilje. Livet er for kort for noe annet.

I tillegg er meditasjon en veldig inkluderende praksis. Du trenger ikke å tenke på om du gjør det riktig, eller om du er flink nok. Hvis du bare gjør det, så gjør du det riktig. Poenget er bare å starte, for ingen blir noen gang utlært. Vi bare øver.

Eller som de pleide å si i California: «We call it a practice, not a perfect.»

Det holder det.

Meg og to av de andre damene jeg traff der borte. Jeg er tydeligvis litt utenfor sjals-moten. 😊

Få varsel om nye blogginnlegg:

Hverdags-Oslo

Og så var sommeren over for denne gang, og høstregnet satte inn. Det er helt i orden for meg! Faktisk så liker jeg egentlig Oslo sånn som dette. Hverdags-Oslo. Det er det som er mitt Oslo, føler jeg.

Ikke misforstå meg. Det er flott med turist-Oslo når det er sol og blå himmel over Aker Brygge, og festningen ligger som en postkort-kulisse bak Bygdøy-båten. Det er latter og utepils og selfies over en lav sko, det.

Men det er og blir en kulisse, for det er ikke ekte. Det er Oslo for turistene, ikke Oslo for oss som bor her.

Vi som bor her vet at Aker Brygge en novemberdag er noe av det mest trøstesløse som finnes. Det er en spøkelsesby for de rike, og det skjer ingenting på gateplan mellom iskremsesong og juleshopping. Men en novemberdag i Bogstadveien, i Markveien, i Grønlandsleiret og i Torggata er yrende folkeliv. Det er butikker og kaféer og skravling og sykkelbjeller, unger og narkiser og fine fruer og sparkesykler i en salig røre. Det er det som er ekte byliv.

Det finnes mye stygt i byen vår. Regjeringskvartalet ligger som et uleget sår fremdeles. Bjørvika er en eneste, langsomt forflyttende byggeplass. Øvre kvadraturen er 50/50 merkevarebutikker og hull i bakken. For ikke å snakke om at hele Storgata er et kaos av grushauger, gravemaskiner og ompenset trikk akkurat nå.

Men det er på en måte det en by er, tenker jeg mens jeg rusler til jobben. (I småregnet, under blygrå himmel, og uten å se en eneste kinesisk turist på Slottsplassen.) En by er i stadig endring, i stadig utvikling.

En by er ikke alltid turist-pen, fordi den ikke først og fremst er til å se på. Den er til å bo i. Til å jobbe i. Til å leve i.

Og den må vokse og utvikle og endre seg i takt med oss som bor her. Det gamle må vike, og det nye slippe til. Sånn er livets gang, for både folk og byer. Å leve i verden er uansett et pågående forbedringsprosjekt.

Og jeg liker Oslo sånn. Litt sliten, litt styggpen, men levende og i endring. Trygg og kjent, og samtidig alltid ny. Min by, og alle andres by. Vår by.

På vei til jobben ser jeg at valgbodene har dukket opp i Studenterlunden. I høst skal vi igjen bestemme hvordan vi vil ha det i vår by. Jeg håper de som faktisk klarer å frakte en vase fra Glassmagasinet til Gyldenløves gate uten å ta bilen vinner. Og at de som heller vil ha mer til de rike ikke gjør det.

Men uansett hvordan valget går, vet jeg at én ting er sikkert: Denne høsten vil det være byggearbeider og hoiing og overfylte søplekasser som vanlig. Og jeg vil kunne rusle hjemmefra til jobb i sol og regn og snøvær, mens jeg tenker at i denne byen vil jeg uansett bo.

Fordi jeg elsker gode, gamle hverdags-Oslo. ❤️

Få varsel om nye blogginnlegg:

Evig #ikkespons 😊

I går fikk jeg en hyggelig telefon fra min Roede-kursleder. Hun fortalte meg at hun hadde delt mitt innlegg «Verdens dårligste slanker» med en del andre i Roede-systemet, og at Roede nå ønsket å dele mitt innlegg i sosiale medier fra sine egne kontoer. Men først ville hun spørre meg om dette var greit for meg.

Det vil jeg selvfølgelig gjerne! Jeg elsker å skrive, og jeg elsker at folk leser det jeg har skrevet, så sånn sett er det bare hyggelig at de deler. MEN: Jeg ba henne presisere at jeg absolutt IKKE vil ha noe vederlag eller honorar på noen måte. Aller helst vil jeg egentlig at de gjør det helt klart når de deler at mitt innlegg ikke på noen som helst måte er sponset av dem.

Ikke at det ikke hadde vært kult å få et gratis kurs eller to – det koster tross alt noen kroner å gå på Roede-kurs hele tiden. Men det øyeblikket jeg tar penger for å skrive noe sånt, så har jeg egentlig undergravd min egen troverdighet. Og hvis jeg ikke har troverdighet på at jeg mener det jeg sier, hvorfor skulle du gidde å høre på meg da?

Noen av det fantastiske med å blogge er jo nettopp at man kan si det man vil. Jeg kan skrive det jeg har lyst til å skrive, både her og på fagbloggen min (på ninafuru.no). Jeg har aldri tatt en krone fra noen for å skrive i noen av disse flatene, og det føles veldig ryddig og godt!

Så bare for å gjøre det enkelt, så erklærer jeg det herved som min uttalte policy for meg selv som blogger: Jeg er evig #ikkespons.

Ikke at jeg disser bloggere som lar seg sponse, altså. Dem om det. Men jeg personlig vil ikke at det skal være noen som helst tvil om hvorvidt jeg faktisk mener det jeg sier eller ikke.

Jeg skriver det jeg vil skrive. Jeg mener alltid det jeg sier, og det står ikke for noen annens regning enn min egen.

Det føles rett og slett bare enklere sånn.

Få varsel om nye blogginnlegg: