Byfrue baker i morgenkåpa

God første søndag i advent! Her hos meg er det stille i huset og mørkt ute fortsatt. Jeg har ikke tent det første adventslyset enda, for jeg tenkte jeg skulle vente til noen andre sto opp. I mellomtiden nøyer jeg meg med lampelyset, og spiser min morgenyoghurt med litt blogging til.

I går var vi på 60-års lag hos en meget fargerik slektning. Når han samler til fest, er det det nærmeste jeg føler jeg har kommet Kristiania-bohemen i levende live. I hans store og trekkfulle leilighet på Skillebekk stuer han inn så mange unge og gamle som arealet tåler, og en halv gang til. Så setter han fram særdeles rikholdige mengder børst, en diger gryte med noe godt og en haug hjemmebakt flatbrød. Og så er det fest. Eller blotsgilde. Eller litterær salong. Det føles som alt dette.

I går var ikke noe unntak. Og som det sømmer seg i sekstiårslag var det taler. Mer spesifikt jubilantens mor, som fremdeles er med oss. Hun er en meget staut frue fra Voss, som har en dialekt som synger og en dugelig utestemme.

Hun forærte sin sønn en kokebok med tradisjonsmat. (Den ble sendt på rundgang i stua, og inneholdt et ualminnelig høyt antall varianter av lefser, sveler og kling.) Og en takke. Jo, en lefsetakke. En skikkelig stor en også. Jubilanten løftet den høyt over hodet så alle fikk se – han er kanskje seksti, men absolutt ingen svekling, for å si det sånn.

Moren talte varmt om tradisjonsmaten, om kvinnefellesskapene i bygde-norge og bakstedagene der kjerringene står skulder ved skulder og svetter over svelene. På Vossamålet ble det rent som en eventyrfortelling, der det anget av ysting og støl.

Og varm av vin og gryte lot jeg meg gladelig rive med. Det er jo selve den urnorske matromantikken dette; melkesjokolade-kuene på beite, den fjellfeite mjølka og smøret som perler. Rømmegrauten og fenalåret. Fjellørreten og mandelpotetene. Og jeg elsker det!

Jeg elsker det så mye at jeg ofte får lyst til å prøve. Jeg har tross alt både gård og seter selv, og av og til leker jeg med tanken på å leve det bonderomantiske bygdelivet. Det går imidlertid fort over. For de bøndene jeg kjenner har en hverdag som jeg vet er veldig langt fra romantisk.

Men en liten smak av gårdskjerringlivet kan jeg få. For her jeg sitter i morgenkåpa, så har jeg faktisk allerede et brett med canneller i ovnen, og et annet klar til å gå inn. Pluss at jeg har satt en gjærdeig til heving.

Canneller, i fall du lurte på hva det er. OK, det heter egentlig Caneles de Bordeaux, vi bare fornorsker navnet.

I dag er det nemlig to forskjellige bordsetninger her hos oss. Først kommer datter av en gammel venninne på brunsj sammen med sin nye kjæreste. De skal få hjemmebakt brød med skinke og eggerøre, ostefat og altså caneller. Med Lìf Laga epleslang-most fra Groruddalen å drikke til. Og så har jeg noen vaktelegg og noe røkt sild fra Reko-ringen, som jeg tenkte å prøve på dem.

Deretter skal Jakobs bror få fødselsdagsmiddag hos oss. (Hele den familien har fødselsdager i desember. Det er veldig upraktisk med jul og alt, men sånn er det altså.) Han skal få Stangekylling med ovnsbakte rotgrønnsaker og iskake. Og canneller til kaffen der også. Pluss en hjemmebakt krydderkake med ingefær og glaserte pekannøtter på toppen. Den bakte jeg i går kveld, etter sekstiårsdagen.

Jeg tenkte det faktisk før vi gikk i går, at alle i jubilantens del av familien er enten lærere eller hotellfolk. Jakob og jeg snakket om det på vei hjem. Og det slo meg ikke før senere at jeg egentlig er en av dem selv. For jeg står jo og underviser på en daglig basis, og jeg elsker å fylle huset med gjester i helgene. Jeg tar riktignok ikke betalt for det siste, men det er noe med vertskaps-rollen som føles veldig naturlig for meg.

Så kanskje eplet ikke faller så langt fra stammen, egentlig. Og kanskje det er noe av det positive med den norske folkeflyttingen fra bygd til by at vi som dro (eller er etterkommere av de som dro) kan beholde de hyggelige delene av tradisjonene, men slippe de mest slitsomme. Og så trenger vi å gjøre forholdene levelige for de som ble igjen også.

Men enten du baker selv, eller kjøper i butikken (begge deler bidrar til å holde økonomien i gang, så jeg moraliserer ikke!) så må det kaker til nå før jul. Og mine er straks klare.

Neste gang tror jeg imidlertid at jeg skal kle på meg før jeg drar i gang. Morgenkåpe med meldryss kler ikke noen, for å si det sånn.

God advent!

Knadd mør!

Her i forrige uke ble jeg så forferdelig stiv i nakken!

Det er en del ekstra å gjøre på jobben for tida, pluss at jeg holdt på med perlemesser, festplanlegging, jobbsøking med junior og en haug andre ting. Ikke så rart om man kan få litt høye skuldre i blant, så mye som det er å drive med i verden. Og det fikk jeg altså, forrige uke.

Såpass høye skuldre faktisk, at det på et tidspunkt ble vanskelig å snu på hodet uten at resten av kroppen fulgte med. Da tenkte jeg at jeg fikk gjøre noe. Og så hadde jeg dessuten hatt lyst til å prøve ut et nytt sted jeg hadde sett, og dette var jo simpelthen bare en perfekt anledning.

Jeg så dette stedet først da jeg sto og ventet på bussen på Sankthanshaugen. Ved siden av gamle Schrøder var det nemlig dukket opp en ny restaurant (alltid interessant for meg!) og ved siden av der igjen et lekkert, varmbeige lokale med en stor logo på veggen, japansk utseende trebenk, en grønn palme og en iPad. At dette var en selvbetjeningsresepsjon for noe lekkert og upmarket skjønte jeg med en gang. Resten ble jeg raskt forklart av slideshowet på den store flatskjermen i vinduet:

«Relax, Reload. Massasje kr 345»

Mer skulle det ikke til før jeg skjønte at dette var simpelthen Cutters for massasje. Kjapt, enkelt og billig. Og absolutt ikke snuskete! Hvilket jeg tror er en veldig god idé, ettersom det sikkert er flere enn meg som gjerne skulle tatt massasje av og til hvis de ikke var så redd for å få tilbud om (eller enda verre: bare få levert) happy ending. 😱

Poenget er jo at det nesten ikke finnes kvartaler innenfor ring to som ikke har et etablissement med Thai Massasje eller lignende i navnet. Og jeg mistenker at ikke en eneste av disse har fysioterapeuter på lønningslisten, for å si det sånn. Men ærlig talt så vet jeg ikke, for jeg har aldri turt å gå inn og spørre. Jeg bare konstaterer at de lettkledde damene som står og røyker på gata utenfor ikke akkurat vitner om helsefaglig seriøsitet, og så går jeg videre.

Men dette så ut som noe helt annet, og prisen på 345 kroner var jo overhodet ikke avskrekkende.

Så da jeg senere satt på bussen og hadde tid å slå ihjel, tenkte jeg at jeg skulle sjekke det opp litt nærmere. Jeg tok opp nettstedet på mobilen min, og dermed var timen bestilt.

Jo, så kjapt gikk det faktisk! Jeg tror ikke jeg har sett en mer friksjonsfri interaksjon noen sinne, for å si det på jobbspråket mitt. Ikke før hadde jeg fått opp nettsiden før jeg oppdaget at de hadde en filial på Bislett, som var enda nærmere meg enn den jeg alt hadde sett på Sankthanshaugen. Og siden jeg også fikk se at det var time ledig dagen etter, på et tidspunkt som passet for meg (og en masse andre ledige tidspunkter også), så var det nesten som om bestillingen bare skjedde av seg selv. Jeg behøvde ikke å legge inn kortnummer, styre med Vipps eller noe som helst annet masete – det holdt med å skrive inn navn og mobilnummer, og så hadde jeg time.

Så dagen etter dro jeg rett fra jobb til adressen på Bislett. Der kunne jeg sette meg i et identisk varmbeige venterom, og når jeg nå var på innsiden kunne jeg dessuten konstatere at det duftet behagelig og at de spilte dempet spamusikk. Det var tydelig at de visste hva de gjorde!

På avtalt tidspunkt gikk døren opp og massøren kom ut. – Nina? spurte han vennlig, og det kunne jeg jo bare bekrefte.

Jeg må innrømme at jeg ble litt forfjamset over at han var mann. Kanskje det er alle thai-salogene som har skapt forventningen, men det hadde altså ikke slått meg at den som masserte ikke skulle være en dame. Men bevares, mannfolk er da flinke nok de. Selv om denne var godt under 30 i alder, såvidt jeg kunne bedømme. (Jo eldre jeg blir, jo mer føler jeg at andre ser ut som barnerumper – nå til langt opp i førtiårene, har jeg oppdaget. Så hvem vet, egentlig …)

Uansett: Jeg fulgte etter den hyggelige mannen inn på et rom med en benk (igjen; behagelige dufter og spamusikk), hvor han forklarte at jeg skulle kle av meg på overkroppen og legge meg på magen. Så gikk han ut så jeg kunne bakse meg ut av tøyet og opp på benken uten tilskuere. Og han banket høflig på døren før han kom inn igjen. Så skrudde han på varmen og senket et florlett (men ugjennomsiktig) flanellspledd over meg fra midjen og ned.

Han var fantastisk flink til å massere! Nakken min gikk fra spent gitarstreng til bløt pudding på et kvarters tid. Jeg gjenkjente noen profesjonelle grep fra tidligere erfaringer, og da jeg spurte innrømmet han villig at jo, han var fysioterapeut av utdannelse. Og en dyktig en også, etter alt å dømme.

Sånn mot slutten av behandlingen ba han meg å snu meg rundt. OK, jeg er ikke spesielt sjenert, men jeg kjenner litt på at puppestellet har en tendens til å havne i armhulene når jeg ligger på ryggen. Og jeg er ikke eldre enn at jeg kjenner på ubehaget av dét når en ung mann står og ser på, for å si det sånn.

Heldigvis var denne unge mannen særdeles profesjonell. Han hadde en egen teknikk med det florlette flanellspleddet, som han løftet så høyt at han ikke kunne se noe, og jeg kunne snu meg så inelegant jeg bare ville uten at det gjorde noe. Så dekket han pleddet over meg igjen, og bluferdigheten var helt og holdent ivaretatt. Jeg trakk et lite lettelsens sukk, og så tenkte jeg at «jøss, er jeg blitt såååå gammel, nå, ja.» Tida går!

For å gjøre en allerede litt for lang historie ikke så alt for mye lenger: Det var nydelig å bli massert! Den unge mannen var kjempeflink! Jeg kommer garantert tilbake. Og jeg skjønner ikke at ikke noen har tenkt på dette før.

På veien hjem tenkte jeg at det er egentlig sånn både innovasjon og disrupsjon skjer i praksis: At man bruker en nyoppfunnet modell i en annen bransje. Og konseptmodeller som gjør at man kan levere en ønsket tjeneste bedre OG billigere samtidig, er normalt dømt til å lykkes.

Så har du ikke prøvd den nye kjeden enda, anbefaler jeg å gjøre det. De heter Squeeze og kommer garantert snart til et kvartal nær deg!

------------------------------------

PS: Jeg vil bare si i klartekst at jeg ikke har mottatt noen som helst godtgjørelse fra Squeeze, som heller ikke vet at jeg skriver dette. Dessuten er jeg som jeg tidligere har skrevet om Evig #ikkespons.

Byfrue på skogstur

Denne helgen har jeg endelig fått gått meg en tur i skogen! Jeg har tenkt på det veldig lenge, og jeg vet jo at mange springer til skogs både titt og ofte, men jeg er altså ikke en av dem.

Da jeg var barn ble jeg dratt ut på tur så ofte at jeg virkelig fikk mer enn nok. Så med en gang jeg var gammel nok skiftet jeg gir til at tur i helgen betydde kafé- og galleribesøk. Og slik har årene gått.

Men i det siste har jeg altså hørt naturen kalle. Og denne helgen fortalte mine hekse-venninner (ja, jeg har noen) at det var mabon, altså wicca-høytiden for den siste innhøstingen og feiringen av markens grøde.

Jeg er ikke spesielt på wicca-tankegangen, men markens grøde kan jeg definitivt forholde meg til. Og så fikk jeg veldig lyst til å lage meg en høstkrans å henge på inngangsdøren min. Særlig etter at en av heksevenninnene delte en ekstremt lekker dørdekorasjon i form av et korn- og løvpyntet pentagram. (Ja, sosiale medier kan inspirere til så mangt!)

Så jeg begynte å tenke på dørkranser, og så tenkte jeg på rognebær. De oransjerøde bærene sier liksom både jordens overflod og høst, og så googlet jeg hvor i Oslo-området det vokste rogn. I Nordmarka fra Maridalsvannet, påsto Google. Det viste seg senere å være løgn, men det fikk meg til å google videre etter Maridalsvannet, for jeg vet at folk går på tur der hele tiden, men jeg har altså aldri vært der før.

Noen timer senere satt jeg på bussen til Kjelsås Stasjon. Der gikk jeg av, og prøvde å se etter dette Maridalsvannet da. Kunne ikke se det. (Ærlig talt, ville det tatt livet av dem å sette opp et skilt??)

Etter å ha ringt en venn, konsultert Google Maps på telefonen min, gått to ganger rundt Teknisk Museum og til slutt spurt en person med fleece-jakke, ble jeg pekt i riktig retning. Så off we go!

Hm … var jo bare grusvei dette da. Jeg ser Akerselva, jeg ser byggeplass, jeg ser parkeringsplass, jeg ser brakker. Skulle det ikke være skog, da?

Et par kom i motsatt retning med turbukser og hund. De så definitivt ut som de hadde vært på tur. Jeg tenkte jeg kunne spørre dem. Som tenkt så gjort: «Unnskyld, men er dette riktig vei til Maridalsvannet?» spurte jeg.

Dama så på mannen, og mannen så på dama.

Eh … Maridalsvannet er der, sa dama og pekte over skulderen min. Og så snudde jeg meg, og der var det et vann, ja! Et skikkelig digert et også, og det hadde jeg altså ikke sett! Jeg ble ganske flau. Men i hvert fall var jeg på riktig sted.

Etter råd fra de to med hunden, gikk jeg oppover langs grusveien. Det skulle være veldig fin utsikt fra den øvre veien, visst. Utsikt er bra, tenkte jeg, og så for meg fine Instagram-bilder. (Det ble det også – her er ett av dem:)

Så jeg travet avgårde med godt mot, og speidet i trekronene etter rognebær. Jeg så riktignok et par trær ved starten av skogsveien, men trærne sto langt ned i skråningen, og bærkvistene hang høyt på treet. Så selv om jeg hadde klart å klatre ned til dem, så hadde jeg ikke klart å klatre opp til dem, for å si det sånn.

Men det var godt å være i skogen, da. Så godt at da jeg så en sti som tok av fra grusveien, tenkte jeg at jo mer natur jo bedre når jeg først er her, og valgte den.

Stien gikk ikke mange metrene før grusveien var ute av syne, og det bare var skogen og meg. Fy søren så stille det var! Eller, jeg hørte fugler. Og noe krafsing i krattet som kunne vært en hare. Eller kanskje en hund.

Over meg tårnet bartrærne. Jeg kom inn i et område som var sånn glissen barskog der skogbunnen er dekket av granbar og treleggene står som spredte påler i sandjorda. Solskinnet nådde ikke ned til bakken og soldagen var plutselig dunkel.

Så kom jeg til en liten slette. Den lå også i skygge under trekronene, men det sto et bord med benker der, og noen hadde satt ut en søplekasse. Jeg så rester av et bål også, så det var tydelig at dette var et sted det gikk an å spise.

Egentlig hadde jeg håpet på en rasteplass med utsikt til vannet, men i denne trolske skogsverdenen var det også ganske fint. Dessuten hadde den lange bussturen og all vimingen rundt Teknisk museum gjort at det var langt over lunsjtid, så jeg var sulten.

Jeg hadde tatt med meg mat, selvfølgelig.

Jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke vet noe om turer i skogen, men mat har jeg ganske bra peiling på. Jeg hadde med meg hjemmebakt brød med salami, plommer og en termos med te. Så jeg satt meg ved bordet og spiste maten min, mens jeg altså helt bokstavelig talt følte skogens ro.

Og så begynte jeg å føle at det kanskje var litt vel rolig, også, når det kom til stykket. Var det ingen andre mennesker her, liksom? Tenk om det kunne komme noen, eller: Guri malla, tenk om det kom noen som var slemme?! Plutselig slo det meg at jeg var helt alene, midt i skogen og helt uten snev av ferdigheter innen kampsport og selvforsvar.

Ja, jeg vet at sjansen for å bli overfalt sånn er ganske liten. Men tenk om jeg gled på steinene og brakk beinet, da? OK, jeg har mobiltelefon med meg, så helt krise hadde det sikkert ikke vært, men likevel … I mitt vanlige liv tenker jeg aldri på at jeg er fysisk sårbar, men det gjorde jeg altså plutselig her.

Bare sånn på trass fulgte jeg stien litt lenger. Jeg kunne høre et tog forbausende nært, og noen som ropte på en hund et stykke unna, og så følte jeg meg ikke så alene lenger. Men vanlige joggesko er ikke det ideelle fottøyet for rullesteiner og elveleie, så for sikkerhets skyld snudde jeg og gikk den samme stien tilbake til grusveien igjen.

(Jeg hadde sikkert funnet opp på veien igjen et stykke lenger nede også, men jeg er litt «geographically challenged», så jeg tok ikke sjansen. En gang gikk jeg meg bort på en do. Helt sant!)

Grusveien fungerte fint den. Der var det folk og hunder, og massevis av gærne syklister (hva er det med middelaldrende menn på offroad-sykler egentlig??), og jeg følte meg mindre alene og sårbar.

Så alt i alt ble jeg gående og vime i nærmere fire timer i den fantastisk fine høstlørdagen! Sola skinte, himmelen var blå, og skogen anget av mose og bregner, av sandbakke og tørt løv. Jeg fikk plukket med meg litt av hvert til kransen min på veien, men altså ikke rognebær.

Eller vent, rett før jeg var nede ved Kjelsås igjen fikk jeg øye på en vissen gren i skogbunnen, med en bladløs kvist med bær på. Røde bær.

Jeg tror det var rognebær, men det kunne vært rødhyll eller noe annet. Jeg vet ikke forskjell hvis jeg ikke ser bladene (og knapt nok om jeg ser dem heller, hvis jeg skal være ærlig.)

Jeg aner ikke hva kvisten med bær gjorde der – kanskje noen andre hadde plukket den og kastet den fra seg. Det var ikke noe tre som passet i nærheten. Men det var altså en enkelt klynge med røde bær, og det var egentlig alt jeg trengte til kransen min. Jeg hadde uansett for lengst redesignet den mentalt til noe som ikke krevde store mengder rogn. Men en liten klase var et perfekt kirsebær på toppen!

Så jeg fikk med meg en pose blader og bar, noen strå som kunne illudere korn, litt lyng og noen myke kvister å forme krans av. For jeg hadde sett på YouTube at man kunne lage kransgrunnlaget på denne måten.

Og da jeg kom hjem så bandt jeg mitt livs aller første dørkrans fra scratch. Slik ble den:

Legg merke til klyngen av røde bær nederst. Og gresstråene som stikker opp. Jada, jeg vet den ble litt skjev og rar, men jeg syns ikke det var verst for et første forsøk.

Og da jeg endelig satte meg i sofaen etter middag var jeg skikkelig sliten. Jeg mener skikkelig sliten. Lår og rygg verket etter å ha gått i terreng (som det viser seg at er noe helt annet enn å gå på asfalt), og huden kjentes varm av sol og vind. Og så følte jeg meg sånn i kroppen som jeg følte meg når jeg hadde vært ute hele dagen som barn. En fin følelse, egentlig.

Så jeg la meg tidlig, og jeg sov som en stein! Og det fine med dèt er jo at jeg kan stå opp tidlig og skrive blogginnlegg før resten av huset våkner.

Men nå er croissantene ferdig stekt og espressomaskinen varm, så nå er det kanskje på tide å tenke søndagsfrokost for husbonden.

Frua er i hvert fall rimelig fornøyd med både turen og kransen!

Jeg har gammeldags smak!

Jeg må bare innrømme det: Jeg har nok skikkelig gammeldags smak! I hvert fall er det sånn at de tingene jeg liker og bruker ofte forsvinner ut av sortimentet i butikken.

Ett eksempel er dette med hårfargen. Jeg har oransjerødt hår, og det har jeg hatt siden jeg først farget det med henna circa 1975. På åttitallet kom det kjemiske hårfarger i klare, sterke farger, og oransjerødt var en av dem. Dette var farger som var så peroxidbaserte og etsende at hvis du ikke var forsiktig, kunne håret falle av i store tjafser. Men hvis håret ikke falt av, så ble det skikkelig fargerikt i hvert fall.

Platecoveret som inspirerte hårfargen min opprinnelig

Det var den gangen. Siden ble det moderne med naturlig hår, og min oransjerøde hårfarge har for lengst gått av moten. Det betyr også at produktene forsvinner. Min frisør (som jeg har gått til siden åttitallet), har hele veien klart å finne nye blandinger og leverandører til meg, så jeg fortsatt kan farge meg knallrødt på toppen. Men det blir vanskeligere og vanskeligere, og krever mer og mer research.

Shampoen likeså. Jeg liker Aussie Color Care, men den finnes ikke lenger. (Ikke så rart kanskje, siden det omtrent bare er meg som bruker hårfarge som faktisk trenger spesialpleie nå.)

Og som ikke dette var nok, ser det nå ut til at hårsprayen følger etter. I morges tenkte jeg å stikke innom Vita og kjøpe en flaske Clynol hårspray, men for første gang siden langt tilbake i forrige årtusen informerte jenta bak disken meg om at nei, den hadde de ikke.

Hva da har ikke, liksom?? Vita har solgt Clynol siden kjeden åpnet, og så skal de liksom ikke ha det?? Det er jo noe alle vet at Clynol er det eneste som er stivt og syntetisk nok til å holde en hanekam oppe, og ikke kom med det pinglete jojoba-kjøret ditt til meg, for jeg vet bedre!! Tenkte jeg inni meg. Høyt sa jeg «jaha, ja da så» og lusket ut igjen. Jeg har tross alt oppdragelse.

Og det er altså ikke bare håret som lider under tiltagende produktmangel. Leppestiftfarger, mascaramerker, øyenskygger, parfymer og mye mer tas ut av sortimentet produkt for produkt. Nå er det nesten bare Rimmel som holder stand. Heather Shimmer har vært deres bestselgende leppestift siden 80-tallet, og er fortsatt å få tak i, så lenge det varer. Den er fremdeles min go-to hverdagsfarge, og kler meg like godt nå som i 1982. Syns jeg da. Mulig verden er uenig, men det er tross alt mine lepper. Så hver gang jeg er i UK kjøper jeg en haug av dem. Jeg gruer meg til den dagen det er tomt.

Faktisk er det kommet til det punktet hvor jeg nesten er redd for å like et produkt, fordi alt jeg liker forvinner ut av hyllene. Man kan føle seg alvorlig avleggs av mindre.

Derfor var det så spesielt hyggelig tidligere i uka, hvor jeg var innom Boots Apotek på jakt etter nok et utgått produkt. Det fant jeg ikke, men mens jeg ruslet langs reolene kom en ung og trendy dame opp til meg. Hun presenterte seg som «casting-ansvarlig» i modellbyrå og lurte på om jeg kunne tenke meg å stå i listene deres, siden de stadig var ute etter folk med «særpreget utseende».

Jeg takket nei, siden jeg allerede bruker mitt særpregede utseende selv, og dessuten har proklamert meg evig #ikkespons. Da virker det unektelig litt rart å plutselig skulle fremstå i en reklamefilm for Norsk Tipping, eller hva nå enn de bruker «særpregede» gamle damer til i reklamebransjen for tida. Men det var uansett veldig hyggelig å bli spurt. Det er jo ikke alle som får modelltilbud i femtiåra, mener jeg. 🥰

Ikke at modelljobbing er nytt for meg, altså. Vi gjorde flere statistjobber for TV-produksjoner og denslags på åttitallet, og er vi i det rette humøret, ser vi dem omigjen på NRK nett-tv og mimrer om gamle dager. Men for det meste syns vi egentlig at livet er bedre nå.

Hvis de altså bare kunne la være å fjerne alle de bra produktene fra butikkhyllene!

Det var egentlig bare det jeg ville si.

Kommentarfelt-mobberne

Jeg syns det er flaut å si det, men jeg må innrømme at jeg lar være å kommentere på en rekke Facebook-innlegg jeg egentlig har lyst til å støtte. Årsaken er kommentarfelt-mobberne.

Kommentarfelt-mobberne hater syklister, vegetarianere, miljøvernere, muslimer, feminister og Greta Thunberg. Hvis noe av dette nevnes, selv om det bare er i forbifarten, går de fullstendig av skaftet. Da freser de i vei om «grønnsaksnazister», «sykkelstalinister», «hjernevaskede idioter» og akker og oier seg om hvordan gamle og syke ikke kommer seg til byen.

Jeg har lyst til å si at ingen noen gang har foreslått å utestenge taxi, vareleveringer, syketransport og handicap-kjøretøy fra bykjernen. Jeg bare vet at hvis jeg gjør det, så må jeg bruke resten av kvelden til å prøve å stagge en ustoppelig strøm av edder og galle, og det orker jeg bare ikke. Så jeg lar være. Og føler meg som en skikkelig feiging.

Jeg beundrer damer som Lan Marie Nguyen Berg og Sumaya Jirde Ali som daglig står i en møkkastorm på sosiale medier som få ville taklet. Og som orker å svare, saklig og gjennomtenkt, gang etter gang. Som orker å ta debatten, selv når «debatten» fra motpartens side kun består av alle æreskjellinger det norske språk gir rom for, og noen til.

Jeg ser ikke en brøkdel av hva disse damene ser. (Og takk og lov for det!) Men likevel ser jeg nok til å stoppe kjeften min, og så skammer jeg meg fordi jeg ikke er tøffere. Jeg som aldri har hatt noe imot å si hva jeg mener, jeg som har gått i demonstrasjoner og streiket og lagd bråk. Jeg som til og med jobber med sosiale medier. Og så skal det ikke mere til for å få meg til å holde tåta enn en remse med kommentarfeltmobbing av denne typen her:

(Eksempelet under er fra kommentarene under et debattinnlegg på Vårt Oslo om at reduksjon i kjøttforbruk i den vestlige verden gir miljøgevinst:)

For dette er jo ikke debatt, eller påstand, eller argumentasjon, eller noe som helst annet som er logisk eller rasjonelt. Det er bare blindt, dustete, angstbitersk oppgulp. Og uansett hva man svarer en person med en sånn holdning, så vil man alltid ende opp med svarteper. Det går ikke an å vinne i en diskusjon som ikke er rasjonell.

Det eneste man kan gjøre er å la være å delta, hvilket jeg gjør. Jeg, og – mistenker jeg – stadig flere andre. I hvert fall har jeg snakket med mange de siste ukene som føler den samme oppgittheten som jeg gjør. Og som heller ikke gidder å deale med mobberne lenger.

Men det er ikke noen god løsning det heller, fordi kommentarfeltmobberne stadig oftere blir stående uimotsagt. Og så tror de at de vinner, og at andre er enige med dem. Men vi er ikke enige, vi bare orker ikke å bakse i deres uttømming.

Så kanskje vi bare skal snakke med stemmeseddelen i stedet. Eller med forbrukermakta, og med pengepungen. For det er jo faktisk ikke på Facebook den virkelige kampen står. Den står ute i verden, og det er verden som står på spill nå.

Og morgendagens verden tilhører ikke mobberne.

Når jeg tenker meg om, er det kanskje det de vet. Så kanskje det er derfor de er så illsinte.

En daglig praksis

Første gangen jeg hørte om en daglig praksis var i California. Jeg var på retreat med Deepak Chopra på hans Chopra Center, og en av de andre deltagerne spurte meg om jeg hadde en praksis der oppe i Norge.

Jeg sa nei, for jeg trodde hun mente noe ala en legepraksis eller en advokatpraksis. Men i løpet av dagene som fulgte forsto jeg bedre.

En praksis er et åndelig rituale som du gjennomfører jevnlig, typisk daglig. Det kan bestå av yoga, meditasjon, affirmasjoner, bønn, takknemlighet, pusteøvelser og mye annet.

En praksis er systematisk, åndelig egenpleie. Det er tanketrening, stressmestring og mentalhygiene. Det er det du gjør for å få ro, energi og fokus. Det er det som holder deg i vater.

Jeg traff ikke damen som hadde spurt igjen, og det plaget meg litt at jeg hadde løyet til henne. For da jeg først skjønte hva en praksis var, innså jeg jo at jeg har hatt en praksis i mange, mange år. Faktisk helt siden jeg var i tenårene.

Praksisen min har endret seg opp gjennom livet. Det har også vært perioder – særlig da jeg var småbarnsmor – hvor jeg ikke har praktisert på månedsvis. Men i en eller annen form og på en eller annen måte har jeg alltid kommet tilbake. Tilbake til praksisen, og tilbake til meg selv.

Meditasjon er kjernen

For meg har meditasjon alltid vært kjernen i praksisen. Jeg og min bestevenninne Lene begynte på Skandinavisk Yoga- og Meditasjonsskole en gang på søttitallet. Vi var frikerjenter, og innimellom å smugrøyke og vanne ut min fars barskap, drømte vi om å reise til India. Det ble med drømmen den gangen, men vi skaffet oss i det minste afghanerpelser og dro på meditasjonskurs.

Lene pleide å sovne under de lange, liggende meditasjonene. Jeg pleide å våkne. Jeg oppdaget endeløse landskaper inne i meg. Jeg sanset farger og former, grønne jungler og blå laguner, bølgende sanddyner og uendelige stjernehimler. Jeg kunne blitt der inne i timesvis.

De første meditasjonsteknikkene jeg brukte, lærte jeg der. Pusteøvelser som roer kroppen, kroppsskanning som får musklene til å slappe av, og guidede rundturer i det indre landskapet.

Senere har jeg lært en rekke andre teknikker, og har satt sammen et fast knippe som jeg bruker daglig. Nøyaktig hvilke og hvordan har endret seg langsomt opp gjennom årene, men praksisen har alltid vært med meg.

Til California

Min tur til California startet egentlig med en 21-day Meditation Experience sånn i 2010 eller deromkring.

Jeg har alltid vært en stor fan av Oprah Winfrey, og på hennes websider oppdaget jeg de guidede meditasjonene som hun holder sammen med Deepak Chopra.

Jeg husker ikke hvilken jeg startet med, men det ble flere etter hvert. 21-day Meditation Experience-appen ble min faste venn på iPad’en. I 2015 var jeg klar for neste nivå, så jeg valgte meg retreaten Seduction of Spirit og dro til California.

Det ble en tur som har formet meg veldig! Der ble vi kjent med en rekke forskjellige praksiser fra yoga til pranayama (pusteteknikker), vedaene (gamle hinduistiske skrifter), ayurvedisk kosthold, doshaer (kroppstyper), chakraer (energisentre i kroppen) og mye mer.

gruppe som gjør seg klare til morgenmeditasjon
Her gjør vi oss klare til soloppgangsmeditasjon på plenen utenfor Chopra Center.

I tillegg fikk vi alle vårt personlige mantra. Det var en vakker seremoni for hver og en av oss, med blomster, sang og røkelse. Mantraet fikk vi hvisket inn i øret.

Den teknikken jeg kom hjem med heter Primordial Sound Meditation. Vi bruker mantraer som er basert på lyden av universet i det øyeblikket vi ble født; vår hjemstavnslyd i dette livet.

Det er lyden av planeten jorden, lyden av hjem, eller kanskje lyden av oss selv.

Tilbake til deg selv

Dette mantraet er kjernen i min daglige meditasjonspraksis i dag. Men det er andre elementer i min praksis også. De fire sjelespørsmålene, som jeg prøver å besvare hver dag. Takknemlighet. Metoder for å gå dypere i eget sinn. Noen ganger sutraer. Og i stadig økende grad akkurat nå: Biofeedback. Men alt dette skal jeg blogge om en annen dag.

For egentlig begynte jeg å skrive dette blogginnlegget for å oppfordre deg til å etablere din egen praksis, hvis du ikke alt har en.

En praksis kan være så enkel som å sette en intensjon for dagen som kommer, eller gjøre noen yogaøvelser av og til. Vil du gjøre mer ut av det, kan du laste ned en app som Calm eller velge en meditasjonspraksis å prøve i denne artikkelen om meditasjonsteknikker som min venninne Ragna har skrevet. (Der er det også en livesending hun og jeg gjorde sammen om mala-meditasjon.)

Poenget med en praksis er at du gjør det for deg selv. For din sjelelige utvikling. Det er et pustehull i livet, et rom som er bare for deg. Og kanskje enda viktigere: En praksis hjelper deg å leve med vilje. Livet er for kort for noe annet.

I tillegg er meditasjon en veldig inkluderende praksis. Du trenger ikke å tenke på om du gjør det riktig, eller om du er flink nok. Hvis du bare gjør det, så gjør du det riktig. Poenget er bare å starte, for ingen blir noen gang utlært. Vi bare øver.

Eller som de pleide å si i California: «We call it a practice, not a perfect.»

Det holder det.

Meg og to av de andre damene jeg traff der borte. Jeg er tydeligvis litt utenfor sjals-moten. 😊

Få varsel om nye blogginnlegg:

Hverdags-Oslo

Og så var sommeren over for denne gang, og høstregnet satte inn. Det er helt i orden for meg! Faktisk så liker jeg egentlig Oslo sånn som dette. Hverdags-Oslo. Det er det som er mitt Oslo, føler jeg.

Ikke misforstå meg. Det er flott med turist-Oslo når det er sol og blå himmel over Aker Brygge, og festningen ligger som en postkort-kulisse bak Bygdøy-båten. Det er latter og utepils og selfies over en lav sko, det.

Men det er og blir en kulisse, for det er ikke ekte. Det er Oslo for turistene, ikke Oslo for oss som bor her.

Vi som bor her vet at Aker Brygge en novemberdag er noe av det mest trøstesløse som finnes. Det er en spøkelsesby for de rike, og det skjer ingenting på gateplan mellom iskremsesong og juleshopping. Men en novemberdag i Bogstadveien, i Markveien, i Grønlandsleiret og i Torggata er yrende folkeliv. Det er butikker og kaféer og skravling og sykkelbjeller, unger og narkiser og fine fruer og sparkesykler i en salig røre. Det er det som er ekte byliv.

Det finnes mye stygt i byen vår. Regjeringskvartalet ligger som et uleget sår fremdeles. Bjørvika er en eneste, langsomt forflyttende byggeplass. Øvre kvadraturen er 50/50 merkevarebutikker og hull i bakken. For ikke å snakke om at hele Storgata er et kaos av grushauger, gravemaskiner og ompenset trikk akkurat nå.

Men det er på en måte det en by er, tenker jeg mens jeg rusler til jobben. (I småregnet, under blygrå himmel, og uten å se en eneste kinesisk turist på Slottsplassen.) En by er i stadig endring, i stadig utvikling.

En by er ikke alltid turist-pen, fordi den ikke først og fremst er til å se på. Den er til å bo i. Til å jobbe i. Til å leve i.

Og den må vokse og utvikle og endre seg i takt med oss som bor her. Det gamle må vike, og det nye slippe til. Sånn er livets gang, for både folk og byer. Å leve i verden er uansett et pågående forbedringsprosjekt.

Og jeg liker Oslo sånn. Litt sliten, litt styggpen, men levende og i endring. Trygg og kjent, og samtidig alltid ny. Min by, og alle andres by. Vår by.

På vei til jobben ser jeg at valgbodene har dukket opp i Studenterlunden. I høst skal vi igjen bestemme hvordan vi vil ha det i vår by. Jeg håper de som faktisk klarer å frakte en vase fra Glassmagasinet til Gyldenløves gate uten å ta bilen vinner. Og at de som heller vil ha mer til de rike ikke gjør det.

Men uansett hvordan valget går, vet jeg at én ting er sikkert: Denne høsten vil det være byggearbeider og hoiing og overfylte søplekasser som vanlig. Og jeg vil kunne rusle hjemmefra til jobb i sol og regn og snøvær, mens jeg tenker at i denne byen vil jeg uansett bo.

Fordi jeg elsker gode, gamle hverdags-Oslo. ❤️

Få varsel om nye blogginnlegg:

Evig #ikkespons 😊

I går fikk jeg en hyggelig telefon fra min Roede-kursleder. Hun fortalte meg at hun hadde delt mitt innlegg «Verdens dårligste slanker» med en del andre i Roede-systemet, og at Roede nå ønsket å dele mitt innlegg i sosiale medier fra sine egne kontoer. Men først ville hun spørre meg om dette var greit for meg.

Det vil jeg selvfølgelig gjerne! Jeg elsker å skrive, og jeg elsker at folk leser det jeg har skrevet, så sånn sett er det bare hyggelig at de deler. MEN: Jeg ba henne presisere at jeg absolutt IKKE vil ha noe vederlag eller honorar på noen måte. Aller helst vil jeg egentlig at de gjør det helt klart når de deler at mitt innlegg ikke på noen som helst måte er sponset av dem.

Ikke at det ikke hadde vært kult å få et gratis kurs eller to – det koster tross alt noen kroner å gå på Roede-kurs hele tiden. Men det øyeblikket jeg tar penger for å skrive noe sånt, så har jeg egentlig undergravd min egen troverdighet. Og hvis jeg ikke har troverdighet på at jeg mener det jeg sier, hvorfor skulle du gidde å høre på meg da?

Noen av det fantastiske med å blogge er jo nettopp at man kan si det man vil. Jeg kan skrive det jeg har lyst til å skrive, både her og på fagbloggen min (på ninafuru.no). Jeg har aldri tatt en krone fra noen for å skrive i noen av disse flatene, og det føles veldig ryddig og godt!

Så bare for å gjøre det enkelt, så erklærer jeg det herved som min uttalte policy for meg selv som blogger: Jeg er evig #ikkespons.

Ikke at jeg disser bloggere som lar seg sponse, altså. Dem om det. Men jeg personlig vil ikke at det skal være noen som helst tvil om hvorvidt jeg faktisk mener det jeg sier eller ikke.

Jeg skriver det jeg vil skrive. Jeg mener alltid det jeg sier, og det står ikke for noen annens regning enn min egen.

Det føles rett og slett bare enklere sånn.

Få varsel om nye blogginnlegg:

En hobby-netthandlers bekjennelser

Jeg har startet ny nettbutikk denne sommeren, og jeg er skikkelig stolt! Som jeg tidligere har nevnt, så driver jeg jo med å lage smykker på fritiden, og jeg selger dem på messer litt her og der.

Men siden jeg tross alt jobber profesjonelt med markedsføring på nett, så var det jo naturlig for meg å lage en nettbutikk også.

Jeg brukte noen dager av sommerferien min til å sette opp butikken på Elyse.no, og lanserte den 3. august. Forrige helg kjørte jeg min første mikro-promo på Facebook, og solgte 7 armbånd på rappen! Jeg ble kjempeglad!!

Noen av armbåndene jeg lager

Ja, jeg vet det. 7 armbånd er ikke akkurat noen business å skryte av. 😂 Men av en eller annen grunn er jeg stoltere av de 7 armbåndene jeg solgte sist helg enn av den hundremillionerkronersomsetningen jeg vet jeg har bidratt til i mange kundebedrifter.

Og kanskje det er fordi målestokken her ikke egentlig er penger. Målestokken er glede! Jeg har laget noe med mine egne hender, og noen liker det godt nok til å betale penger for det. Det føles veldig godt!

Det er nemlig noe med sånne kjøkkenbenk-virksomheter som blir spesielt nært og personlig. Jeg kaller det «hjertebarns-business» i mitt eget hode, fordi poenget er ikke egentlig så mye det at det er en business, men at det er noe du virkelig brenner for. Noe du elsker å drive med. Noe du bruker fritida di på.

Min venninne Benedikte designer stoffer og syr puter. Jakob spiller bass i to band, og designer dessuten platecovere for musikervenner. Noen underviser i yoga, andre lager porselenskopper, skriver fan-fiction, maler bilder eller koker såpe.

Mange hjertebarns-businesser er kreative. Noen er idealistiske. Det som driver oss er ikke først og fremst økonomien i det, men det å få uttrykke seg, ha det gøy og kanskje til og med bidra til en bedre verden. Og så er det en kjempebonus at det blir penger av det i tillegg.

Jeg har ikke tenkt å leve av å selge smykker. Jeg har tenkt å fortsette å leve av å holde kurs, men jeg elsker å lage smykker i tillegg. Og så syns jeg det er gøy å pusle med en nettbutikk som bare er for kos.

Sånn ser det ut når jeg har fotoshoot av produkter til nettbutikken.

Tror du ikke at det er koselig å sitte og oppdatere nettbutikk, sier du? – Nei, kanskje ikke så mye når det er jobb; men jo, veldig, når det er hobby.

Og nettbutikken min er selvfølgelig bare en hobby.

Men det er en hobby jeg varmt kan anbefale! Publiseringsløsningen WordPress med netthandels-utvidelsen WooCommerce som jeg bruker er begge gratis, så nettbutikken koster meg samlet en snau tusenlapp i året for domene og webhotell. Det er alt. Betalingsløsningen Pay Pal tar i tillegg 3% av omsetningen når folk betaler med kort, men det er greit nok. Det koster ingen ting å sette opp betalingsløsningen, ikke fast pris for å drive heller – så det er bare transaksjonskostnaden det er snakk om.

Kort sagt så skal jeg altså ikke selge så veldig mange armbånd før det hele går i pluss. Og i tillegg får jeg noe veldig gøy å drive med.

Så kanskje du, eller noen du kjenner, også burde ha en nettbutikk? I så fall kan du gjerne si fra til meg, for jeg lurer på å starte Facebook-gruppe for oss som driver hjertebarnsbusiness på si’.

Jeg er sikker på at det finnes ganske mange av oss!

Hobby-netthandleren er storforbruker av sine egne varer. Her sammen med bassisten og coverdesigneren. Foto: Vigdis Bjørnøy

Få varsel om nye blogginnlegg:

Om trening og «trening»

I dag er det siste dag av ferien min. Vi har holdt oss i Norge i år, og har fått masse tid til bare å tusle rundt og gjøre ingenting. Det tror jeg er veldig sunt! Jeg føler meg i hvert fall avslappet, uthvilt og klar til en ny kurssesong.

En av de tingene jeg skal ta opp igjen kommende uke er trening. Ordentlig trening, ikke «trening». Det er nemlig en forskjell på de to. Mer om dette straks.

Et par svette og utkjørte privatmeldings-selfier fra trikken etter trening. Jeg føler meg akkurat like ille som jeg ser ut.

La meg bare først være helt åpen om dette: Jeg hater å trene! Jeg hater å bli svett og andpusten og kvalm. Trening får meg til å føle meg som en fisk på land og en elefant i en porselensbutikk. Trening har jeg alltid sett på som noe for «sportsfrosker» (som vi pleide å kalle dem) – de merkelige folka som lever livet sitt i 2XU-tights og stadig instagrammer seg selv på en eller annen fjelltopp. Jeg er definitivt ikke en av dem.

På skolen var gym det absolutt verste faget jeg hadde. Jeg hatet gymtimene! Jeg hadde år etter år med kjipe opplevelser av typen å ikke komme over bukken, ikke klare å klatre opp i tauene og alltid løpe treigest på 60-meteren. Jeg var den tjukke jenta som alltid ble valgt sist på laget. År ut og år inn. Gymtimene var simpelthen min barndoms største mareritt.

Ikke så rart at da jeg kom på Katta ble jeg sentral i organisasjonen Folkefronten Mot Gym. (Vi hadde folkefronter for og mot alt mulig på den tida. Det var på 70-tallet og vi var raddiser.) Organisasjonen var på en måte ironisk, men egentlig ikke. Jeg pleide å påberobe meg mensen et par-tre uker i måneden, og vår svært tilårskomne mannlige gymlærer rødmet bare man sa «mens» til ham, så han stilte ingen spørsmål. Eller kanskje han bare var snill mot meg, jeg vet egentlig ikke.

Og sånn gikk no dagan.

Da jeg var ferdig med videregående, og ikke lenger hadde obligatoriske gymtimer, var det en stor lettelse! Så fra den dagen sluttet jeg bare simpelthen å røre på meg. I hvert fall utover sånn å tøfle bedagelig fra den ene dagen til den andre. Sønnen min fikk holde på i lekeapparatene mens jeg satt og så på, og min lengste «tur i skogen» var å trille barnevogna rundt Sognsvann. Sånn et par ganger i året. Da følte jeg meg skikkelig flink!

Jeg husker en gang sent på åttitallet, da jeg hadde kontor i Dronningens gate. Der var det et «treningssenter» som hadde maskiner som gjorde bevegelsene for deg! Du kunne legge deg på benken og bli spent fast, og så gjorde maskinen all verdens benløft og bøyninger mens du bare lå der. Hun som drev salongen røyket selv, så det var helt OK å ta en blås mens det holdt på. Det høres jo helt perverst ut i dag, men det er helt sant!

Jeg var der et par ganger, men selv jeg klarte ikke å overbevise meg selv om at det var noen effekt å hente av dette. Det var vel den første av mine «trenings»-opplevelser. De skulle etter hvert bli flere, og alt de hadde til felles var at det eneste som ble slankere var lommeboka.

Men jeg kunne liksom late som om jeg «trente» både overfor meg selv og andre. Jeg løftet for eksempel litt vekter av og til. Siden jeg hadde en guttunge å bære rundt på, så var jeg ikke så verst sterk i armene de årene. Jeg likte å bade også, så jeg skaffet meg abonnement på Artesia på Majorstua og svømte noen lengder der av og til. Bassenget var lite og stemningsbelyst, og de hadde pan pipe moods over lydanlegget. Det var ikke så mye av en svømmehall som et spa, egentlig. Så mer «trening» i gåseøyne.

I 2005 sluttet jeg å røyke. Det gjorde underverker for formen min. Plutselig kunne jeg gå et helt kvartal uten å bli andpusten. Vi bodde i 3. etasje uten heis, så det var fantastisk å kunne ta trappene uten å måtte hvile underveis.

Da klinte jeg til og begynte på Pilates. Men jeg passet på å si at jeg hadde litt problemer med ryggen, så jeg kunne ikke ta i så hardt, altså. Men jeg kunne ligge på ryggen og løfte bena litt. Kanskje stå på alle fire og skyte rygg litt av og til.

Etter hvert ble det litt yoga også. Myk yoga, selvfølgelig. Mediyoga og yin yoga – kanskje et snev av Kundalini av og til. Så fortsatt «trening».

All min trening, siden ungdomsskolen, hadde vært «trening».

Det året jeg fylte 50 begynte jeg på Grete Roede. Da var jeg blitt så gammel at det var «use it or lose it». Jeg tenkte jeg fikk prøve å gjøre noe, for å beholde kroppen min litt lenger i hvert fall.

Jeg husker de første kursene, hvor enkelte av damene snakket om at de trente. På ordentlig. Helt uten gåseøyne. Jeg syns de var gærne!

For eksempel Aud. Aud møtte stadig opp på kurskveldene i treningsjakke og tights. Da hadde hun vært på spinning først. Og Vibeke drev faktisk med sånn helt ordentlig jogging og løping i skogen og på gata. Egentlig skjønte jeg ikke hva hun gjorde på kurs overhodet, for hun var jo slank og smekker som bare det! Etter hvert forsto jeg at hun hadde gått der lenge, og at hun hadde vært 40 kilo tyngre da hun startet.

Det begynte liksom å sige på meg også. Fordi det ble en slags treningsvibb på den gruppa, så tenkte jeg at jeg skulle strekke meg en kilometer eller to ut av komfortsonen selv. Jeg begynte å gå opp og ned i trappene her i gården hvor vi bor. Og jeg fortsatte å gå i trappene, opp og ned, selv om jeg ble svett og andpusten. Det var kanskje ikke helt trening, men det var mer enn «trening» i hvert fall.

Så kom tanken om å prøve å løpe på gata. Min gamle bestevenninne pleide å løpe i BUL, så jeg visste jo litt om jogging og løping og at det gikk an. Ikke for meg, kanskje, men for henne i hvert fall. Og kanskje jeg kunne prøve litt jeg også, bare ingen så meg …

En periode lot jeg som om jeg løp etter trikken. På flere holdeplasser etter hverandre. Jeg hadde ikke treningstøy på, så hvis noen så det, så kunne de bare tro at jeg var sent ute. Joggesko og tights gikk jeg jo med hele tida uansett. Jeg smugtrente!

En dag kjøpte jeg en joggejakke på Hennes og Mauritz. Og et par svarte tights. De så ganske like ut de tightsene jeg vanligvis gikk med, men de hadde glidelås på leggen.

Det var en milepæl å få ordentlige joggesko! Det var Lene (hun som løp i BUL) som tipset meg om Løplabbet, og sa rett ut at jeg som var så tung ikke burde utsette leddene mine for løping uten skikkelig demping. Det er riktig, selvfølgelig.

Dama på Løplabbet plasserte meg på en tredemølle, videofilmet føttene mine og sa at jeg overpronerte. Jeg aner fremdeles ikke hva det betyr, men de joggeskoene hun solgte meg bruker jeg fortsatt, og de er gullebra!

Så meldte jeg meg på KK-mila. Ja, jeg gjorde det. Jeg visste godt at jeg ikke kunne løpe en mil, men jeg kunne gå. Og selv om de kalte det KK-mila, var det mulig å velge en halvmils-distanse i stedet. Gå (og småløpe litt) 5 kilometer i bygater er jo ingen veldig stor kunst. Dessuten fikk man champagne og goodie-bag ved målgang. Slik overtalte jeg meg selv.

Men det var tøft å hente det første startnummeret. Skikkelig posttraumatisk tøft, faktisk. Startnummeret måtte hentes tidligere på løpsdagen på Bislett Stadion, og jeg fikk ordentlig angst-hjertebank av å gå inn der. Lukta av trening og garderobe gjorde meg fysisk kvalm. Hundrevis av gamle nederlag ble dagsferske igjen, og frykten drønnet som torden i kroppen. Dette var seriøst umulig. Jeg kom ikke til å klare det.

Hvis det ikke hadde vært for selfie-veggen, tror jeg faktisk jeg hadde snudd og gått ut igjen, selv om jeg hadde registrert meg og betalt og ville måtte forklare meg for resten av Roede-gruppa mi på mandag.

Som det var, så hadde jeg en mulighet til å gjøre litt seriøs Instagram-posering for første gang i mitt liv. Så jeg svelget angsten, tok en selfie, hentet startnummeret mitt, og gikk løpet. Gikk, mer enn løp, men det var en skikkelig seier!

Selfien som hindret meg i å snu. Ganske langt utenfor komfortsonen, ja.
Litt mer eplekjekk etter målgang. Komfortpoeng for boblene!

Så traff jeg Lina, som i LinaBlirBedre på Instagram. Lina og jeg hadde truffet hverandre på det gamle kursstedet også, men den gangen hadde hun falt av. Så havnet vi i samme gruppe igjen et års tid senere, og da hadde hun fullt fokus.

Hvis du vil se inspirasjon i slanking, så se på hennes Instagram-konto! Hun har nå gått ned over 50 kilo!! Du må scrolle helt ned i starten av kontoen hennes for å se hvor mye det er.

Lina er som meg, bare 25 år yngre og vesentlig mer vellykket i slankeprosessen. Men i likhet med meg så prøver og feiler hun. Hun kan ha utskeielser, men hun hanker seg inn igjen og går videre. Alt i alt så lykkes hun noe så til de grader, og jeg digger henne!

Det var Lina som tipset om Hans & Olav Fysioterapi og Torggata Treningssenter. Hun hadde begynt å trene der, og hun utfordret en del av oss andre damene til å prøve også, under fortelle-om-din-uke-runden på en kurskveld. De fleste så en annen vei og lot som om de ikke hørte. (Det er veldig vanlig på Roede-kurs. Jeg har gjort det selv flere ganger enn jeg kan telle. Men altså ikke denne gangen.) Jeg og en annen tok utfordringen.

Vi dro dit sammen første gangen uka etter, hun andre og jeg. Hun var nok mindre høy i hatten enn meg – jeg hadde tross alt nå gått KK-mila to ganger allerede. Men vi møtte opp sammen og holdt hverandre i hånden, mentalt om ikke fysisk.

Hans & Olav var et sjokk! Der hvor Artesia er lekkert interiør, vakre mennesker og begrenset med trening, så er Hans & Olav det stikk motsatte. Det ser ut som en gammel gymsal der, med haugevis av treningsmaskiner av varierende alder og slitenhet. Kundene er skakke og skjeve og unge og gamle, med varierende grad av lyter. De er tjukke og tynne og skinnmagre, og går i T-skjorter og joggebukser og flekkete grilldress. De er opptatt av å bli bedre, ikke av å se bedre ut. Og i en verden som ellers er befolket av lycra-damer, føles det fantastisk befriende!

Vi møtte opp til Torggata Treningssenters lavterskeltilbud: Sirkeltrening styrketrening, på drop-inn til 50 kroner. Det er hver onsdag klokka 17.30.

Jeg og min Roede-venninne møtte opp en halvtime før, og drakk kaffe i pauserommet mens vi ventet. (Tenk deg et treningssenter der de har selvbetjenings kaffetrakter!)

Og så, kjære leser, ble det trening. Helt uten gåseøyne. De som leder timene er fysioterapi-studenter, og de passer på at du ikke skader deg. Dessuten tilpasser de øvelsene til hva du får til. Noen tar pushups på én hånd på matta, noen tar pushups på knærne, noen tar pushups mot veggen.

Den første gangen var det mye stående varianter på min venninne, litt mer utfordrende for meg. (Stolt av at jeg klarte mer enn henne, da. Selv om de fleste på gruppa klarte mer enn meg igjen. For konkurranseinstinkt det har jeg faktisk, selv om det aldri har gitt seg idrettslig utslag tidligere.) Og det jeg oppdaget da jeg først kom i gang, var at hvis jeg først skulle gjøre reinspikka, gammeldags trening, så kunne jeg like gjerne ta’n helt ut!

Det er et titalls forskjellige poster, og så er det 50 sekunder øvelse og 15 sekunder på å gå videre til neste post. Jeg oppdaget at jeg faktisk kan klare ganske mye når det bare er for 50 sekunder. Og så er det tre hele runder med pauser mellom hver runde, og så er vi ferdig. Helt ferdig! Det pleier å ta en femti minutters tid fra start til slutt, inkludert oppvarming. Gammeldags løpe-rundt-i-gymsalen-og-sparke-seg-selv-i-rompa-oppvarming. Noen av de sprekeste løper litt mer etter sirkeltreningen også. Jeg er ikke der enda.

Etter den første timen var jeg ødelagt. Virkelig ødelagt. Jeg måtte ta 12-trikken i stedet for 11-trikken hjem, slik at jeg fikk sitte stille litt lenger før jeg måtte reise meg og gå av. Beina ville ikke bære meg! De føltes som kokt spaghetti å stå på. Jeg var sprutrød i hele hodet, og spyferdig i kroppen. Men jeg kjente at jeg levde, for pokker!

Nei, jeg skal ikke påberope meg noen serotonin-opplevelse eller noen lykkefølelse etter treninga. Men jeg kjente noe i kroppen, noe som jeg ikke hadde kjent siden gymtimene på ungdomsskolen. Jeg kjente at jeg trente. Ordentlig trente. Ikke «trente». Ikke lot som. Men faktisk løp, tok i, slet meg ut, heiste meg opp, hoppet rundt og brukte kroppen min. Og så syns jeg at det var innmari deilig når det holdt opp!

Det syns jeg fortsatt. For etter den første gangen gikk jeg tilbake hver uke. Min venninne droppet ut etter den første gangen. Jeg fortsatte, i et halvt år. Så var det sommerferie, og julistengt.

Men fra og med neste uke er de i gang igjen, tror jeg. Det står ikke noe om oppstartsdato på webben – det sto ikke noe om julistengt der heller. Det er dessverre ikke alle som får til å oppdatere websidene sine. Av og til gjør det ikke så mye.

Jeg har uansett tenkt å møte opp onsdag klokka halv seks. Til trening. Uten gåseøyne.